Klokka 07.20 samme mandagsmorgen: Humørbonde Geir Styve ringer og tror jeg er i stor nød. Heldigvis tar han det pent at han er utsatt for en impulsiv journalist.

- Husker du VG hadde en kampanje som het «Hva er galt i bygda di? Du kan jo skrive om «Hva er bra i bygda di?» og hva kan du gjøre for å være en god nabo, foreslår han.     

Oj, det var utfordrende. Hva gjør meg til en god nabo?

Hjelpe andre, når de trenger det må jo være en god ting. Husker jeg snakket med en leiekjører da jeg innhentet leiekjøringspriser. Når han kjørte i stykker redskapen, midt i den travle sommersesongen, sparte han verdifull tid og penger på at naboen hjalp ham å sette i stand redskapen.

Det å bry seg er også viktig. Husker da bestefaren min kuttet av to fingrer på et hjemmelaget sagprosjekt, løp naboen det han var kar for over jordet for å hjelpe. Og hver gang naboene ikke er hjemme i bygda mi så ser vi andre etter om det kommer noen uvedkommende på gården deres, og vi tar vare på posten deres så ikke postkassa blir full.

Uten deltagelse i ei bygd, blir det ensomt og kaldt. En gang på reportasjetur satt jeg på et lite bygdehotell og overhørte en gjeng fra lokale foreninger som med stor iver og pågangsmot organiserte en fest til glede for alle. Etterpå hørt jeg at festen hadde blitt avlyst fordi nesten ingen hadde meldt seg på. Jeg hadde så vondt av den blide foreningsgjengen.

De mest levende og sosiale bygdene i Norge har yrende foreningsliv med engasjerte mennesker. Bondeorganisasjonene har mange medlemmer som deltar aktivt i diskusjoner og mobiliseringer. Bygdekvinnelag, ungdomslag, skytterlag, speider, korps og idrettslag sikrer trivsel og sosiale nettverk. Og sist men ikke minst, naboene ser alltid bort til hverandre for å forsikre seg om at den andre har det bra og inviterer gjerne på vafler og en kopp kaffe for å slå av en prat.

Vi er alle naboer til noen - du også. Husk fra tid til annen å spørre deg selv om hva du har gjort for naboen din? Gleden av å gi kan være minst like stor som gleden av å få.

For meg er det godt å vite at jeg har en virtuell nabo på andre siden av landet som ikke blir sint når jeg sender ham tekstmelding halv sju om morgenen og som ringer tilbake, blid og full av inspirasjon.

«Hva har du gjort for naboen din i det siste?»

Tidligere generalsekretær i Norges Bygdekvinnelag (NBK), Ellen Klynderud, forteller at tillitsvalgte, styret og ansatte i den gang Norges Bondekvinnelag reiste i 1970 og 80-åra rundt på møter og oppfordret ektepar til å dele inntekta slik at kona skulle få pensjonspoeng. Klynderud selv startet som generalsekretær i 1988, og fortsatte arbeidet sammen med daværende styremedlem og senere leder i Bondekvinnelaget Liv Skogset Værdal. Retten til deling etter arbeidsinnsats hadde da blitt vedtatt to år tidligere i Stortinget. Klynderud forteller at de ble møtt med argumentet at begge ble minstepensjonister dersom inntekta ble delt. Den tidligere generalsekretæren forteller at hun spurte en gårdbruker: «Hvorfor kan du ikke skrive all inntekta på kona di?»

Heldigvis har likestillingen tatt et stort skritt framover i Norge. Vi kvinner kan knapt leve i et bedre land. Derfor er det så provoserende å se i dag hvor mange kvinner som tapte mange penger på at myndighetene for litt over 30 år siden kalte deres innsats på gården for «hobbyarbeid» og kompenserte dem deretter. Vi kan le av slike håpløse, gammeldagse formuleringer i dag. Men det tragiske er at de pensjonerte bondekonene må leve med konsekvensene av dem.

Senvinteren 2001 ble det fattet et vedtak i Stortinget om at en ordning med frivillig deling av pensjonspoeng mellom ektefeller i felles bedrift skulle gjøres gjeldende for perioden 1967 til 1986. Etter to raske regjeringsskifter døde saken om bondekonenes pensjonsrettigheter hen.

Jeg håper politikere og myndigheter skraper opp i den behagelige glemselen, tar til fornuft og gir disse kvinnene en kompensasjon i pensjonen. Det hadde vært så utrolig urettferdig om staten hadde greid å trenere saken til alle er døde.

Spenningen var derfor stor da årets brosjyre fra Visit Norway.no kom i postkassa mi. Forsiden så lovende ut med overskriften «Norge - må oppleves». Spent slo jeg opp i brosjyren for å se hva slags lokal mat og drikke Norge kunne tilby. Utenom bilder av sykling, kano, dykking, surfing, Hurtigruta og brevandring, var et bilde av tørrfisk på stang over et forelsket par, det eneste matnyttige jeg fant på de første sidene. Med få og små unntak var bladet kjemisk fritt for vått og tørt. Riktignok kan jeg nyte blomstringen, ikke eplene, i Hardanger. Fra Nord-Norge fristes det med nyfanget fisk og kongekrabbe under motivasjonen: «Det er ikke fiskelykken det står på». Hvilken smaksopplevelse fangsten kan gi meg, det vet jeg ikke.

KSL Matmerk har fått en god pott penger for å få folk til å spise norsk mat. For å formidle det glade budskap er det utviklet merkeordninger som Nyt Norge, Spesialitet-merke og beskyttede betegnelser. Etter det jeg kan se på deres hjemmesider, har ikke KSL Matmerk oversatt et eneste av sine merkeordninger til engelsk. Deres engelske side er for tiden under konstruksjon - og det har den vært en stund.

Når NHO Reiseliv viser til at 60 prosent av de utenlandske turistene som besøkte Norge i fjor sommer, hadde distriktene som hovedmål for ferien, lurer jeg på om det kunne ha vært en idé å friste med lokale matopplevelser fra lokale produsenter? Kanskje det hadde fått turistene tilbake til Norge? Og hvem vet, turister som har hatt en god, lokal smaksopplevelse, kan jo anbefale stedet til naboer og venner.

I Norge jobber mange gårdbrukere hardt for å utvikle fristende gårdsmatprodukter. De prøver å komme inn i norske kjeder og hoteller, vise seg fram gjennom gårdsbutikker og markeder. Men det er sannelig ikke lett å komme seg videre fra de begrensede inntektene gårdsbutikker og lokale torgsalg gir. Når myndigheter og næring ikke i stor nok grad bruker synergien mellom fantastisk natur og lokal mat og matretter i markedsføringen av landet vårt, hvordan kan vi da friste turister til å komme hit og smake?

Jeg tok i fjor høst kontakt med Norske Landbrukstenester for å høre om de ville samarbeide med oss om å utvikle leiekjørings- og maskinleieprisene for 2010 og fikk positivt tilsagn. På denne måten fikk vi hjelp fra de dyktige lokale og regionale avdelingene som finnes i Norske Landbruktenesters system, samt organisasjonens sekretariat, for å få inn priser og kvalitetssikre data og klassifiseringer. Det var ALDRI snakk om en klausul om at ingen andre skulle få tilgang til prislista. Tvert i mot var vi enige om at lista skulle presenteres GRATIS på landbrukstjenester.no og norsklandbruk.no, i tillegg til artikkelen som ble trykket i Norsk Landbruk nummer 7.  

Selve jobben med å innhente prisene har undertegnede stått for. Jeg kan derfor opplyse Herr Agjeld at meg bekjent finnes det INGEN liste kun for Hordaland fylke. Den eneste fylkesvise lista som jeg fant i Norske Landbrukstenester for inneværende år er fra Vestfold (vlt.no) og ble lagt ut på nettet 15. mars, til fri benyttelse. Prislista som ble presentert fra Norske Landbrukstenester og Norsk Landbruk i slutten av april har leiekjørings- og maskinleiepriser fra hele landet. Listene har begge steder vært fritt tilgjengelige for alle som ønsker å bruke dem.

Jeg vil understreke at det er flere enn Norske landbrukstenester som har bidratt til årets leiekjøring- og maskinleiepriser. Også flere lokallag i Bygdeservice Norge, maskinstasjoner og mange enkeltstående tilbydere rundt om i landet har gjort en kjempeinnsats med å bidra til den endelige lista.

Jeg håper at denne glippen fra Bedre Gardsdrift var et engangstilfelle og at vi kan fortsette vår vennskapelige konkurranse framover - til beste for våre lesere!

"Det var ALDRI snakk om en klausul om at ingen andre skulle få tilgang til prislista. Tvert i mot var vi enige om at lista skulle presenteres GRATIS"

Når inntektsutviklinga i landbruket samtidig har stagnert, i 2007 utgjorde vederlaget til arbeid og egenkapital per årsverk i jordbruket 204 000 kroner (NILF), er det på tide å bli litt bekymret.

Spesielt i melkeproduksjon og grovfôrbasert kjøttproduksjon viser det seg at lønnsomheten er lav for små og store bruk (NILF 2009). Gårdbrukere som har svak lønnsomhet, stor kapitalbinding og behov for langsiktige investeringer har tøffe beslutninger foran seg. Skal de satse eller legge ned? Om de velger å legge ned, er de langt fra alene. I løpet av de siste 50 åra er antall driftsenheter redusert med nærmere 70 prosent. Velger de å satse og ikke kan betale regningene, vil ikke problemene kunne løses ved å ta seg ekstrajobb. Arbeidsbyrde på gården og størrelsen på kapitalbehovet gjør at all innsats må settes inn i drifta og hver arbeidsoppgave må gjøres så perfekt som rå er.   

De siste ti åra har rentenivået stort sett vært lavt, med noen unntak som i 2008. Vi kan ikke forvente at renta kommer til å holde seg så lavt i et fem til ti års perspektiv - og det er godt innenfor nedbetalingstida til mange norske gårdbrukere i dag. En renteøkning på tre prosent fra dagens nivå vil nok ikke skape unntaksstemning i landbruket, men begynner vi å snakke om høyere renter, for eksempel åtte prosent rente eller mer, er det mange som blir alvorlig bekymret. Det er snakk om store pengebeløp på mange norske gårdsbruk og samdrifter.

I tillegg er jeg tidvis bekymret for om driftsplaner som har vært grunnlag for lånesøknader har godt nok belyst risikoen og avveiningen mellom inntjening og kapitalbehov. Og har bankene vært flinke nok til å stille de kritiske spørsmålene og hatt nok kunnskap om forholdet mellom inntektsutvikling og kapitalbehov i ulike driftsgreiner i landbruket til å ta nok høyde for at lånetaker evner å takle store rentehopp?

For å sikre fremtidas norske landbruk tror jeg det bør ses på om hvor mange gårdsbruk og samdrifter som vil overleve tøffere tider enn vi har i dag. Hva vil konsekvenser av renteøkninger i framtida være? Og hvilke tiltak kan settes inn for å redusere veksten i kapitalbindinga. Kan for eksempel BU-tilskuddene i landbruket økes og derved redusere lånebehovet?

"Har bankene vært flinke nok til å stille de kritiske spørsmålene?"

I løpet av de siste åra har jeg vært rundt og snakket med gårdbrukere som fortvilt må se hvordan jordbrukseiendommene deres blir satt under press når nye Europa- og riksveier, sykkelstier, fotballstadioner og husklynger skal bygges. Det viser seg at offentlige etater ser det som langt rimeligere og enklere alternativ å bruke landbruksjord enn eiendom i villabebyggelse ved nybygging.

Utfordringa mange steder er at mye av landbruket legges ned. I følge Statens Landbruksforvaltning (SLF) er 4419 gårdsbruk lagt ned siden 2005. Siden 1998 har vi fem prosent mindre fulldyrka jord - verst er det i Hordaland hvor 20 prosent dyrkbar mark er borte (Statistisk Sentralbyrå). Også husdyrstatistikken, hvor vi kan se antall beitedyr, viser samme tendensen. De siste fire åra har vi i følge SLF 8,8 prosent færre sauer, og antall melkekuer er redusert med 22,8 prosent.

Problemet er at for hvert bruk som legges ned og gror igjen, blir nabobruka tatt mindre og mindre seriøst. Det er mye enklere å bruke også din jord til utbygging, når nabojorda i lengre tider har vært prydet av småbusker. Det faglige miljøet skrumper også inn til et minimum og kanskje står det igjen en enslig gårdbruker som alene må ta igjen med overmakta. Heldigvis ser jeg gårdbrukere som organiserer seg som grunneierutvalget til Vestfold Bondelag, gårdbrukere langs E6 og den nyetablerte foreningen «Interesseforeningen for bynære landbrukseiendommer». Håpet mitt er at slike organisasjoner kan være til hjelp for pressede gårdbrukere.

For å oppleve håndfliringa fra politikere, folk i byråkratiet og sambygdinger som syns aktive gårdbrukere er noen festlige originaler - det unner jeg ingen.

"Det viser seg at offentlige etater ser det som et langt rimeligere og enklere alternativ å bruke landbruksjord ved nybygging enn eiendom i villabebyggelse."

Fra 2001 til høsten 2009 har 31,6 prosent færre sauebønder søkt om produksjonstilskudd. Selvfølgelig er det mange årsaker til den store nedgangen, men jeg er sikker på at noe kan forklares med bønder som gir opp sauedrifta på grunn av rovviltangrep. I 2008 ble det i følge Direktoratet for naturforvaltning meldt 11 401 sauer og 47 472 lam tapt. Tapstallene for 2009 syns ikke å bli noe mindre.

Hva skjer når sauen i Hedmark, Telemark og andre steder med store rovvilttap, forsvinner? Min erfaring er at landskapet raskt gror igjen.

Jeg ser bare i mine hjemtrakter i Nordmarka hva som har skjedd siden sauen ble kastet ut på begynnelsen av 1990-tallet. Trær og kjerr vokser opp der det før var sletter, stier er borte og de artsrike engsamfunnene er en saga blott.

Jeg ønsker ikke å stå i spissen for dem som ønsker død over rovdyrartene, de fleste er tross alt truede dyrearter. Men jeg må spørre om hvilken glede folk vil ha av å bivåne bjørn, jerv og ulv når alt de ser er tett skog?

Den siste rødlista fra 2006 viser at det finnes 1988 arter som er klassifisert som truet. Av disse finnes det 385 arter av karplanter som er truet ved gjengroing av kulturlandskapet. Den oppdaterte rødlista som kommer i 2010 vil antageligvis inneholde enda flere. Hvor mange av disse vil forsvinne hvis sauebrukene blir færre og gjengroingen fortsetter som nå? Nedgangen i vekstplanter vil også ha ringvirkninger på andre sårbare arter som insekter, fugl og sopp. Jeg undrer meg på hvorfor vi glemmer disse artene i diskusjonen om bjørn, jerv og ulv.

Jeg trøster meg med at det enn så lenge er mulig å få tilbake noe av det biologiske artsmangfoldet hvis beitinga gjenopptas. Det har jeg sjøl sett ved beiteforsøk på gamle engmarker. Utfordringen er at vi raskt må fjerne trær og restaurere kulturlandskap før vi finner noen som er villige til å ta opp igjen saueholdet. 

Så fikk jeg høre at det i enkelte fylker er mulig å få regionalt miljøtilskudd til hesjing. I Sør-Trøndelag kan et bruk få utbetalt 750 kroner per dekar for inntil 20 dekar med hesjer. I Troms betaler de 500 kroner per dekar for inntil 10 dekar med hesjer. Den beste utbetalingen finnes i Finnmark der et foretak kan få 1000 kroner per hesjet dekar, opptil 10 dekar. Hensikten med tilskuddet er å sikre at hesjekunnskapen ikke går tapt, et ønske om å berike kulturlandskapet og oppmuntre til en miljøvennlig «fôrkonserveringsmetode».

Hvor vellykket hesjetilskuddet har vært, er noe forskjellig. I Finnmark har ordningen virket siden 2005 og iveren etter å hesje tiltar årlig. Elisabeth Jomisko på landbrukskontoret hos Fylkesmannen i Finnmark kan opplyse at de 22 som søkte hesjetilskudd i 2005 har vokst til 63 stykker i 2008. I Sør-Trøndelag er ikke iveren like stor. Bondelaget der har gjennomført en rundspørring og kommet til at hesjing ikke har tiltatt nevneverdig - ennå.

Høy er bra tilleggsfôr for kalver og dyr som har problemer med fordøyelsen. I følge Jon Gisle Vikan i Sør-Trøndelag Bondelag er vomfunksjonen hos dyra avhengig av trevlene i høyet for å få i gang produksjonen av protein. Høyet er også mye mer smakfullt fôr enn silo eller rundball, spesielt for avvente kalver eller dyr som har mista matlysten. Hesjing kan også være et bedre alternativ enn større produksjonsmaskiner på små, kronglete teiger.

Nå må jeg innrømme at jeg ikke umiddelbart ville kasta meg over høygaffel'n, selv om jeg fikk 10 000 kroner i tilskudd for å hesje. Det tar for mye tid sammenlignet med andre måter å konservere fôret på. Og jeg kommer aldri til å glemme redselen for hva som kunne følge med når vi dro høyet av trådene. Besteforeldrene mine skremte oss godt med historien om gubben på nabobruket som fikk noe kravlende nedover ryggen da han dro av hesjaen. Sikker på at han hadde fått høggorm på ryggen ropte han: «Ta riva og slå meg over ryggen alt du orker». Ut falt det ei mus.

Jeg syns det er flott at enkelte fylker gjør sitt for at hesjetradisjonen består og oppfordrer andre fylker sørover til å la seg inspirere i kommende regionale miljøtilskudd. Og sist, men ikke minst syns jeg dere er flinke folk, dere som holder tradisjonen ved like.

Helle Cecilie Berger

I en alder av sju skjønte jeg ikke så mye av det som foregikk, men en ting skjønte jeg. Var det ikke for stortingsmann Aage Hovengen hadde ingen fått kjøpt bruka sine. Nå når jeg endelig får mulighet til å hylle Hovengen må jeg erkjenne at plassen blir for liten - han har gjort så uendelig mye for så mange. Jeg har valgt å trekke fram kampen for husmenn og minnesmerke over bureiserne.

Kampen for utskilte bruk og deres rettigheter

Høyesterettsdommen som ga medhold i at den siste skogfinnen i Nordmarka, Grete Klever på Bjørnholt, ble selveier var en viktig prinsippavgjørelse, også for andre i samme situasjon. Slekta hadde drevet bruket siden 1653, og hadde det ikke vært for Hovengens uttrettelige innsats hadde Klever blitt kasta på gata med ei lita datter på armen. Klever hadde inntrykk av at Hovengen jobba med saken hennes natt og dag.

- Han [Aage Hovengen, red.adm.] identifiserer seg med den det gjelder. Derfor er han i stand til å løse den ene tvisten etter den andre. Han gjør en virkelig stor samfunnsinnsats, sier Klever.

Hovengen har også oppretta «Fondet for juridisk bistand for småbrukere». Mang en småbruker har fått midler til juridisk bistand fra fondet som har gjort det mulig å føre enn fullverdig kamp mot langt mer ressurssterke motstandere.

Fikk «husmannsparagrafen» inn i jordlova igjen

Hovengen satt på Stortinget for Arbeiderpartiet fra 1973 til 1989. På 70-tallet gjorde han en stor innsats for å få tilbake husmannsparagrafen som var fjerna fra jordlova. Uten støtte i lova var det mange husmenn som var utsatte. Med husmannsparagrafen tilbake i lova ble det igjen gitt adgang til å ekspropriere husmanns-, bygsel- og leilendingsbruk til fordel for leieren og leierens barn og barnebarn. Mange husmannsbruk er i ettertid blitt ekspropriert, senest på Hakloa i Nordmarka.

Minnesmerke over bureisningsbruka

Da Hovengen så over gardssamlinga på Maihaugen, var det noe som mangla. Det fantes ingen bureisningsbruk eller vitnesbyrd over bureiserens harde slit for å bygge landet. Her måtte noe gjøres. Hovengen brukte alt han hadde av kremmeregenskaper for å samle inn nærmere fem millioner kroner og skape dugnadsånd for å få tak i bureisningsbruk.

I Sør-Fron ble det demontert et bureisningsbruk i tre høyder og flytta til Maihaugen. Historia om bureiserne ble samla mellom to permer og en statue til ære for bureiserne ble satt opp i Murudalen.

De siste 20 åra har Hovengen jobba gratis for Norsk bonde- og småbrukarlag (NBS). I følge assisterende generalsekretær i NBS, John Petter Løvstad hadde det vært mange garder i Norge det ikke hadde stått lys på, hadde det ikke vært for den tidligere stortingsmannen.

Jeg kan selv underskrive på at når ei sak er som vanskeligst og Hovengen ringer, tennes det alltid et håp for den det gjelder. Han har sjøl sagt at «på meg vokser det ikke englevinger».

For oss som har vokst opp på gamle husmannsplasser i Sørkedalen og i Nordmarka kan jeg love at vi i hvert fall kan skimte en ørliten glorie over hue på'n Aage.

For å beskrive livet for ei gardkjerring på den tida, tenkte jeg å fortelle litt om bestemødrene mine. De var gardkjerringer begge to. Mormora mi levde på en gard i opplandsbygda Nord-Torpa og dreiv med melkeproduksjon. Som seksåring ble hun satt bort da faren døde, og garden hun var født på, ble solgt på tvangsauksjon. Opplæringa i gardsyrket startet tidlig, og jeg innbiller meg at morfaren min gjorde et godt valg da han fridde, selv om medgifta ellers var beskjeden.

Mormora mi var et arbeidsjern, med en utrolig høy smerteterskel. Jeg vet ikke helt om hun var født med det eller om hun hadde lært seg til å takle smerten. Da mora mi ble født, rakk mormora mi å gjøre morgenstellet i fjøset først. Timen etter fødte hun. Etter at jeg selv fødte, og fant ut at det ikke var smertefritt, fikk jeg sagt hvor imponert jeg var over at hun hadde født hjemme, sånn rett etter melkinga. Hun så bare rart på meg. Det var jo sånn det var.

Farmora mi var et like stort arbeidsjern. Etter at farfaren min fikk polio i 1951, var det hun som tok seg av garden, faren min, gamlefolka, solgte brus til turister - og i tillegg hadde ekstra vaskejobb for å få endene til å møtes. Småbruket i hovedstadsbygda Sørkedalen ga ikke så mye penger i kassa. Om vinteren måtte veien måkes for hånd. Oldefaren min var utslitt og orka ikke å hjelpe til mer. Da faren min ble voksen, tok farmora mi med seg farfar og flytta til enebolig med en liten hage på Røa. Hun savnet aldri gardslivet, men elsket å fortelle om melkekyrne sine. Bjellekua het Laila og var ei flott rødkolle. En kveld kua ikke kom tilbake fra skauen, straffet farmora mi henne med å sette bjella på ei NRF-ku. Laila nektet å gå ut av båsen dagen etter. Løsningen ble to bjellekuer.

Når jeg tenker tilbake på de to gardkjerringene, blir jeg fylt av respekt. Har ofte tenkt på om jeg sjøl hadde greid å samle alle de kreftene bestemødrene mine hadde hvis det trengtes.

I Norsk Landbruk nr 2-2009 kan du lese om ei norsk gardkjerring og hennes kvinnelige pakistanske avløser som bringer tradisjonene videre.

Nå håper jeg dere tenker tilbake til egne mødre, bestemødre eller kanskje kjerringa på nabogarden. Jeg vil svært gjerne høre din historie.

Skriv gjerne en kommentar nedenfor eller send meg noen ord på e-post, helle.berger@tunmedia.no, eller i brev til Norsk Landbruk, Postboks 9303 Grønland, 0135 Oslo.

Helle Berger
Journalist

"Da mora mi ble født, rakk mormora mi å gjøre morgenstellet i fjøset først. Timen etter fødte hun.