Blir vi tatt på alvor når jorda gror igjen?

I Oslo er det lite landbruk igjen. I hjembygda mi er jordbruket redusert til noe korn og en del hest. På mange av de gamle småbruka tar det ikke lang tid å se at jordbruket er en saga blott. Da flere grunneiere la ut dyrkbar mark til salgs for bygging av hustun, var det på tide at vi som er opptatt av et levende landbruk sa stopp. Lederen i det lokale bonde- og småbrukarlaget og jeg troppet opp da det var høring om utbygging av de nye hustuna. På høringen var det møtt opp lokale bydelspolitikere, representanter fra bystyret i Oslo og riksantikvaren. Våre argumenter om behovet for bevaring av dyrkbar mark ble møtt med skjeve smil og himling med øynene. Først da en av de lokale politikerne kom til å tenke på at de nye husene kunne være skjemmende for dem som gikk tur i Marka og riksantikvaren påpekte at det lå en verneverdig dobbellåve i nærheten, snudde stemningen.

I løpet av de siste åra har jeg vært rundt og snakket med gårdbrukere som fortvilt må se hvordan jordbrukseiendommene deres blir satt under press når nye Europa- og riksveier, sykkelstier, fotballstadioner og husklynger skal bygges. Det viser seg at offentlige etater ser det som langt rimeligere og enklere alternativ å bruke landbruksjord enn eiendom i villabebyggelse ved nybygging.

Utfordringa mange steder er at mye av landbruket legges ned. I følge Statens Landbruksforvaltning (SLF) er 4419 gårdsbruk lagt ned siden 2005. Siden 1998 har vi fem prosent mindre fulldyrka jord - verst er det i Hordaland hvor 20 prosent dyrkbar mark er borte (Statistisk Sentralbyrå). Også husdyrstatistikken, hvor vi kan se antall beitedyr, viser samme tendensen. De siste fire åra har vi i følge SLF 8,8 prosent færre sauer, og antall melkekuer er redusert med 22,8 prosent.

Problemet er at for hvert bruk som legges ned og gror igjen, blir nabobruka tatt mindre og mindre seriøst. Det er mye enklere å bruke også din jord til utbygging, når nabojorda i lengre tider har vært prydet av småbusker. Det faglige miljøet skrumper også inn til et minimum og kanskje står det igjen en enslig gårdbruker som alene må ta igjen med overmakta. Heldigvis ser jeg gårdbrukere som organiserer seg som grunneierutvalget til Vestfold Bondelag, gårdbrukere langs E6 og den nyetablerte foreningen «Interesseforeningen for bynære landbrukseiendommer». Håpet mitt er at slike organisasjoner kan være til hjelp for pressede gårdbrukere.

For å oppleve håndfliringa fra politikere, folk i byråkratiet og sambygdinger som syns aktive gårdbrukere er noen festlige originaler - det unner jeg ingen.

"Det viser seg at offentlige etater ser det som et langt rimeligere og enklere alternativ å bruke landbruksjord ved nybygging enn eiendom i villabebyggelse."