En hyllest til de gamle gardkjerringene

Torkil Løwe i Statistisk sentralbyrå har beskrevet plassen til gardkjerringene på garden, før i tida: «I gamle dager deltok hele familien i gårdsdriften, og kona på gården var en vel så naturlig, betydelig og uunnværlig del av arbeidsstokken som mannen ... Dersom vi går 40 år tilbake (1966), sto kvinner generelt for mesteparten av alt arbeidet som ble gjort på gårdene her i landet - vel og merke når husarbeid inkluderes. Og de utførte en tredjedel av gårdsarbeidet ellers (1969).»

For å beskrive livet for ei gardkjerring på den tida, tenkte jeg å fortelle litt om bestemødrene mine. De var gardkjerringer begge to. Mormora mi levde på en gard i opplandsbygda Nord-Torpa og dreiv med melkeproduksjon. Som seksåring ble hun satt bort da faren døde, og garden hun var født på, ble solgt på tvangsauksjon. Opplæringa i gardsyrket startet tidlig, og jeg innbiller meg at morfaren min gjorde et godt valg da han fridde, selv om medgifta ellers var beskjeden.

Mormora mi var et arbeidsjern, med en utrolig høy smerteterskel. Jeg vet ikke helt om hun var født med det eller om hun hadde lært seg til å takle smerten. Da mora mi ble født, rakk mormora mi å gjøre morgenstellet i fjøset først. Timen etter fødte hun. Etter at jeg selv fødte, og fant ut at det ikke var smertefritt, fikk jeg sagt hvor imponert jeg var over at hun hadde født hjemme, sånn rett etter melkinga. Hun så bare rart på meg. Det var jo sånn det var.

Farmora mi var et like stort arbeidsjern. Etter at farfaren min fikk polio i 1951, var det hun som tok seg av garden, faren min, gamlefolka, solgte brus til turister - og i tillegg hadde ekstra vaskejobb for å få endene til å møtes. Småbruket i hovedstadsbygda Sørkedalen ga ikke så mye penger i kassa. Om vinteren måtte veien måkes for hånd. Oldefaren min var utslitt og orka ikke å hjelpe til mer. Da faren min ble voksen, tok farmora mi med seg farfar og flytta til enebolig med en liten hage på Røa. Hun savnet aldri gardslivet, men elsket å fortelle om melkekyrne sine. Bjellekua het Laila og var ei flott rødkolle. En kveld kua ikke kom tilbake fra skauen, straffet farmora mi henne med å sette bjella på ei NRF-ku. Laila nektet å gå ut av båsen dagen etter. Løsningen ble to bjellekuer.

Når jeg tenker tilbake på de to gardkjerringene, blir jeg fylt av respekt. Har ofte tenkt på om jeg sjøl hadde greid å samle alle de kreftene bestemødrene mine hadde hvis det trengtes.

I Norsk Landbruk nr 2-2009 kan du lese om ei norsk gardkjerring og hennes kvinnelige pakistanske avløser som bringer tradisjonene videre.

Nå håper jeg dere tenker tilbake til egne mødre, bestemødre eller kanskje kjerringa på nabogarden. Jeg vil svært gjerne høre din historie.

Skriv gjerne en kommentar nedenfor eller send meg noen ord på e-post, helle.berger@tunmedia.no, eller i brev til Norsk Landbruk, Postboks 9303 Grønland, 0135 Oslo.

Helle Berger
Journalist

"Da mora mi ble født, rakk mormora mi å gjøre morgenstellet i fjøset først. Timen etter fødte hun.