Får vi redskapene vi har bruk for?

Maskinkostnader er en stor kostnadspost i landbruket, trolig alt for stor. Det ene forholdet Dag Idar Gjøsang peker på, nemlig om vi bønder velger kvalitet og pris på nye redskaper, målt mot det behovet vi faktisk har. Det andre er om vi ikke har lett for å la oss friste til å kjøpe redskap med kapasitet som vi egentlig ikke har behov for. Jeg hører alt argumentene: Laglighetsfaktoren, enten det er været som krever det, eller det er den andre jobben, eller planer om å vokse. Men effekten av at ny redskap sparer 5 eller 10 timer i våronn eller innhøsting er sterkt overdrevet. Da er ei investering i fjørset som kan spare 1/2 til 1 time pr dag mye viktigere, og er kanskje det lille som skal til for å gi deg en ny vitamin-innsprøyting for å fortsette videre. Det tredje forholdet som påvirker levetida og dermed maskinkostnadene sterkt, er offensivt, forebyggende vedlikehold. Det øker levetida på maskinene, reduserer driftsstans, og framfor alt, redusere kostnader, både samlet, og pr. år i maskinenes levetid. Som regnskapsfører ser jeg mange stygge verkstedregninger p g a manglende forebyggende vedlikehold, For å oppnå dette, må du se og skru litt mer i "føre var"-modus, og du får i god tid testet om du har en leverandør som er leveringsdyktig på deler. Det kan være trivelig i verkstedet i vintermørke dager/kvelder! Hvis du skulle ergre deg over det som står her, fordi du vet og gjør det, så gled deg over at da har du vært svært bevisst med maskinkostnadene dine! 

Godt sagt Skjennum :-) 

Skjennum beskriver selvsagt en fornuftig dyd. Det er imidlertid en fare med å komme i en situasjon med for nedslitt maskinpark og driftapparat. Hvis norske bønder skal ha en maskinpark som gradvis minner mer om bilstandarden på Cuba, hvem er det da vi egentlig begunstiger? Effektivitetskravene tar øyeblikkelig hånd om den frigjorte gevinst. Hvem er det som er mer nøden om pengene som blir spart, av at bonden må arbeide med gammelt og nedslitt driftsapparat ? Skal landbruket være den eneste instansen i Norge der det er uakseptabelt å forny driftsapparatet ? Er det den fattige norske stat vi skal skrangle noen kroner for? Er det alle andre som tjener mye mer enn bonden som vi skal skaffe enda rimeligere mat ? Har staten lykkes å befri den norske bonde, helt og holdent for selvrespekt og syn på egenverdi? Bonden må ta oppgjøret, og må ta det nå. Enten må vi tilgodesees med tilstrekkelige rammevilkår, ellers så må potitikerne bare avvikle landbruket. 

Skalaen er lang mellom Cubanske forhold og maskinfirmaenes utstillingslokaler. Det er med maskiner som med alle forhold i livet: Utenfor vegskuldrene på den vegen vi ferdes er det djupe grøfter på hver side. Grøftekjører jeg, kan jeg kan ikke se at framdrifta blir bedre av at årsaken er underinvestering enn overinvestering. Som gammel bonde, som fortsatt bor på gard med husdyr i full drift , men nå landbruksregnskapsfører, er jeg fullt ut enig i at rammebetingelsene ikke er tilfredsstillende. Det hjelper heller ikke med ny stortingsmelding med produksjonsmål, når det gjenstår å erfare hva innholdet i inntektsmålet kan gi i forhold til andre i samfunnet. Den enkeltes nettoresultat av drifta blir i hvert fall ikke bedre av å investere feil. Jeg tror at det fortsatt er noe å hente for de fleste på dette området.  

Har tre traktorer Skjennum. Nytraktoren er en -91 modell, skjønner hva du snakker om. Poenget her Skjennum er imidlertid at bonden ikke trenger skolering i mer offervilje. For det første fordi dette er en egenskap som bonden allerede har et velutviklet naturtalent for og frivillig effektuerer uten noe påtrykk. For det andre fordi at vi har en fagorganisasjon som opp gjennom årene har hatt vel så mye fokus på hva bonden kan unnvære som hva staten kan gi. Det som bonden nå trenger skolering i Skjennum, er det motsatte. Det å sette krav. Krav om likeverd.  

O.J.T.: Jeg kan ikke se at du og jeg er mye uenige. Som regnskapsfører opplever jeg fra tid til annen at unge folk med stort pågangsmot og lite erfaring som kommer for å få råd. En rådgivers luksussituasjon, fordi en da får anledning til både å formidle litt kunnskap og mye erfaring. Verre er det når de unge og uerfarne stiller opp hos regnskapsføreren for å få dennes velsignelse for foretatte investeringer som økonomisk er helt bak mål. Det jeg mener å si med dette, er at med 40-50000 forskjellige bønder, med forskjellig økonomi, driftsopplegg og ikke minst alder og holdninger, er det en risikosport å mene noe generelt om investeringsspørsmål. Men jeg står trygt for det jeg har sagt.