Har landbruket rygg til å takle kapitalkostnadene?

I følge gjelds- og driftskredittundersøkelsen Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) har gjort med bakgrunn i driftsgranskningene for 2008, er gjennomsnittsgjelda på norske gårdsbruk økt fra gjennomsnittlige en million kroner i 1999 til 1,7 millioner i 2008 (målt i 2008 kroner). Jeg vil tippe at denne utviklinga bare har fortsatt videre oppover siden da. 

Når inntektsutviklinga i landbruket samtidig har stagnert, i 2007 utgjorde vederlaget til arbeid og egenkapital per årsverk i jordbruket 204 000 kroner (NILF), er det på tide å bli litt bekymret.

Spesielt i melkeproduksjon og grovfôrbasert kjøttproduksjon viser det seg at lønnsomheten er lav for små og store bruk (NILF 2009). Gårdbrukere som har svak lønnsomhet, stor kapitalbinding og behov for langsiktige investeringer har tøffe beslutninger foran seg. Skal de satse eller legge ned? Om de velger å legge ned, er de langt fra alene. I løpet av de siste 50 åra er antall driftsenheter redusert med nærmere 70 prosent. Velger de å satse og ikke kan betale regningene, vil ikke problemene kunne løses ved å ta seg ekstrajobb. Arbeidsbyrde på gården og størrelsen på kapitalbehovet gjør at all innsats må settes inn i drifta og hver arbeidsoppgave må gjøres så perfekt som rå er.   

De siste ti åra har rentenivået stort sett vært lavt, med noen unntak som i 2008. Vi kan ikke forvente at renta kommer til å holde seg så lavt i et fem til ti års perspektiv - og det er godt innenfor nedbetalingstida til mange norske gårdbrukere i dag. En renteøkning på tre prosent fra dagens nivå vil nok ikke skape unntaksstemning i landbruket, men begynner vi å snakke om høyere renter, for eksempel åtte prosent rente eller mer, er det mange som blir alvorlig bekymret. Det er snakk om store pengebeløp på mange norske gårdsbruk og samdrifter.

I tillegg er jeg tidvis bekymret for om driftsplaner som har vært grunnlag for lånesøknader har godt nok belyst risikoen og avveiningen mellom inntjening og kapitalbehov. Og har bankene vært flinke nok til å stille de kritiske spørsmålene og hatt nok kunnskap om forholdet mellom inntektsutvikling og kapitalbehov i ulike driftsgreiner i landbruket til å ta nok høyde for at lånetaker evner å takle store rentehopp?

For å sikre fremtidas norske landbruk tror jeg det bør ses på om hvor mange gårdsbruk og samdrifter som vil overleve tøffere tider enn vi har i dag. Hva vil konsekvenser av renteøkninger i framtida være? Og hvilke tiltak kan settes inn for å redusere veksten i kapitalbindinga. Kan for eksempel BU-tilskuddene i landbruket økes og derved redusere lånebehovet?

"Har bankene vært flinke nok til å stille de kritiske spørsmålene?"