Virkelighetsbeskrivelse er ikke syting

Det var god stemning på møtet. Både landbruksministeren og gårdbrukerne er svært joviale og oppegående mennesker. De unge fikk skryt for å framsnakke næringa og ros for at de ikke klager. Jeg kjente meg glad da møtet var over. Kanskje har norsk landbruk en framtid?

Dagen etter var jeg på besøk hos Ole André og Marit Horvei i Oppheim Fellesfjøs på Voss. Hadde årets unge bonde-kåring eksistert for sju år siden, hadde de sikkert blitt nominert. De var fulle av pågangsmot og framtidstro da de investerte i et stort fellesfjøs med Hordalands første robot.

Sju år etter er de utslitt. De har jobbet lange dager og tidvis netter, mens det årlige næringsresultatet har variert fra en halv million kroner i underskudd til 6.000 kroner i pluss. Da har de tatt ut i gjennomsnitt 125 kroner timen i lønn på fjøsarbeid. Det er mindre enn det deres 19 år gamle sønn tjener i Nordsjøen, men mer enn mange andre i samme situasjon. En fersk undersøkelse av lønnsevnen på utbyggingsbruk i Hordaland viser at lønnsevnen varierer fra 24 til 125 kroner timen. Jeg kjente meg trist og utmattet da gårdsbesøket var over. Har ikke norsk landbruk noen framtid?

Alle er enige om at rekruttering er en av norsk landbruks viktigste utfordringer. Selvsagt er det mer attraktivt å overta gården dersom foreldrene dine har snakket positivt om gårdbrukeryrket rundt frokostbordet fra du var liten, men man ikke kreve at folk som er utslitt etter å ha jobbet lange dager til lav lønn, har overskudd til å snakke så mye om frihetsfølelsen man kan få i gårdbrukeryrket, gleden over å se en nyfødt kalv komme til verden eller verdien av velpleide kulturlandskap.

Folk som skryter av gårdbrukeryrket, er gull verdt for næringas imagebygging og må tas godt vare på. Men jeg synes også vi må ta vare på dem som står med begge beina på fjøsgulvet, og som faktisk tar seg bryet med å fortelle om utfordringene de møter. Å anklage dem for å være sytete og negative, gjør byrden enda verre og situasjonen enda vanskeligere.

Gårdbrukere lever ikke i en egen verden. De lever faktisk i akkurat samme verden som for eksempel konsernsjefen i Tine, Hanne Refsholt, som for tiden nyter ett års studiepermisjon med full lønn på to millioner kroner. Det er ikke syting å påpeke urettferdighet. Å ønske seg en inntekt på samme nivå som resten av samfunnet, er ikke klaging, men et helt legitimt ønske.

«Gårdbrukere lever ikke i en egen verden.»