En kan’ke irritere seg over det!

En tirsdag i slutten av september skulle jeg intervjue agronom Roy Holt på Bogstad gård. Friluftsetaten i Oslo kommune har kjøpt seg ny Valtra, og Roy skal gi sin vurdering av kjøpet. For å vise traktoren i aksjon, møtes vi på jordet der Roy holder på med den siste slåtten.

Mens vi slår av noen innledende ord om traktoren, kommer en mann skrittende over jordet, mot oss. Jeg drar raskt kjensel på at dette er en viss dommer fra TV2-programmet «Skal vi danse?». Jo, han lurer på om det er greit å kjøre en treningsrunde med fuglehundene sine på jordet? Helst oppi graset som ikke er slått ennå? Roy forklarer at han holder på å slå, og at det kan være farlig for hundene å løpe rundt der nå.

- Nei, det er ikke noe problem. Bikkjene passer seg, svarer dansedommeren.

- Det blir ikke noe bra hvis hundene gjør fra seg i enga, innvender Roy. 

- Nei, dritten spiser bikkjene opp selv, så det er ikke noe problem, kan dansedommeren forsikre om. 

Roy og jeg ser litt forundret på karen, som går for å hente hundene sine. Så fra den andre siden av enga kommer en annen eldre mann gående med to fuglehunder. Han har ikke engang tatt seg bryet med å spørre om det er greit. Ikke har han noe særlig kontroll på dyra sine heller og roper nytteløst «ved fot» flere ganger.

- Hadde det vært meg, hadde jeg blitt fly forbanna, sier jeg til Roy. 

Men agronomen på Bogstad gård er heldigvis en sindig kar, som forklarer at folk tråkker over jordene hver dag uten å bry seg nevneverdig om hva han sier.

Det som er forunderlig, er at friluftsloven er klinkende klar på at det ikke er lov å tråkke i dyrka mark og eng. Det henstilles også til å vise hensyn til næringsutøvelse, slik at de som arbeider i naturen får gode arbeidsforhold. Å trene fuglehunder rundt Roy som slår enga, i en traktor som går 12 kilometer i timen, er neppe det som gir best arbeidsforhold.

Etter å ha jobbet opp åker og eng gjennom år og måneder, blir en så utrolig motløs av at andre har så lite respekt for jobben en gjør. Det skal mye motivasjon til for å gå på nok en sesong med korn- eller grasproduksjon når du vet at voksne folk, bikkjer, unger, orienteringsløpere og gud vet hva, absolutt må trampe uti. Bedre blir det ikke når de så til de grader viser at det bryr dem lite. Hvor ille det kan være, opplevde vi hjemme et år. Tre voksne karer gikk gjennom den modne kornåkeren. Da vi ba dem fjerne seg, snur den ene seg og svarer:

- Dette får dere erstatning for!

«Etter å ha jobbet opp åker og eng gjennom år og måneder, blir en så utrolig motløs av at andre har så lite respekt for jobben en gjør.»