Godkjenningsordninger for strekkfilm

Spørsmål

Finnes det noen godkjenningsordning eller tester av strekkfilm til rundballer. Vi pakket inn 800-900 rundballer av førsteslått med en type film som viste seg å ha kvalitetsfeil. Vi fikk meget dårlig surfôrkvalitet (smørsyregjæring). Ved reklamasjon til leverandør med krav om erstatning, innrømmer importøren at strekkfilmen har synlige kvalitetsfeil, men ikke av en slik art at det vil forringe fôrkvaliteten. Importøren sjekket pakkemaskin og lager, og uttalte at det gav et positivt inntrykk. Til andreslåtten ble det brukt en annen type strekkfilm, og gjæringskvaliteten er meget god. Hva annet enn strekkfilmen som kan ha gitt så store forkjeller på gjæringskvalitet mellom slåttene, forstår vi ikke. Til historien hører også med at til førsteslåtten ble det stort sett brukt ensileringsmiddel (Graasat+ og Lacto), mens til andreslåtten ingen ting. Er det noen som kan undersøke plasten vi har brukt, og eventuelt uttale seg om den var egnet til ensilering? Vi har liggende et par ruller ubrukt.

Svar

I Norge har vi dessverre ingen godkjenningsordning for strekkfilm til rundballer, på tross av det store forbruket. Svenskene derimot har opplegg både for testing og sertifisering av rundballeplast, som utføres av Sveriges Provnings- och Forskningsinstitut (www.sp.se). For å bli sertifisert, må plasten gjennom en rekke tester, bl.a. for mekaniske egenskaper, UV-bestandighet og lufttetthet. Sertifisering stiller også krav til egenkontroll og innebærer at produktet testes jevnlig. Sertifisert plast merkes med en spesiell P med krone over og sertifikatnummeret. Dette merket kan vi finne også på plast importert til Norge, men du bør uansett sjekke den svenske oversikten. Instituttet kan også utføre testing av enkeltprodukter/-leveranser.

For enkel test av innpakningskvalitet har svenske Ekolag AB utviklet et utstyr kalt Mäthinken, der trykkendringer i ballen måles ved hjelp av balleventil og manometer. Målinga gir et svar for samlet innpakningskvalitet, og evt. dårlig tetthet kan i tillegg til plastkvaliteten, skyldes bl.a. for få lag, ujevn pakking/overlapping eller dårlig lime-/klebeevne. Når "like" baller er pakket på samme måte av én person på én maskin, står vi igjen med en plast- og limkvalitet som mest sannsynlig er årsaken til ulik tetthet. Ujevn farge på plasten er også et sikkert tegn på ujevn plasttykkelse, og det er tykkelsen på plastsjiktet som avgjør hvor mye luft som slipper inn i ballen. Synlige kvalitetsfeil på plast gir grunnlag for forringet fôrkvalitet, siden anbefalt innpakkingsteknikk er basert på jevn og god plastkvalitet.

All strekkfilmplast slipper gjennom noe gass (bl.a. oksygen og karbondioksyd), og det er i hovedsak plasttykkelse, antall lag, overlapping og limeevne som avgjør hvor mye gass som slipper gjennom. Jo tynnere totalt plastlag er på ferdig pakka ball, jo mer gass slipper gjennom. Jo lengre tid ballene er utsatt for luftveksling (dvs. lagringstida), jo tettere må plasten være for å unngå ny og evt. feil gjæring. Høy temperatur og stor gassgjennomgang gir grunnlag for feilgjæring og varmgang. I tillegg til tilstrekkelig plastlag kan det være nødvendig å bruke ensileringsmidler for å sikre stabilt, ferdiggjæra surfôr for langtidslagring.

I forbindelse med innpakningskvalitet er én faktor ikke nevnt enda: Flytting av ballene etter pakking. Hvis ikke ballene kan flyttes til lager rett etter pakking, bør de ligge 4-6 dager på jordet før transport. Da er overtrykket redusert eller borte, slik at det ikke ødelegger liminga mellom plastlagene. En bør ikke flytte ballene mer enn én gang før siste transport til fôring. Formstabile baller tåler mer enn bløte, ustabile baller.

Smørsyregjæring er i utgangspunktet ikke en typisk feil ved for stor lufttilgang. Da forventer vi i større grad mugg, gjærsopp og varmgang. Smørsyregjæring er mer typisk i lufttett og relativt "bløtt" miljø med høg pH. Tilsetting av maursyreholdige ensileringsmidler gir normalt et raskt pH-fall, som legger til rette for mjølkesyregjæring. Imidlertid har tilsetting i rundball vist seg å by på utfordringer med fordeling av maursyra, siden den nærmest blir lagt i et tynt sjikt "oppå" strengen. I de fleste andre høstesystem får vi mer kutting og blanding av fôret, slik at en større andel får kontakt med maursyra. I deres tilfelle øker problemet med å få gjæringa på riktig kurs ved at det stadig tilføres oksygen, og temperaturen går saktere ned enn den ellers ville gjort. Jeg antar at oksygeninnholdet likevel kan være lavt nok til at smørsyregjæring kan foregå, i alle fall i de hardest pressa delene av ballen.

Endelig kan ulik fôrkvalitet og tørrstoffinnhold gi svært ulik gjæringskvalitet med likt ensileringsarbeid. Seint høsta, grovt og sukkerfattig fôr med feil fortørkingsgrad er vesentlig vanskeligere å ensilere med godt resultat enn sukkerrikt, passe fortørka (30-35 %) fôr høsta ved begynnende skyting. Råmaterialets kvalitet kan lett fastsettes med en fôranalyse, og egnethet for ensilering vurderes deretter, også i ettertid.

Oddbjørn Kval-Engstad

 

Ingen kommentarer til denne artikkelen

Skriv en kommentar:

Navn
Epost (vil ikke vises)


For å komme videre må du akseptere vilkårene som gjelder for å skrive inn kommentarer.

Retningslinjer

• Vi følger Vær Varsomplakaten og Redaktørplakaten på alle våre publikasjoner.

• Vi forbeholder oss retten til å fjerne innhold, som vi finner er ulovlig og strider mot god presseskikk.

• Kommentarplassen må ikke brukes til å mobbe, misbruke, true eller henge ut andre mennesker.

• Det er strengt forbudt å utgi seg for andre enn den man er.

• Ansvar til den som kommenterer artikler:

- Er selv ansvarlig for  innholdet.

- Må ikke publisere noe som strider mot norsk lov.

- Rasistiske, pornografiske og sjikanøse ytringer må ikke skje.