Oppringeren forteller om en nyetablert samdrift i lokalmiljøet, som har byggekostnader oppover pipa. Han synes det er ufattelig at folk våger å ta opp store millionlån, uten å ta høyde for den stigende renta. Selv om rentenivået er gunstig nå, må vi ikke mange år tilbake før vi så titallet.

Og når det gjelder kostnadene, er det alltid optimalt å dele på flere. Den store utfordringen kommer når inntektene også skal deles. For det skal mye til å skape like mye inntekt som det man satt igjen med som enslig næringsdriver.

Gårdbrukeren, som er bekymret for utviklinga, har lang fartstid i bransjen. Han har vært melkeprodusent i 22 år og klarer seg godt som gårdbruker. Som mange andre fedre ønsker han å anbefale et sikkert og godt yrke til den av barna som skal ta over gårdsbruket. Inntil de siste årene ønsket flere av barna hans å ta over, men nå er det ikke like gjevt lenger.

- Man klarer kanskje å lure én generasjon til å drive på denne måten, men etter det kan det bli stopp. Nå er det kun datteren min og hennes mann som vil bli gårdbrukere, sier han oppgitt.

Gårdbrukere fortviler over blant annet kraftfôr- og gjødselpriser som flyr til himmels. De stadig økende kostnadene har spist opp rentenedgangen det siste halvannet året, og gårdbrukerne sitter nok en gang igjen som svarteper. Hvis trenden fortsetter, blir det lite lukrativt å være gårdbruker.

Økonomisk forutsigbarhet blir stadig viktigere. Så lenge forholdene ikke ligger til rette for et bærekraftig landbruk i Norge, vil dagens gårdbrukere anbefale barna sine trygge yrker - med faste inntekter.

Nina Lunde

Organisasjonssjefen ønsker ikke å kommentere påstanden til innringeren, men oppfordrer vedkommende til å ta kontakt med Tine for å vurdere driftsopplegget i samdrifta.

- Ut ifra tilbakemeldingene vi får, er brukerne av prosjektet fornøyde med prosjektets rådgiving. Tilbakemeldingene har vært avgjørende for prosjektets stadige forlengelse. På planleggingsstadiet er det avgjørende med et best mulig samspill mellom rådgiver og bruker, sier Fauske. Han presiserer også at prosjektet er opptatt av lønnsomhet i drifta etter ferdigstillelse av nybygg. I denne prosessen er det avgjørende å benytte seg av det øvrige rådgivingsapparatet for å lykkes best mulig.

Selv om prosjektet har som mål å få en lønnsom produksjon av melk og kjøtt, er ikke alltid grunnarbeidet hos gårdbrukerne godt nok. For samdrifta som bruker et ekstra årsverk i drifta, kan man ikke si «at enkelte klarer seg bedre enn andre».

Tine må begynne å lytte til gårdbrukerne hvis den økonomiske gevinsten skal gå begge veier. Det burde ikke være så vanskelig å regne ut et estimert timeforbruk? Tine har tross alt brukt kalkulatoren en rekke ganger tidligere ved utarbeidelse av driftsanalyser.

Nina Lunde
Journalist i Norsk Landbruk

«Tine må begynne å lytte til gårdbrukerne hvis den økonomiske gevinsten skal gå begge veier»

Administrasjonen i Norsvin forteller at de ikke ønsker fiksering av purker, men at de inntil videre forholder seg til styrevedtaket fra 4. og 5. desember 2008. Her skal styret ha vedtatt at dagens regelverk er hensiktsmessig for norske svineprodusenter, og at de derfor ikke ønsker noen endringer i dette. Videre oppfordrer styret til økt forskning og utvikling på området, slik at behovet for fiksering kan minimeres.

Hvis fagmiljøene når fram, vil det bli en innstramming i regelverket. I forskrift for hold av svin står det at det ikke er tillatt å fiksere, men at det kan benyttes i enkelte tilfeller. Dette gjelder blant annet spesielt urolige purker fra grisingstidspunktet og opp til syv dager etter grising. Oppbinding er derimot ikke tillatt som fikseringsmetode. Og ved nybygg og ombygging av fødeavdelinger skal man legge til rette for at fiksering ikke er nødvendig.

Ifølge Landbruks- og matdepartementet medfører fiksering i perioden omkring grising, store restriksjoner på normal adferd, i en situasjon der purka har sterke atferdsmessige behov. Selv om det ikke er tillatt å binde purka, kan hun stenges inne ved hjelp av skillevegger av metallrør.

Dette gjøres for å hindre at smågrisen blir klemt i hjel. Hvis fødebingen derimot er større enn minimumskravet, har smågrisen bedre muligheter for å klare seg.
Man rører i et betent vepsebol i svinenæringa når en begir seg inn på å diskutere fiksering.

Hvis man ser på virkeligheten, går svineprodusentene og fagmiljøet i hver sin retning. Stadig flere som bygger nye grisehus, ønsker seg binger med fikseringsmuligheter. De som velger å følge forskriften om fiksering til punkt og prikke, bygger nye grisehus uten fikseringsmuligheter.

Endringen har gitt mange fordeler, men ikke for smågrisen. De må belage seg på å bli ligget i hjel for at purkemor skal kunne rote i underlaget og bygge hi.

Før et totalforbud innføres, er det behov for mer forskning. Svineprodusentene må få kunnskap om hva som kan gjøres for å få like lav smågrisdødelighet som ved fiksering. Vi kan ikke ofre smågrisen og økonomien i næringa, for at purkene skal få utøve all naturlig atferd.

Nina Lunde

"De som velger å følge forskriften om fiksering til punkt og prikke, bygger nye grisehus uten fikseringsmuligheter"

Ifølge Per Nesmoen Rognstad fra Engtøve Samdrift var kontaktpersonen i DeLaval allerede syk før samdrifta tok kontakt, og sluttet etter hvert i jobben. I perioden var det ingen som tok over ansvaret for samdrifta. Dette synes Per Nesmoen Rognstad er merkelig.

Samdrifta ble blant annet offer for en feilbestilling av en fullfôrblander, som ikke passet til gårdens rundballer. Feilen skapte mye frustrasjon for gårdbrukerne. Til slutt måtte DeLaval erstatte den. I tillegg har de blant annet hatt problemer med leveranser til avtalt tid og leveringsdyktighet.

Som plaster på såret for feilleveransen, fikk samdrifta kostnadsfritt byttet fullfôrblander til en Cormall fullfôrblander.

Gårdbrukeren er også irritert over hvor vanskelig det er å få tak i folk hos DeLaval. Han mener det som redder DeLavals renommé, er firmaets relativt bra produkter, serviceteknikere og montører.

Roar Aspås, markedssjef formarkedet hos DeLaval, opplyser at DeLaval ikke gjør denne typen tabbe en gang til. Han sier det er kostbart å gjøre feil, selv om fullfôrblanderen har blitt videresolgt til en annen gårdbruker for en rabattert pris. Den som ble kastet ut, var ikke det rette produktet for samdrifta. Siden fullfôrblanderen ikke er så god på rundballer med innslag av langt gras, ble den byttet ut med en som er bedre egnet til fullfôret i samdrifta, opplyser Aspås.

Geir Helland, markedssjef service i DeLaval, ønsker heller ikke å være bekjent med påstanden om dårlig oppfølging og tilgjengelighet hos DeLaval.

Ifølge han har DeLaval også hatt en oppsigelse av en servicetekniker på VMS i Alvdal, som tidligere var nærmeste servicetekniker til Nesmoen Rognstad. Dette har trolig gått ut over tilgjengelighet og oppfølginga til samdrifta. Nå har DeLaval ansatt to nye teknikere i området, hvorav en allerede er opplært på VMS. Nestemann ble opplært nå i forrige måned.

- Dette bør legge forholdene meget vel til rette for både tilgjengelighet og hurtig hjelp når behovet skulle være til stede, forklarer Helland.

Selv om DeLaval har hatt utskifting av servicepersonell, er samdriftsmedlemmene fornøyde med serviceteknikerne, som stiller 24 timer i døgnet. For gårdbrukerne koster det imidlertid skjorta med service i helgene og om nettene. Serviceteamet dekker et stort område og kan til tider være helt oppe i Steinkjer når de trenger hjelp. Hvis de er 30 mil unna, tar det fort litt tid før de kommer.

Helland bekrefter at brist på personell i fjor sommer, noen ganger førte til altfor lange reiseavstander for VMS-vakttjenesten. Siden bemanningen ble økt i vår, kan kunden først nå forvente kortere ventetid.

Det er gledelig at DeLaval til slutt tar kundene på alvor. Likevel er det synd at de ikke har et kontrollsystem som sørger for at kunder som står midt oppe i store investeringer, blir fulgt opp tilstrekkelig.

Nina Lunde

«Gårdbrukeren er også irritert over hvor vanskelig det er å få tak i folk hos DeLaval»

For å få ned sykdomstallet hos kalvene, måtte Raddum og Owren gjøre noe drastisk i fjøset. Resultatet ble å hive ut kalvene og kjøpe inn kalvehytter i et gammelt tilbygg på gården. Valget ble tatt for 2,5 år siden. Siden den gang har samdrifta hatt 150 kalver gjennom systemet, uten noen tegn til sykdom.

Owra Samdrift tar kalven rett etter kalving og kjører den fra fjøset til utendørsavdelingen for kalver. Både kalvehyttene og utendørsavdelingen står under tak med tre vegger, for å skåne dem mot vær og vind. Når kalvene er for store for utendørsavdelingen, flyttes de inn i fjøset. Og problemene kommer nok en gang på løpende bånd. For å slippe sykdom, skal samdrifta bygge et kalvefjøs, hvor kalvene kan være til de er rundt tre til fire måneder, før de flyttes til fjøset. Hvis problematikken hadde vært gjennomtenkt før det nye fjøset sto klart i 2000, ville samdrifta ha spart seg for mange frustrasjoner og penger.

Owren rister oppgitt på hodet når han tenker på all kritikken gårdbrukerne fikk da de lanserte ideen om kalvehytter.

- Folk tviholder på den 50 år gamle kunnskapen. Og det er heller ikke helt akseptabelt med kalvehytter blant rådgiverne vi omgir oss med, sier han.

Gårdbrukerne forstår ikke hvorfor kalvehytter er så «forferdelig» når de brukes i de fleste andre land i Europa. I Norge er den allmenne oppfatningen at kalvene skal være inne. Dette får særlig utslag på nybygg, hvor mange kalveavdelinger ikke fungerer. I Owrens og Raddums tilfelle ble kalveavdelingen som Felleskjøpet tegnet, til etter hvert. Det eneste som fungerte, var kalvefôringsautomaten, inntil dyra ble syke. Da var det et mareritt å bruke automaten hos de syke dyra.

Etter at kalvene kom i kalvehytter, har den tidligere kalveavdelingen i fjøset blitt ombygd til en melkerobotstasjon. Samdrifta har hatt robot i to måneder, og herligheten har kommet på cirka 1,2 millioner kroner. Komikken i det hele ligger i støtteapparatet til gårdbrukerne. Når man bygger nytt fjøs, bør det være en selvfølge med fine kalveavdelinger. Hvorfor blir ikke kalven prioritert? Og hvorfor er det så få som vet hva kalven trenger? Kalveoppdrett er kostbart. En dårlig kalv er en ødelagt melkeku. Det samme gjelder mindre bra kviger, hvor en dårlig avdrått følger med på lasset.

Selv om mange er skeptiske til kalvehytter, har tre melkeprodusenter fulgt Owrens og Raddums kalveløsning. Gårdbrukerne mener den store økningen i nærmiljøet kan skyldes et produsentmøte fra høsten 2008. Mye av temaet på agendaen var kalveoppdrett, som mange sliter med i Norge. Spørsmålet blir om resten av melkeprodusentene våger å prøve noe nytt, for å få bukt med diaré- og lungeproblemene hos kalvene.

Nina Lunde

«I løpet av det første året ble over 70 kalver behandlet for diaré.»

Vedkommende får et ekstra tillegg på 5,40 kroner per kilo. Larsen synes forskjellen er stor siden det samme arbeidet utføres. Han har forståelse for at naturen ikke er like samarbeidsvillig, men reagerer på at kraftfôrprisen er tilnærmet lik i hele Norge.

Svineprodusent Jon Erik Knotten fra Tønsberg er også like oppgitt over kraftfôrprisene. Ifølge ham blir mye fôrkorn produsert på Østlandet, men likevel er det lønnsomt å hente kraftfôr fra Rogaland. Selv om fôrkornet blir transportert til Rogaland, og kraftfôr blir sendt tilbake til Østlandet, er det fortsatt billigere enn kraftfôret fra Østlandet. Man får tilskudd på frakt av korn fra Østlandet til Rogaland, men det er ikke nok til å utligne prisforskjellen.

Etter Knottens mening har noen en meget god fortjeneste et eller annet sted. Han er interessert i å få innblikk i det totale kostnadsnivået på de ulike møllene, siden kraftfôrprisen, slik han ser det, ikke henger på greip. Det blir hevdet at kornprisen er den store driveren i kraftfôrprisen. Når man ser de store variasjonene i pris på kraftfôr, bør fokus settes andre steder. Det blir feil hvis vinklinga blir kornbonden mot kraftfôrbrukere.

Dette er en form for gårdbrukerkannibalisme som næringa ikke bør ha.

Hvorfor får svineprodusentene en ren kraftfôrpris fra Rogaland (uten innblanding av frakt), som er 31 øre billigere enn kraftfôret fra Østlandet? For å få en slutt på kraftfôrsirkuset, har svineprodusentene nylig hatt et møte med Fiskå Mølle. Her fikk de tilbud om betraktelig billigere kraftfôr enn det Felleskjøpet og Norgesfôr leverer. I Knottens tilfelle dreier det som en besparelse på cirka 100 000 kroner i året (inkludert frakt fra Rogaland). For Larsen blir summen 50 000 til 60 000 kroner. Valget blir enten å gå over til Fiskå Mølle, eller å starte et eget mølleanlegg.

Larsen og Knotten er opptatt av å få logistikken til å fungere i landbruket. Med seg i drakampen har de svineprodusentene Øivind Bjune, Paul Kristen Eikeberg, Tommy Lønn, Kristian Hotvedt og Sigbjørn Grøtterød. De har nylig vært i Danmark for å lære om mølleanleggene i landet. Omtrent to av tre gårdbrukere i nabolandet vårt, maler sitt eget kraftfôr.

Hjemmemaling er mye mer lønnsomt, og kostnadene for å sette opp en mølle er ikke særlig store. Kanskje det er på tide at norske gårdbrukere følger den danske trenden?

Felleskjøpet og Norgesfôr er de største kraftfôraktørene i landet, og de gjør en god jobb. Spørsmålet er om prisene er reelle?

Nina Lunde

«Dette er en form for gårdbrukerkannibalisme, som næringa ikke bør ha.»

Nina Lunde, journalist i Norsk Landbruk.

Fjøset ble noe oppgradert da de tok over gården på slutten av 1970-tallet, men det blir aldri aktuelt å gå over til løsdriftsfjøs. Hvis løsdriftskravet iverksettes 1. januar 2024, må gårdbrukerne enten legge ned drifta eller begynne med en annen driftsform.

Siden Landbruks- og matdepartementet ønsker et bærekraftig landbruk i Norge, synes jeg det er underlig at de stadig lager nye lover og regler. Jeg har alltid gått ut ifra at staten gjør sitt ytterste for å ta vare på melkeprodusentene i landet. Selv om fokus på dyrevelferd er bra, og landbruksstøtten sørger for matsikkerhet, distriktsbosetting og velpleide kulturlandskap, skaper alle regelendringene usikkerhet for gårdbrukeren. Allerede nå er det full forvirring om når det nye løsdriftskravet innen melkeproduksjon trer i kraft. Dette er uheldig i forhold til alle dem som lurer på om de skal legge ned produksjonen, og ta ut en real sluttpakke i form av salg av melkekvota.

For mange gårdbrukere blir det uaktuelt å bygge nytt fjøs for å tilpasse seg de nye forholdene, mens andre sitter på gjerdet og venter på den endelige datoen for regelendringen.  

Etter en telefon til både Landbruks- og matdepartementet og Mattilsynet, ble det konstatert at ingen vet når løsdriftskravet iverksettes, eller at regelendringen er til høring. Jeg snakket blant annet med Eva Otterstad, seniorrådgiver og veterinær i Mattilsynet, som undersøkte saken. Hun ringte meg opp igjen for å fortelle at regelendringen var mer komplisert enn antatt.

I skrivende stund er forslaget til høring. Det er foreslått å utsette krav om løsdriftsfjøs fra 2024 til 2034, som gir gårdbrukerne noe ekstra tid på å omstille seg. Den komplette forvirringen skjer hvis man har mindre enn 34 melkekyr. Siden kravet til dyrevelferd i konvensjonell drift ikke kan være strengere enn for økologisk drift, vil de med færre enn 34 kyr kunne fortsette med båsfjøs under visse betingelser. Kravet om løsdrift ved nybygg og omfattende restaurering vil imidlertid opprettholdes.

Selv om de stadig nye kravene stort sett er bedre for samfunnet og dyra, er det svært vanskelig for gårdbrukerne å forholde seg til endringene.

De stadige politiske endringene hindrer en stabil og forutsigbar landbrukspolitikk. Folk synes det er vanskelig å satse penger på gården når de ikke vet hva rammebetingelsene blir i den nærmeste framtid. I tillegg er de fleste smertelig klar over hvilke partier på Stortinget som ikke er interessert i å støtte landbruket. Resultatet blir færre melkekyr, mens kjøttproduksjonen innen storfe, svin og slaktekylling økes.

Ifølge Statistisk sentralbyrå var det 12 538 melkeprodusenter i 2008. Dette er åtte prosent færre enn året før. Til sammenligning har antall gårdbrukere som driver med melk, blitt redusert med 20 prosent siden 1999.

For å hindre en masseflukt fra melkeproduksjonen, må det bli slutt på stadig skiftende rammebetingelser. I stedet må man legge forholdene bedre til rette for gårdbrukeren, slik at vi kan fortsette å spise og drikke sunne kvalitetsråvarer fra Norge. 

Heldigvis klarte vedkommende å bevise at også Tine kan ta feil. Melkekvaliteten ble betraktelig dårligere før jul. Bakterieinnholdet hadde ikke vært så høyt på 25 år, og produsenten fikk trekk per liter. Som elitemelkprodusent var han interessert i å finne årsaken snarest mulig, og spurte derfor om tankbilen kunne være kilden til bakterieinnholdet.

Tine avviste dette med det samme, fordi de hadde så gode rutiner. De mente feilen måtte ligge hos gårdbrukeren. Samtidig fant ikke Tine noen feil i fjøset, og de ga heller ingen fornuftige råd for hva som måtte gjøres. Gårdbrukeren ble skuffet og var til slutt nødt til å kontakte ledelsen i Tine.

Først da fikk han vite at Tine Rådgiving ikke hadde funnet noen årsak til det økte bakterieinnholdet, verken i melketanken, anlegget eller da melka ble testet. Rent rutinemessig skal produsenter ved slike tilfeller få svar innen en viss tid, når prøver blir sendt til laboratoriet.

Vedkommende fikk aldri denne rapporten, og til slutt måtte Tine krype til korset: Ledelsen i Tine valgte å stryke det økte bakterienivået, og gårdbrukeren fikk etterbetalt det som var trukket per liter melk. I tillegg fikk han fortsette med elitetillegget. Det hele dreide seg med andre ord om en informasjonsfeil hos Tine.

Det er menneskelig å gjøre feil, men det er utrolig at rådgivningstjenesten ikke var på gårdbrukerens side. Nå lurer han i stedet på hva de driver med. Hvis ikke rådgiverne er til for gårdbrukeren, er vel hele poenget borte? Og hva gjør man hvis man trenger hjelp, og de legger all skylden på gårdbrukeren?

Etter min mening må rådgiverne ta et oppgjør med seg selv. De må begynne å lytte til hva gårdbrukeren sier og ønsker, samtidig må de slutte å prakke på folk løsninger som ikke er ønsket. Her kan jeg blant annet referere til en dyktig konkurrent som var med i Grovfôrkampen 2008. Han er melkeprodusent på en gård i Steinkjer og har aldri følt behov for å ta gras- eller surfôrprøver. Dette er ikke søt musikk i Tines ører, og han må gang på gang forsvare hvorfor han ikke tar prøver av grovfôret.

Så lenge avdråtten ligger langt over 9 000 liter, burde vel egentlig rådgiveren ha konsentrert seg om andre områder, enn å påføre gårdbrukeren økte kostnader til prøvetaking?

"Tine avviste dette med det samme, fordi de hadde så gode rutiner

Man blir stimulert til å etablere samdrift, og Tine-rådgivere er flinke til å anbefale økte melkekvoter. Resultatet blir samdrifter som ofte sliter med å få endene til å møtes. Dugnadsarbeid utføres måned etter måned uten lønn, og alle medeierne må ha en annen jobb for å klare hverdagen.

Ved utgangen av 2007 var det 1 935 samdrifter her i landet, og de aller fleste var melkesamdrifter. Mange mente tidligere at samdrifter var redningen for melkeprodusenter, men dette har ikke vært tilfellet det siste året i Norge. Selv om man fokuserer på jevn arbeidsfordeling, forutsigbar turnus, godt arbeidsmiljø og oversikt i permene, er det ikke gitt at man lykkes. Enkelte samdrifter taper mange hundretusener kroner i året på å samarbeide. Samarbeidet skulle gi færre utgifter og bedre inntekter. I stedet blir man straffet for samarbeidet.

Tilskuddene fra staten for samdrifter blir stadig mindre. To melkeprodusenter som starter en samdrift, mister mer i tilskudd enn det de sparer på rasjonaliseringen. Det blir for dumt når staten stikker av med rasjonaliseringsgevinsten. Denne burde ha tilfalt gårdbrukerne.

Jeg har nylig snakket med en gårdbruker på Sunnmøre som vurderte å etablere samdrift på melk. Han betalte Nortura 2 000 kroner for et kostnadsoverslag, men fant fort ut at Norturas løsninger ble for dyre. Vedkommende ble anbefalt å ta opp et lån på flere millioner kroner for å bygge nytt fjøs. Sunn fornuft måtte til for å droppe samdriftsplanene. I stedet ble hele gårdsdriften lagt om. Han gikk fra å være melkeprodusent til å være passiv samdriftseier på nabogården. Han valgte det nest beste alternativet: For hver liter som melkes på nabogården, får han 50 øre. Til gjengjeld gir han en hjelpende hånd ved behov, samtidig som han hjelper til med høstinga.

Nå driver han svineproduksjon i purkering opp mot konsesjonsgrensa. Han mener at grisen kun krever halvparten av innsatsen i forhold til kua, og inntektene blir raskt doblet. Gårdbrukeren trives godt som svineprodusent, men er likevel avhengig av konas inntekt som lærer. For å sikre økonomien, utdanner han seg til sykepleier. Dette viser at det er helt umulig å opprettholde et bærekraftig landbruk i Norge hvis ikke gårdbrukerens arbeidsvilkår sikres.

Gårdbrukeren må sikres en forsvarlig inntekt for å klare hverdagens mange utgifter. Landbruket blir heller ikke mer attraktivt hvis flere og flere blir sittende igjen med gjeld langt oppover ørene. Nå er det på tide at samdriftsgårdbrukere står fram og sier hvordan hverdagen egentlig er, slik at vi kan få en endring i dagens landbrukspolitikk. Det siste man ønsker, er å stå med skjegget i postkassa!

Nina Lunde

"Enkelte samdrifter taper mange hundretusener kroner i året på å samarbeide"

Kommenter bloggen nedenfor

Dersom det innføres importerte dyr med smitte til Norge, kan sviknotten få smittestoffet i seg. Landbruksminister Lars Peder Brekk oppfordrer folk til å gjøre det som er mulig for å forhindre at sykdommen kommer hit i 2009.

 - Det viktigste tiltaket er å avstå fra å importere levende drøvtyggere, sier han til NTB.

Det siste tilfellet av blåtunge i Sverige befinner seg kun 45 kilometer fra grensen til Norge. Dette betyr ikke at smitten er i ferd med å spre seg hit. Årstiden i Norge og Sverige hindrer sviknotten i å spre smitten. Gjennomsnittstemperaturen er for lav for virusoppformering i sviknott, som er en forutsetning for å smitte dyr. Ifølge Veterinærinstituttet har de siste tilfellene av blåtunge i Sverige og Danmark, trolig blitt smittet tidligere i høst. Dette har også skjedd i andre europeiske land, hvor man har påvist positive dyr hele fire til fem måneder etter at dyra ble smittet.

Blåtunge vil trolig koste Sverige 130 millioner kroner. De høye utgiftene er blant annet knyttet til målet om å vaksinere 760 000 dyr. Ifølge Bengt Larson, smittevernssjef i det svenske jordbruksdirektoratet, tar det to til tre år å utrydde sykdommen. Hvis det er mulig å utrydde blåtunge.

Inntil videre vurderer Veterinærinstituttet at sannsynligheten er liten for at blåtunge blir påvist i Norge i 2008. Temperaturen må være over 10 grader celsius for at viruset skal kunne formere seg i sviknott. Optimalt spredning er 20 til 30 grader, derfor må man være på vakt mot våren og sommeren. Mye kan dermed endre seg når sviknotten har høysesong om sommeren. Leder for Helsetjenesten for storfe, Kerstin Plym Forshell, oppfordrer folk til å være oppmerksomme på unormale symptomer i besetningen. Det er vanskelig å beskytte seg mot sviknott, og man kan heller ikke isolere besetningen. Det eneste hjelpemiddelet er å vaksinere dyra. 

Blåtunge fører til store lidelser hos dyr som blir syke. Allerede nå bør gårdbrukere innføre rutiner i fjøset hvor dyra blir sjekket for sår i eller rundt munnen, kraftig sikling, halthet eller feber. Sau får de mest tydelige symptomene, mens storfe og geit viser mindre tydelige tegn på blåtunge. Dette kan resultere i friske smittebærere, som kan skape store problemer i besetningen. 

De sørligste delene av Norge har større risiko for å få blåtunge enn de øvrige delene av landet. Mattilsynet følger sykdommen nøye og har blant annet igangsatt testing av tankmelk fra 50 prosent av alle storfebesetninger i Østfold, Akershus og Vestfold.

Mitt beste råd i kampen mot blåtunge er å følge med på informasjon om sykdommen, samtidig som besetningen holdes under oppsyn. Hvis infisert sviknott først finner veien til Norge, er det lite man kan gjøre for å unngå blåtunge.

Nina Lunde

Journalist i Norsk Landbruk

«Blåtunge fører til store lidelser hos dyr som blir syke»