Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Livsviktig for dyra og avgjørende for bonden

Vi ble med veterinær Veronique Mork på vakt.

ÉN AV FEM: Veronique Mork er én av fem veterinærer på Stav veterinærsenter på Tretten i Gudbrandsdalen. Sammen dekker de Øyer kommune og søndre del av Fåvang. Tettheten mellom produsentene er høy, og melkebøndene er best representert.

Fra gårdstun til gårdstun i Bygde-Norge, gjerne i firehjulstrekkere fulle av kofferter, dyrt utstyr og overtrekksdresser. Norsk Landbruk ble med Veronique Mork på vakt for å få et innblikk i hverdagen til en norske veterinær.

Det var dårlig timing det her. Det er bare ringt inn tre insemineringer på ku og ei på lamming, sier Veronique når jeg treffer henne på Fåvang. Bekymret for at det skal bli en rolig dag på jobb, og lite for journalisten å skrive om. Det skal vise seg å være bortkastet bekymring.

LIDENSKAPEN

Veronique Mork er én av fem veterinærer på Stav veterinærsenter på Tretten i Gudbrandsdalen. Sammen dekker de Øyer kommune og søndre del av Fåvang. Tettheten mellom produsentene er høy, og melkebøndene er best representert. I de tre årene Veronique har holdt til på Stav, ser hun riktignok at det blir færre kyr, også her.

– Kua forsvinner, og det dukker opp noe mer sau. Noen melkebønder i distriktet går også over til ammeku, forteller hun.

Selv er hun utdannet ved Norges veterinærhøgskole i Oslo og var ferdig der i 2008. Det er stordyrpraksisen som ligger hjertet nærmest, men interessen for dyr er generell.

– Det er vel den gode, gamle klisjeen. Jeg var, og er for så vidt, hestejente, og ville jobbe med dyr. Så fort jeg fikk førerkort, fikk jeg meg jobb som avløser på melkeku, gris og etter hvert også geit, sier hun.

Variasjonen fortsatte etter endt utdannelse, blant annet med en forskningsvinter med rein i Finnmark og vikariater rundt i det ganske land. Ett av vikariatene var i Gausdal.

– I Gausdal lærte jeg mye. Faglig kravstore bønder i et godt produsentmiljø gir verdifull erfaring. Og så ble jeg kjent oppi dalen her. Det gjorde det lettere når jeg startet i den jobben jeg har nå, sier hun.

ACTION LIKEVEL

Tilbake i Fåvang går turen oppover i bygda. Planen er å kikke innom i sauefjøset og få orden på den innmeldte lamminga, før de tre kyrne skal insemineres.

– Så er det forresten et lam i samme fjøs med et litt uggent sår på halen, som jeg må kikke på, minner hun seg selv på.

Idyllen utenfor fjøset er påtakelig, med friske lam som lufter seg selv på tunet. Inne er dramatikken større. Ei åringssøye gjør sitt aller beste for å få sine to lam ut. Bonden har selv gjort det hun kan for prøve å hjelpe. Veronique trer på seg overtrekksantrekket, finner undersøkelseshanskene og glidemiddelet.

– Det er den desidert trangeste og spisseste søya jeg har vært borti i år, sier hun, idet hun prøver å få tak i det første lammet.

Etter flerfoldige seriøse forsøk må også veterinæren gi tapt. Alternativene som står igjen, er keisersnitt og ei levende søye etterpå, eller avliving og lam som blir kopplam.

– Keisersnitt på søye er ikke noe problem, det gjøres flere ganger i løpet av våren med stort hell, meddeler hun.

Men denne gangen blir valget avliving. Sjansen er stor for at søya uansett blir utrangert til høsten, etter som hun er så trang som hun er. Veronique er effektiv og gir tydelige beskjeder til hjelpemannskapet. Boltepistolen går av, blodet tappes av mordyret og den rutinerte veterinæren henter ut lammene.

SMÅ OG STORE DYR

Og slik er gjerne dagene for våre veterinærer. Når telefontida er over rundt klokka ti på formiddagen, er det kun grovskissa for dagen som er lagt. Som regel dukker det opp noe uforutsett, og det er kort mellom liv og død.

– Kjipe avlivinger, som et resultat av dyrevelferdsmessige eller økonomiske årsaker, blir jeg aldri vant til. Og det tenker jeg er bra. Dersom det blir en vanesak, er du blitt for distansert, sier hun betenkt.

Det døgnkontinuerlige vaktarbeidet er en annen belastning som kan være tung for mange veterinærer.

– I starten er du gjerne livredd for at telefonen skal ringe. Du er alene på vakt og aner ikke hva som venter deg i den andre enden. Heldigvis venner man seg til det og får mer tro på seg selv, smiler hun.

Som stordyrpraktiker ser hun også at det innimellom kan være ubehagelig å kreve betaling. Regningene for utført arbeid midt på natta, kan ofte bli store. Inntekter på smådyr og hest ved siden av er avgjørende.

«Faglig kravstore bønder i et godt produsentmiljø gir verdifull erfaring.»

Annonse

– Skal min arbeidsgiver klare å lønne fem akademikere, trenger næringa det vi får av tilskudd fra stat og kommune. Smådyr og hest gir også biinntekter som er helt nødvendige. Produksjonsdyr og smådyr er likestilte når vi er på vakt, og vi løser det etter beste evne, sier hun smilende.

UVANLIG DRAMATIKK

Så var det det lille lammet med den vonde halen. Veronique bestemmer seg for å amputere og setter lokalbedøvelse. Da ringer telefonen. En melkeprodusent har ei ku med voldsomme blødninger fra ei av de store blodårene som går til juret. Sauebonden og lammet blir satt på vent.

– Vi kommer tilbake om ikke altfor lenge, sier veterinæren optimistisk, og setter seg i bilen, men snur nedi veien.

– Jeg la igjen boltepistolen, men bør kanskje ta den med for sikkerhets skyld, sier hun.

Det som venter i kufjøset, er ingen av oss for­beredt på. Bonden møter oss på tunet.

– Det er mye blod, forsikrer han.

Han fant kua blødende ute i løsdrifta, og på ferden til sykebingen er det kraftige blodspor. Veronique er lenge fast bestemt på at den pulserende åra skal sys igjen, men idet kua begynner å bli blek i øyne og slimhinner, og ustø på beina, bestemmer hun seg for at den bør få slippe. Men det vil likevel stå om liv.

– Hun har gått et par dager over kalvingsdato, forteller bonden.

Så blir det hektisk igjen. Kua detter i bakken, og bonden og journalisten gjør det de kan for å sikre bein som sparker i kramper, mens den effektive veterinæren gjør en imponerende innsats med kniven i seigt kuskinn. Et heftig løft senere, og en stor og ganske medtatt oksekalv ligger på fjøsgulvet. En brutal start på livet, og Veronique er fortsatt ikke sikker på om den overlever. Han blør kraftig fra navlestrengen og puster ikke veldig godt. Men med et lite stykke tråd, en dråpe vidunder­medisin for respirasjonen og et nålestikk på nesa, kan en levende kalv flytte inn under varmelampa.

– En sånn kraftig blødning fra melkeåra har jeg aldri sett før, meddeler Veronique, som allerede har funnet fram dunken og strået til kua som skal insemineres i samme besetning.

VIKTIG SAMSPILL

Ved siden av å få levende og friske kalver ut av trøblete kalvinger, er forebyggende helsearbeid en stor motivasjon for stordyrpraktikeren i Øyer.

– God dyrehelse gir friske dyr, og friske dyr gir økonomisk gevinst for bonden. Det er morsomt å lage en plan, se at bonden tenner på ideene og at vedkommende klarer å gjennomføre, meddeler hun.

Selv er hun avtaleveterinær i flere av besetningene i distriktet. Det innebærer at produsentene får besøk av henne en gang i måneden. Jevnlige besøk gjør at bonde og veterinær blir godt kjent, og ønsket om å bli mer systematisk i hele drifta, øker.

– Når jeg er ofte innom, og kjenner besetninga, de lokale forutsetningene og ressursene, kan vi løse problemer raskere og kanskje klare å komme sykdom i forkjøpet, sier hun engasjert.

Distriktet hun kjører i, er forholdsvis kompakt. Hun kjører fire til åtte mil hver dag og kan i grunnen «snu på flisa» hvis det dukker opp noe akutt. Veronique har sympati med dem som har andre forutsetninger.

– Mange kollegaer kjører i deler av landet der det er få gårder og lange avstander. De har tøffe turnuser. Det er vanskelig å få rekruttering og vikarer til distrikta med den vaktbelastninga som er, og det er en utfordring for distriktslandbruket. Vi kan ikke ha landbruk uten veterinærer, og bøndene i Distrikts-Norge kan ikke ta hele regninga for å få veterinæren på besøk. Da risikerer vi at de ikke har råd til å bruke oss så mye som de trenger. Det er verken dyra eller bonden tjent med, sier hun.

På vei tilbake til lammet med den vonde halen stopper hun for å behandle ei søye med jurbetennelse. Enda er kun halve arbeidsdagen gått, og bare hos den ene bonden rakk vi å avlive ei ku, redde en kalv og forhåpentligvis starte enda et nytt liv. Et par uker senere får undertegnede en fin beskjed fra Veronique.

– Oksekalven vår lever!

Denne artikkelen stod på trykk i Norsk Landbruk nr. 11/2017. Ønsker du å abonnere på bladet? Klikk her for å se våre alternativer.

Neste artikkel

Første gang med funn av fotråte i Bjerkreim