Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kan vi bygge rimeligere slaktegrishus?

Tommelfingerregelen da konsesjonshevinga kom i 2004, var at det var mulig å bygge et slaktegrishus for 4,5 millioner kroner; én million til grunnarbeid og støp-ing av golv, én million i vegger, én million i tak, én million i I-mek og en halv million til gjødselkum. Nå må du legge på to, eller kanskje fire millioner kroner, for det samme huset, og for like stor produksjon.

Dette hadde jo ikke vært et problem om smågrisen hadde blitt billigere, fôrforbruket var radikalt lavere eller fôret var mye billigere enn for 13 år siden. Det er det ikke. Dekningsbidrag 1, altså det du sitter igjen med til å betale faste kostnader og lønn, er praktisk talt det samme i dag som for 13 år siden. Heldigvis er renta rekordlav.

Hva kan vi så gjøre for å korrigere denne utviklinga? Vi kan heve blikket og se ut over landegrensene et øyeblikk.

De er noen raringer, disse individualistiske og frihetssøkende amerikanerne, for når de bygger slaktegrishus, er det ikke noe indi­vidualistisk over det de driver med. Der er det standardisering og copy paste som gjelder. Du kan velge hvor store binger du skal ha, noen foretrekker 20 griser per binge, andre velger ikke å ha binger. Men da er det også slutt på valgfriheten. Resten er ren og skjær masseproduksjon av bygninger. Det er som Henry Ford skjønte for snart hundre år siden da han begynte å masseprodusere biler: Du kan få en T-Ford i hvilken som helst farge, så lenge den er svart.

Annonse

Hva kan vi konforme og trygghetssøkende nordmenn lære? Vi må i alle fall slutte å finne opp kruttet på nytt hver gang et slaktegrishus skal bygges. Ideelt sett burde vi kunne lande på to varianter av slaktegrishus: Ett med to avdelinger eller ett med fire avdelinger. Begge bygd over samme lest, med så få og så rette gjødselrenner som mulig.150 eller 300 smågriser per innsett. Våtfôr med etetidsstyring som den avanserte versjonen, tørrfôring etter appetitt som den enkle. Resten helt likt.

Men det er selvsagt noen motstridende ønsker her. For slakteriene som har i oppgave å få smågris-logistikken til å gå opp, er det en fordel med små avdelinger og slaktegrishus som er seksjonert opp i kanskje så mye som fem avdelinger. Da kan de levere smågriser i flere omganger, noe som gjør at bitene i smågris-puslespillet faller lettere på plass. Men dette må nesten regnes som en tjeneste slaktegrisprodusenten utfører for slakteriet, og tjenester får man gjerne betalt for i næringslivet.

Uansett har kylling- og eggprodusentene allerede klart dette med standardisering. Amerikanske svineprodusenter som konkurrerer med hårfine marginer på verdensmarkedet, har også klart det. Og gitt fortsatt skeiv utvikling i forholdet mellom byggekostnad og dekningsbidrag, vil det også tvinge seg fram i norsk slaktegrisproduksjon. For ellers vil det ikke bli noen avsetning på alle de ekstra smågrisene som tyter ut av TN70-purka. �

Neste artikkel

Folkeskikk i kommentarfeltet