Tenker mest på seg selv

Jeg synes det er supert at du tørr å stå Tine midt i mot!  

De fleste i Tynset kommune skjønner hvem denne produsenten er ut fra beskrivelsen, og saken har helt klart to sider, og er nok ikke slik den framstilles her. Det er synd at ikke slike henvendelser blir kvalitetssikret noe før de blir slått opp som en sannhet i Norsk Landbruk. Det nevnes også at Tine og Nortura har forkjærlighet for NRF. Det vil være naturlig at Tine til en viss grad har det, men jeg har fra Norturas side gjennom en årrekke blitt opfordret til å krysse inn kjøttferaser i mjølkkubesetninga så dette er uforstålig for meg. En del løse påstander her, og grunn journalistikk. 

Hvorfor har denne melkeprodusenten i Steinkjer aldri "følt behov" for fôranalyser? Er han i slekt med Snåsamannen? Hvor mye kraftfôr bruke han?  

Nå er det jo slik at det meste som finnes av fôringsverktøy forutsetter at man vet hva som det skal fôres med, og da er fôrprøver nødvendig er jeg redd. Når dette er sagt er det nok et problem at mange rådgivere går for lenge i samme distrikt. Vi har alle styrker og svakheter og en kommer litt til endes med samme rådgiver år etter år. Tror det hadde vært en ide at rådgiverne ambulerte noe mer, og at primærrådgiverne kanskje ikke var mer enn 2 år på samme sted. Slik kunne man unngå "slitasjeproblemer" og begge parter hadde fått mer interessante utfordringer og mer igjen for besøkene. 

Dette må vel være noe av det dårligste som er gjort av journalistisk håndverk. En gårdbruker ringer, og alt av "surt oppgulp" blir referert som sannhet av journalisten. Kan jo lure på hvor redaktøren er i dette tilfelle. Vurderer sterkt om dette er et fagtidskrift det er verdt å bruke mer tid på.  

Det er tydelig at dette temaet engasjerer. Jeg ønsker ikke å delta i debatten om hvem som har rett og galt av Tine eller gårdbrukeren. Dette vil det uansett være delte meninger om. Jeg føler imidlertid et behov for å redegjøre for journalistens arbeid med saken. Nina Lunde har i dette tilfellet snakket med en gårdbruker om hans erfaringer og opplevelser i en sak rundt melkekvaliteten på gården. I tillegg til å bruke gårdbrukeren som kilde, har hun også vært i kontakt med Tine, og i tillegg fått sakspapirene som konkluderer med at gårdbrukerens klage har blitt innvilget. Det er derfor et journalistisk arbeid basert på flere kilder som ligger bak. Når hun i denne bloggen valgte å støtte gårdbrukeren i hans frustrasjon, er dette gjort ut fra en helhetsvurdering. Mvh Marianne Røhme Ansvarlig redaktør  

I kommentarbloggen i Norsk Landbruk nr. 3/2009 kommer to av TINEs vel 13.000 mjølkeprodusenter til orde med synspunkter på TINE, TINEs rådgivere og holdningen til egne eiere: En fra Tynset og en fra Steinkjer. På slutten av bloggen blir dette forsterket av journalistens egne meninger om hvordan rådgiverne bør opptre. Synspunktene fra Steinkjerprodusenten vil jeg ikke kommentere, de befinner seg etter min mening på nivået ”faglig uenighet”. Som distriktssjef i TINE Rådgivning og Medlem i Hedmark, med ansvar for rådgivnings-arbeidet bl.a. i Tynset, burde jeg kanskje kommentert de harde angrepene på TINE-rådgiverne i Nord-Østerdal som Tynsetbonden framfører. Men de er etter min mening så grove og unyanserte at jeg lar det være. Det tror jeg de fleste av Norsk Landbruks lesere har forståelse for. I etterkant av bloggen i nr. 3/2009 har imidlertid rådgiverne i Nord-Østerdal fått mange henvendelser, kommen-tarer og spørsmål rundt den konkrete saken fra Tynset om stryking av et mjølkekvalitetsresultat, både fra mjølke-produsenter lokalt og fra rådgiverkolleger andre steder i landet. For å stanse ytterligere synsing og spekulasjoner som sår tvil om påliteligheten i TINEs analysearbeid og måten slike saker handteres på, er det nødvendig å presisere følgende fakta: 1) Av personvernhensyn kan ikke TINE gå ut med opplysninger om enkeltprodusenter og deres mjølkekvalitets-resultater i Norsk Landbruks spalter. 2) Det som likevel kan sies, er at den omtalte saken fra Tynset er behandlet som en ordinær klagesak. 3) Adgangen til å klage på et kvalitetsresultat er nedfelt i egen instruks i TINEs kvalitetssystem. Denne er lik for alle TINEs fem regionselskap. 4) I følge denne instruksen er det tre formelle klagenivåer: Lokalt, regionalt og sentralt. 5) Uttrykket ”formelt” klagenivå referer til skriftlige klager. Disse skal utredes grundig og gis et skriftlig svar. 6) Før en sak gis formell behandling på lokalt nivå, har den som regel vært gjenstand for en ”uformell” behand-ling. I praksis muntlig kontakt, der en produsent tar opp noe han/hun mener er feil fra TINEs side. Svært ofte dreier dette seg om mjølkekvalitet, men vinterstid har vi også mange henvendelser fra produsenter som har opplevd at mjølka ikke er hentet fordi veien etter tankbilsjåførens vurdering er for dårlig brøytet eller strødd. De fleste slike henvendelser ender med at produsenten aksepterer den forklaringa som blir gitt. Produsenten skal likevel gjøres oppmerksom på adgangen til skriftlig å påklage avgjørelsen. 7) På lokalt nivå er det distriktssjef som har ansvar for behandling av klagesaker. I mitt distrikt Hedmark mottok vi 5 skriftlige klager i 2008. Alle dreide seg om mjølkekvalitet, fire fra kumjølkprodusenter og den siste fra en geitmjølkprodusent. I tre av sakene fikk produsenten medhold, i en sak ble klagen trukket tilbake, og i den siste fikk produsenten ikke medhold. Denne saken ble anket til regional klagenemnd i TINE Meieriet Øst, der den også ble avvist. ”Ledelsen i TINE” som det vises til i saken fra Tynset, er identisk med undertegnede – altså distriktssjefen i Hedmark. 8) Gis en produsent medhold i klage på et mjølkekvalitetsresultat, blir resultetet slettet. Det er distriktssjef som har myndighet til å gjøre dette. Som regel får det som følge at en 2. eller 3. klasse faller bort, eller at produsenten får tilbake elitetillegget. Påstanden om at ”TINE kryper til korset” er i realiteten en rutinemessig oppfølging av resultatet av en klagebehandling. Alle endringer som får økonomiske følger for produsenten, kommer fram som korreksjoner i påfølgende mjølkeoppgjør. Får slettingen følger for ”opptjening” i forhold til TINEs 5-års-, 10-års- eller 20-årsplakett - evt. sølvtine - blir også det korrigert. 9) At verken TINE eller produsenten sjøl fant årsaken til det høye bakterietallet i saken fra Tynset, er IKKE begrunnelsen for at resultatet ble slettet. 10) Som nevnt er det TINEs distriktssjefer som har myndighet til å slette analyseresultater. At det er flere slett-inger enn klagesaker, har naturlige årsaker, f.eks. feil ved gardstanken. TINEs distriktslaboratorier har også anledning til å slette analyser, dersom det forekommer feil eller uregelmessigheter ved prøveforsendelse eller selve analysen. Det siste skjer uhyre sjelden, og ”sletting” i slike situasjoner innebærer vanligvis at analyse-resultatene strykes før de blir meldt ut til bonden. Når det til slutt i bloggen i NL nr. 3/2009 hevdes at rådgiverne ”må begynne å lytte til hva gårdbrukeren sier og ønsker…”, så henviser jeg til Nøkkelrådgivningsprosjektet i TINE, som har pågått over 3 år og nå er avsluttet. Der står nettopp bondens behov og ønsker i sentrum. Men det er et omfattende tema, som jeg synes NL kunne gi en skikkelig dekning på annen måte. Brumunddal, 19/3-2009 Arne Hagene (distriktssjef i Hedmark)