Det var både varsla og venta at mange samdriftspartnarar ville frigjere seg frå drifta og eigarskapet i samdrifta. Det har berre vore eit spørsmål om tid, og at tankane måtte modnast. Ein av trendane er at samdriftspartnarar går leie, og finn ut at dei like godt kan selje til ein av dei andre partane. Ein annan trend som oppstod etter at kvoteleigesystemet blei innført, er at små og passive deltakarar heller vel å leige ut kvota si til den aktive parten.

Ein klok mann sa for nokre år sidan til meg at samdrifter berre er ein overgangsfase. At samdriftsbruket til slutt vil tilfalle ein av partane, og bli eitt bruk. Han meinte at mange bønder treng nedtrapping over tid for å venne seg til tanken. Tanken på å vere den som avviklar bruket som har tilhøyrt familien i generasjonar, og skuldkjensla det fører med seg, er tung for mange.

For det å gi slepp på garden, sit veldig langt inne for dei fleste. Å drive slektsgarden vidare, handlar om respekt for arbeidet og slitet tidlegare generasjonar har lagt ned. For nokre handlar det å vere gardbrukar vel så mykje om ei nedarva plikt, som om interesse og glede. Å selje garden er rett og slett ikkje noko tema. Løysinga kan vere å lure seg sjølv. Det kan gjerast ved å gå inn i samdrift, og så trekke seg meir og meir ut av den aktive drifta. Sakte og forsiktig kuttar ein banda til både jord, arv og historie.

Kva som var det eigentlege motivet for å innføre utleige av mjølkekvotar, skal ikkje underteikna ha sagt, men innføringa passar godt i eit verdsbilete der ein har ønskje om å få meir fart på strukturrasjonaliseringa igjen. Nokon viktigare grunnar til å innføre utleige av mjølkekvotar, er det vel ikkje? Med kvoteleige senkar ein terskelen for å få kyrne ut av fjøset, fordi ein gir gardbrukaren ei kjensle av at det er mogleg å ombestemme seg om eit år eller fem.

I dei aller, aller fleste tilfella er det likevel berre på papiret at avgjerda er reversibel. Ikkje mange gjer som Rune Jensen, som me skriv om på nyhendesidene i dette nummeret. Jensen selde mjølkekvota nærast i affekt og angra bittert på det valet etterpå. Dei fleste som leiger vekk kvota si, er sjølvsagt klar over kva dei gjer, men det kan vere greitt å seie det høgt også: Er ein først komme dit at ein leiger ut kvota, så er det neste trekket å selje.

Og det landbruksstyresmaktene gjorde med å innføre kvoteleige, var å leggje til rette for at folk skal lure seg sjølv.

Det er vel knapt noen i landbruket, eller i resten av samfunnet, som ikke skulle ønske at det var flere i den første kategorien. Det er blant disse vi finner de selvstendige og gode avløserne, de driftige entreprenørene og de som satser på å drive gård. Det er gjerne her vi finner pågangsmotet og gründerånda som driver landbruket og samfunnet videre.

Men det er også her vi finner det ungdommelige overmotet, som ikke bare fører til konkurs og egen ulykke, men også til ulykke for mange av dem som forsøker å leve av traktor og redskaper. Mange har fått oppleve at unge og overmodige presser prisene uforsvarlig langt ned for å komme seg inn på markedet. Ikke alle er så heldige at de kan vente til de overmodige ser at inntekter og utgifter ikke går opp i opp, og så plukke opp kontrakter til levelige priser igjen. Når det først er skapt en forventning om lave priser i markedet, kan det være tungt å øke prisene til et akseptabelt nivå, selv om underbyderne er konkurs og borte vekk.

Samfunnet generelt, og landbruket spesielt, trenger de unge og ivrige entreprenørene. Alle sammen. Derfor må både foreldre og andre gode rådgivere hindre dem i å ødelegge for seg selv og resten av næringa i ren naivitet, når det de ivrer etter bare er å komme seg ut på vei og jorde for å tjene penger på det de elsker mest av alt: Å kjøre traktor og føle seg voksne og nyttige. Ikke alle med fersk traktorlapp er like godt klar over hva det koster å drive sitt eget lille firma. Ikke alle er like bevisste på at det er mer enn dieselen som koster, men at det også koster å vedlikeholde, ha forsikringer og følge opp forpliktelser - både overfor kunder og det offentlige. Og det er nok ikke alle som vet at pengene ikke nødvendigvis ruller inn de timene som går med til transport og venting.

Mangel på kunnskap og erfaring er en viktig årsak til overmotet, og det er overmotet som må tøyles. Ikke iveren. Den trenger landbruket, og den trenger Norge.

Gaasland tok definitivt ballen og ikkje mannen. Det skal han ha. Gaasland meiner at katastrofen i Japan er eit argument mot at Noreg og andre land skal ha eit mål om sjølvforsyningsgrad. Det viktigaste, meiner Gaasland, er ein velfungerande verdsmarknad. Med økonomisk teori argumenterer forskaren for at dei som kan produsere maten, mest mogleg effektivt skal fø folket på jorda. Argumentet inneber definitivt at norske bønder kan finne seg noko anna å gjere enn å dyrke mat. Med vårt høge kostnadsnivå er matproduksjon dårleg butikk.

Norske bønder må gjerne bli sinte på økonomen Ivar Gaasland. Dei må gjerne bli skuffa, såra og vonbrotne. Men mest av alt bør norske bønder takke Ivar Gaasland for at han frontar desse synspunkta for folket. Norske bønder skal vere glade for at det finst forskarar som Ivar Gaasland, for då har me fått ein motstandar som kan bidra til at me vinn kampen om folket. På Stortinget er interessa for landbruk så lita at ikkje ein gong dei mest ytterleggåande forslaga frå Frp vekker debatt. Då blir det vanskeleg å få til ein politisk landbruksdebatt som engasjerer andre enn folk i næringa, og då blir det umogleg å vinne folket for si sak.

Dei siste åra har me i beste fall hatt landbruk på dagsorden i riksmedia når Trygve Hegnar årleg gjentar argumenta sine om norske jordbrukssubsidiar. Det mest frustrerande med den debatten er at ingen av landbrukets fremste menn og damer har komme velberga ut av den. I opinionen går Hegnar av med ein klar poengseier kvar gong. I tillegg til å kjøre på lett salbare argument, er sjarmen Hegnar sitt beste våpen. Det ein kan lære av Hegnar, er å skru på sjarmen og argumentere for å vinne folket. Kanskje skal me fornye argumenta for sjølvforsyning. Det blir ikkje fleire av dei som hugsar korleis det var under krigen, men minna frå Japan kjem til å sitte i lenge. Det er korkje motbydeleg eller kynisk å bruke katastrofen for å kjempe for norsk matproduksjon.

Tala for 2009 fortalde om 2 631 registrerte traktorsal. Ein nedgang på heile 29 prosent frå 2008. Då tala for den første månaden i 2010 var klare, var ikkje det særleg lystelege tal. Dei viste 191 traktorar, og ein svikt på heile 43 prosent samanlikna med januar året før. Det var også mange av oss som var forsiktige med å erklære at trenden definitivt hadde snudd, sjølv om det blei seld fleire traktorar i mars 2010 enn i mars året før. Men det hadde den altså. Tala for første halvår viste at det var registrert 1 477 nye traktorar, 90 fleire enn i same periode i 2009. Nesten utan unntak peikar pilene oppover for alle dei største traktormerka og importørane.

Dessutan er traktorsalet ein ganske spesiell temperaturmålar. Av og til får eg følelsen av at salstala betyr lite for andre enn teknikkjournalistar i landbruksmedia, traktorfolka i landbruksmaskinbransjen og enkelte traktornerdar. Betyr det noko for andre om traktorsalet går i små og store bølgedalar eller over toppar? Salet av traktorar seier nemleg ikkje nødvendigvis noko om salet av andre landbruksmaskinar. Sjølv om traktorsalet sviktar, betyr ikkje det nødvendigvis at resten av landbruksmaskinbransjen slit. Mange aktørar har faktisk opplevd stor etterspurnad og bra sal, sjølv etter at verknadene av finanskrisa slo til.

Traktorsalet ser heller ikkje ut til å seie noko spesielt om forholda i det norske landbruket. Salet stupte sjølv om det ikkje skjedde noko spesielt eller plutseleg dramatisk med norsk landbruksøkonomi. Nedturen kom samstundes med tilsvarande nedtur i Sverige, Danmark og andre europeiske land. Nå er traktorsalet på ein opptur over heile fjøla, kanskje med unntak av i Danmark, som ennå slit. Der er det bankane som har sett på bremsene og nektar å finansiere traktorkjøp.

Det kan godt vere at traktortala blir gjort viktigare enn det dei eigentleg er, dels fordi det er blant dei få jamlege statistikkdryppa me får, og dels fordi det følgjer prestisje med å selje traktorar blant landbruksmaskinimportørane. Og så er det jo interessante tal til sin bruk.

Det vil nok roe seg ned denne gongen også. Heilt til neste gong. Då vil styrken i krava bli enda sterkare. Opinionsdannarar og media vil stille spørsmål om kvifor det ikkje har blitt gjort noko i pelsdyrnæringa sidan sist. Når svaret frå pelsdyroppdrettarar, veterinærar og tilsynsfolk er at det faktisk har skjedd mykje positivt vil dei bli møtt med spørsmålet om kvifor dyrevernarane då har greidd å filme nye tilfelle. Det vil alltid vere dyrevernfanatikarane sitt trumfkort.

Alle veit at forklaringa om at dei fleste dyra stod i sjukebinge, at det er tale om veldig få dyr og at ein vil finne verre eksempel i andre typar dyrehald, ikkje vil gjere inntrykk i opinionen. Dyrevernarane veit at dei ikkje vil vinne den ideologiske kampen mot pelsdyrhald. Kampen må vinnast med andre argument, og då er aktivistane avhengig av å finne eksempel på dyremishandling. Dei må i det minste gi inntrykk av at næringa ikkje har gjort noko som helst, og det har dei nå greidd.

Ein kan gjerne seie at pelsdyrnæringa har seg sjølv å takke når dei ikkje har klart å rydde opp over alt. Det finnest det knapt noko unnskyldning for. Skal næringa ha den minste sjanse til å overleve må ein sørgje for ein streng sjølvjustis. Lista for etisk dyrehald må leggjast høgt. Høgare enn det folk flest meiner er rimeleg.

Å ta opp kampen med nøkterne og rasjonelle argument er truleg berre å gløyme. Det er for mange opinionsdannarar i politikk og media som har tatt stilling mot pelsdyroppdrett til at det kan lykkast. Dei er ikkje interesserte i å lytte til rasjonelle argument. Den politiske kostnaden ved å forsvare pelsdyroppdrett har allereie blitt stor, mens det har blitt politisk korrekt å meine at nok er nok og at pelsdyrnæringa bør leggjast ned.

Har så pelsdyrnæringa nokon sjanse, eller kan dei leggje ned først som sist? Eg er redd at tida jobbar mot næringa. Eg er redd at dyrevernorganisasjonane har vunne kampen om opinionen. Pelsdyrnæringa kan synast at dette er forferdeleg urettferdig og ha rett i det, utan at det hjelper. Viljen til å overleve må visast gjennom å sørgje for at ingen kan ta dei på noko som helst. Då må næringa sørgje for at dei ikkje har rotne epler i korga. Ellers signerer pelsdyrnæringa sin eigen dødsdom.

- Nei, den skal ha melkemaskin!, kom det kontant fra baksetet.

Og melkemaskin har det aldri vært på gården til Besten. På slutten gikk melka rett på spann. De fire siste kyrne ble løst fra båsene sine i 1973, og fjøset ble revet like etter. Besten bygget i stedet fjøs for ungdyr, men heller ikke der har det vært egne dyr på mange år.

Noen dager før turen til Vestlandet hadde vi vært på gårdsferie hos familien Romenstad i Rendalen. En fire dager lang ferie med mange mektige inntrykk for en fireåring. Få timer etter ankomst fikk guttungen oppleve at kukalven Smørblomst ble født. Både kalvinga, melking morgen og kveld, det å gi kalvene av flaske og alt det andre, hadde tydeligvis satt sine spor. Guttungen hadde bestemt seg for å bli melkebonde, og nå trengte han en gård.

Rundt omkring i landet går det mange gutter og jenter med de samme drømmene. De ønsker å kjøpe seg en gård og bli gårdbrukere. Samtidig vet vi at det går mange gårdbrukere og teller på knappene om de skal fortsette med gårdsdrifta. Kanskje har man ingen til å ta over, eller det er ikke noen som ønsker å ta over. Andre går og håper at ingen ønsker å overta.

Hvorfor er det da så vanskelig å få kjøpe for den som er engasjert, interessert og virkelig ønsker å bli gårdbruker?

Som arving til et småbruk må jeg en dag ta stilling til hva vi skal gjøre med gården. Vi er tre søsken som alle har etablert oss med familie og jobb andre steder, og småbruket er neppe attraktivt for andre å kjøpe for å ha dyr der. Kanskje slipper vi å slite med samvittigheten over å selge det tidligere generasjoner har slitt for å bygge opp.

Men ville det egentlig ha vært verre enn å overlate kulturlandskapet med dyrka mark og lyngheier til seg selv? Ville det ikke ha vært mer respektfullt overfor tidligere generasjoner å selge og sørge for at jorda blir drevet skikkelig?

- Du får satse på å finne deg en odelsjente, sier jeg.

Så kjører vi gjennom vakre Vinje, passerer Vågsli og Haukeli og krysser fylkesgrensa mellom Telemark og Hordaland. Det er midt på natta, og det er stilt i bilen en stund.

- Jeg må finne meg en dame jeg kan gifte meg med, kommer det brått fra baksetet.

En dame med gård og melkemaskin. Vi får håpe det finnes noen om en tjue års tid. Eventuelt at det går an å få kjøpt seg en gård med melkemaskin om interessen fremdeles skulle være til stede.

For sjølv om totalen ikkje var noko å rope hurra for, så finst det trass alt noko der som det er verd å heise flaget for. Ja, for enkelte bønder kan gjennombrotet for ei maskinteknisk rådgjevingsteneste uavhengig av maskinbransjen, spare dei for meir pengar enn dei kunne ha drøymt om i eit gulloppgjer frå staten. For pengar spart er pengar tent, og for å tene pengar, treng ein gode råd når ein søkjer råd.

I sluttprotokollen i jordbruksoppgjeret står det at ein har sett av 1,5 millionar kroner til maskinteknisk rådgjeving i regi av Norsk Landbruksrådgiving. Rett nok står det også at tilskotet til dette føremålet skal trappast ned over fem år, men det må vere lov å håpe at me endeleg skal lykkast med å byggje opp ei rådgjevingsteneste for bønder som er uavhengig av maskinbransjen. Ikkje eit vondt ord sagt om alle dei flinke seljarane som gir råd når bønder skal investere i nye bygg og maskinar, men ingen kan vente at lojaliteten deira skal liggje hos bonden. For å setje det litt på spissen: Ein seljar si oppgåve er å leite fram det finaste og dyraste utstyret firmaet kan by på, og som du har sjansen til å betale for, og selje deg det.

Det har vore eit problem i Noreg at bønder har hatt få stader å søkje uavhengige råd. Når ein skal investere hundretusenvis av kroner i maskinar, for ikkje å seie mange millionar kroner i bygningar, i-mek og maskinar, kan mange ha stor nytte av å rådføre seg med ekspertar som ikkje tener pengar på å selje bonden den eine eller andre løysinga.

Kjell Mangerud er blant dei som har kjempa for ei uavhengig maskinteknisk rådgjevingsteneneste i mange år. Nå har gjennombrotet endeleg komme. Utfordringa nå er korleis me kan komme vidare. Det neste steget må vere å byggje eit kompetansemiljø som kan utdanne og rettleie ekspertane. For dei uavhengige ekspertane må jo komme frå ein stad, og den staden har me ikkje i dag. Det mest nærliggjande er å satse på Blæstad.

Eg vil i staden ta føre meg landbrukspolitikken si stilling i det politiske landskapet. I Bondevik I-regjeringa lét Anne Enger Kristeleg Folkeparti få landbruksministeren. Senterpartiet hadde ingenting å vinne på å ha ministeren. Det var betre at bøndene var sinte på ein KrF-statsråd. Åslaug Haga og Liv Signe Navarsete har vald ein annan strategi. Dei har sett det som eit viktig mål å få styre Landbruks- og matdepartementet. Det har i alle fall vore viktig å hindre at korkje Ap eller SV får styre Landbruks- og matdepartementet.

Problemet med å gi makta over Landbruks- og matdepartementet til SV, ville vore at partiet ikkje har ein landbrukspolitikk. Problemet med Ap er at dei snart ikkje har ein landbrukspolitikk dei heller. Det er nesten ikkje ein Ap-politikar igjen på Stortinget med interesse for landbrukspolitikk. Då lagar ikkje partiet landbrukspolitikk heller. Når Venstre nesten er utradert, og KrF kryp nedover mot sperregrensa, er det lite å hente der også. Då står ein igjen med eit Høgre som er som Ap: Dei er uinteresserte. Og så har me eit Frp som meiner at rasjonalisering er noko ein nå må byrje med. Som om landbruket har vore statisk sidan krigen. Der i garden er målet med landbrukspolitikken helst å skaffe pengar til andre ting.

Resultatet er at det nesten ikkje er nokon igjen å diskutere landbrukspolitikk med. For det første er kunnskapsløysa stor, og for det andre er interessa fråverande. Det blir som å spørje ein thai med svake engelskkunnskapar om han har forstått spørsmålet. Du får eit ja til svar uansett. Det nyttar like lite å argumentere for å auke eit kvotetak som for å senke det, dersom interessa for å lytte til bodskapen er fråverande. Det nyttar lite å snakke varmt om å vri eit tilskot dersom tilhøyraren tolkar alt inn i rammene for annan næringspolitikk, eller har som mantra at det nå er på tide å starte med rasjonalisering i landbruket.

Dessverre har me fått ein politisk røyndom der nesten all landbrukspolitikk er gøymt vekk i eitt parti. Paradoksalt nok har suksessen med å vinne bøndene for sin politikk blitt ille for Senterpartiet. Det beste for landbruket hadde vore om også dei andre partia hadde hatt politikarar som kjempa for sitt parti sin landbrukspolitikk.

I år hadde Forum Ku på Jæren invitert landbruksmaskinbransjen til ein felles grasdemonstrasjon. I staden for at Felleskjøpet inviterte sine potensielle kundar til grasdemo med utstyr frå sine leverandørar, Eiksenteret med sine leverandørar og Lantmännen med sine og så vidare, var alle samla på nøytral grunn på Nærbø. Der fekk me sjå alt frå Claas og New Holland sine sjølvgåande finsnittarar, til meir vanlege syn som slepeslåmaskinar frå Kuhn og Kverneland og rundballeutstyr frå Orkel og Krone. Her var alle samla på nøytral grunn på Nærbø.

Det blei ein svært vellykke grasdemonstrasjon. Kanskje med unntak av kvaliteten på graset, og at utfordringa for ein del av maskinane dermed blei vel tøff. Eit heftig regnvêr dagen og natta før gjorde nemleg at ingen andre enn demokjørarane vurderte noko slåttonn den dagen. Elles ville nok den tidlege våren gjort at svært mange heller ville ha prioritert å få eige gras i silo eller ballar.

Ulempa når ein skal vise fram veldig mange maskinar, er naturlegvis at det ikkje blir tid til å demonstrere maskinane grundig. Vêret gjorde også at det ikkje blei noko av dei planlagde prøvekjøringane etter at sjølve demoen var over. Det var det rett og slett for bløtt til.

Fordelen med ein felles grasdemo var sjølvsagt at ein fekk sett mange ulike maskinar i aksjon, og at ein dermed kunne samanlikne prestasjonane. Ein glimrande idé, som veldig mange sette pris på, både blant dei som viste fram maskinar og dei som var der for å sjå på.

Tanken om å samle landbruksmaskinbransjen til ein felles grasdemonstrasjon, kom etter eit liknande arrangement med fullfôrvogner i fjor. Leiaren i Forum Ku, Bjørn Høyland, fortel at dei neppe vil ta på seg å arrangere ein tilsvarande grasdemonstrasjon neste år, men at det kan bli ein demonstrasjon med eit anna tema.

Men ideen og gjennomføringa var etter underteikna si meining så god at felles grasdemonstrasjonar, og andre fellesdemonstrasjonar for den del, er noko ein bør vurdere både på Jæren og andre stader i landet. Det var rett og slett eit glimrande tiltak. Tipset frå Forum Ku er gratis.

At 10 av 13 dødsulykker skjer med eller i tilknytning til traktor, viser med all tydelighet at det er gode grunner til å vie traktoren mer oppmerksomhet. Traktorens tekniske tilstand er i så måte veldig viktig.

Vi vet alle at det er mange traktorer i bruk rundt om i landet som i beste fall krever kjennskap og vennskap mellom traktor og sjåfør for at traktoren skal oppføre seg forutsigbart. Det er gjerne nummer to-traktoren, eller en traktor lenger uti rekka, det slurves mest med, men ikke bare dem. Uansett: Konklusjonen er at vi må få bort ulykkesfellene.

Vi må bedre den tekniske tilstanden på tusenvis av traktorer for å forebygge mot ulykker.Den konklusjonen er neppe egnet til å provosere mange. Et forslag om periodisk kjøretøykontroll, populært kalt EU-kontroll, ville kanskje ha provosert flere.

Gårdbruker Jan Helge Lunde står i spissen for en gruppe gårdbrukere fra Øvre Eiker som ønsker å dra i gang en dugnad for å redusere tallet på ulykker i landbruket. For å komme et eventuelt påbud i forkjøpet, foreslår de at bransjen tar tak i problemet selv. Kort sagt går forslaget ut på at traktoreiere får muligheten til å tegne en serviceavtale med et verksted. I serviceavtalen forplikter traktoreieren seg til å levere traktoren til regelmessig service.

Svakheten med et slikt opplegg er selvsagt at det er frivillig, og at det koster. Som gulrot for å tegne serviceavtaler og bedre sikkerheten, foreslår bøndene i Øvre Eiker at forsikringsselskapene premierer dem som tegner serviceavtale. Tanken er at forsikringsselskapene har en egeninteresse i å redusere tallet på ulykker, fordi det reduserer utbetalinger til både personskader og til materielle skader.

Utgangspunktet for debatten må være at ord må omsettes i handling dersom vi skal greie å redusere ulykkestallene i landbruket. Dersom ikke feil og mangler blir fulgt opp og utbedret, men i stedet skjult med noen kryss og kommentarer i KSL, blir HMS bare tre bokstaver.

Vi verken vil eller kan leve med at så mange liv går tapt hvert år. Samtidig vet vi at industriens superbyråkratiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid ikke vil gi resultater i landbruket. Vi må finne tiltak som stimulerer og motiverer.

Undertegnede er ikke i tvil om at han foretrekker en frivillig ordning med gulrot, i stedet for tvang, for å få rustet opp traktorparken, men det gjenstår å se om man får med både myndigheter og forsikringsselskaper på en slik ordning.

Først av alt må vi ta en grundig debatt. Du kan bidra til ved å skrive en kommentar nedenfor. Du kan også bidra med andre innspill og kommentarer til hvordan man kan redusere tallet på ulykker i landbruket.