Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

På vakt med kårkallen

NÆRØY: Han kjører ærender på Felleskjøpet, kjører følgebil til slåmaskina og trykker på knappen til silojevneren. Det er alltid noe å gjøre for en kårkall som Odd Laukvik (69).

Knapp: Odd holder seg gjerne langt unna knappene på melke­roboten. Men knappen på siljo­jevneren mestrer han godt.

Med ny enebolig og en spektakulær utsikt over skipsleia kunne Odd Laukvik ha nytt rolige dager som pensjonist. Men det er alltid noe å gjøre for en pensjonert gårdbruker. Norsk Landbruk ble med kårkallen «på vakt».

– Du vet kanskje ikke hva en unggrismåler er?

Odd sitter godt til rette i sofaen og forteller om tida før han ble melkebonde på Ottersøy i Nærøy. Først jobbet han som røkter på en landbruksskole i Kongsvinger, deretter som unggrismåler i det som den gang het Norsk Svineavlslag.

Nå, i en alder av 69, er det kjekt å mimre tilbake på ei helt anna tid. Ei tid da jobben hans var å måle gris i norske svinebesetninger ved hjelp av ultralyd, og lete etter høy tilvekst og lite spekk, for å plukke ut dyr man skulle avle videre på.

– Jeg reiste rundt på gårder og målte griser. Jeg kjørte rundt i Hedmark, Akershus, Sør-Trøndelag og Nordland. Jeg hadde 2 000 brukere som skulle besøkes én eller flere ganger i året, forteller Odd.

I ti år jobbet han med gris. I sju av dem jobbet han deltid, samtidig som han drev melkebruket sammen med foreldrene sine. Men mer om det etter hvert.

HJEM PÅ TORSTAD

Det er seks år siden Odd ble kårkall og sønnen Ole Johan tok over drifta. Det første halvåret etter overtakelsen bodde Odd i kårhuset og gjorde fjøsstellet som vanlig, mens sønnen jobbet hos en maskin­entreprenør i Kolvereid.

Så kjøpte Odd ei tomt og bygde seg en ny enebolig, drøyt fire kilometer unna gården. Det var et strategisk valg, forklarer han.

– Jeg skal ikke gå og trø og bestemme alt sammen. Nå er det Ole Johan som driver, og da er det han som skal få bestemme. Vi må være litt unna hverandre også. Jeg skal ikke se hva som foregår hver eneste dag.

Skjønt det blir ofte en tur med bilen bort til Torstad, som gården heter. Eller hjem på Torstad, som Odd fortsatt kaller det. Seks år etter overtakelsen.

DEN USYNLIGE BÆREBJELKA

En studie fra Norsk institutt for landbruksøko­nomisk forskning (NILF, i dag NIBIO) i 2014 forteller oss det vi kanskje allerede vet. Kårkallen og familien rundt er viktige bidragsytere i drifta til bonden.

– Selv om det har gått noen år, tror jeg disse funnene er ganske robuste over tid, sier forsker Stig Strandli Gezelius, som i dag er professor ved Høgskolen i Sørøst-Norge.

Resultatene viser at 44 prosent av de spurte, fortsatt har en kårkall som deltar i arbeidet på gården.

Deltar gjør også kårkallen på Torstad. Om ikke hver dag, så i alle fall hver uke. For selv om fysikken ikke er den samme som før, er det mange ting en kårkall kan gjøre. Og det vet den yngre generasjonen å sette pris på.

– Det betyr utrolig mye å ha noen til for eksempel å kjøre ærender. Hvis jeg mangler en pakke skruer, kan jeg sende pappa på Felleskjøpet. Det tar gjerne ett kvarter å kjøre, og skulle jeg ha gjort det selv, hadde det fort gått en time eller to til sammen. Dette er tid jeg heller kan bruke på arbeidet på gården, sier Ole Johan Laukvik.

I NILF-studien omtaler forsker Gezelius kårkallen som den usynlige bærebjelka i gårdsdrifta. Fordi arbeidet som den eldre generasjonen legger ned, gjerne ikke kommer til syne før de slutter å gjøre det.

KJØRER FØLGEBIL FOR SLÅMASKINA

Vi har forflyttet oss bort til gården på Torstad. Ole Johan og nevøen Runar Hartviksen har ei kaffepause i sola.

I starten, like etter gårdsoverdragelsen, var det kårkallen som var ute med slåmaskin og avlesservogn. Nå har han gått over til litt «lettere oppgaver».

– Min jobb er å trykke på knappen til siljojev­neren, forteller Odd, og peker bort på kontroll­panelet ved de to tårnsiloene.

Mellom hvert graslass skal maskineriet senkes ned for å jevne graset, og heises opp før neste vogn kommer tilbake.

– Med pappa bak spakene sparer vi mye tid. Silojevneren er utrolig treg å kjøre ned, og da er det godt å ha en person som gjør dette. Nå tar det 40 sekunder å spille av lasset, og så kan vi kjøre videre, forteller Ole Johan.

– Du trenger verken å være sterk eller i god fysisk form for å gjøre det, legger han til.

Sterk må han heller ikke være for å kjøre følgebil, med varsel om bred last, når slåmaskina skal fraktes langs smale og svingete veier på Ottersøy.

«Jeg trenger ingen lønn. Jeg har min statslønn jeg vettu.»

Annonse

– Det er ikke sånn at loven sier at vi må gjøre det. Men det er nesten sånn at veiene krever det. Maskinene har blitt så store i dag. Slåmaskina er 3,5 meter bred, og det er rekkverk langs veien, så du kommer deg ikke av veien hvis det kommer en bil i motsatt retning. Dessuten er det mye mer praktisk å kjøre følgebil. Det blir så mye styr med en eventuell kollisjon, sier Odd.

ET GENERASJONSREGNSKAP I BALANSE

Odd er nå i ferd med å betale det som forsker Stig Strandli Gezelius kaller generasjonsregnskapet. At kårkallen jobber gratis, gjøres gjerne som en gjenytelse for det ulønnete arbeidet som barna har lagt ned i oppveksten.

Akkurat som Odd hjalp sine foreldre, og deretter fikk hjelp av dem i starten av bondekarrieren.

– Jeg hadde selv mye hjelp av kårkallen. Han var med til han ble dårlig og ikke klarte mer. Og jeg trenger ingen lønn. Jeg har min statslønn jeg vettu, sier Odd.

Odd ble selveiende bonde i 1983. I nyfjøset, som da var rukket å bli ti år, produserte han melk til en kvote på 130 000 liter. I 1990 var det klart for fornyelse. Han bygde 100 kvadratmeter ekstra og la om til løsdrift.

– Det var egentlig en tilfeldighet at det ble ut­bygging. Selgeren i Alfa Laval skulle læres opp til å planlegge løsdriftsfjøs. De skulle øve seg på fjøset hos meg, men jeg tror sannelig de hadde en liten baktanke, skjemter Odd.

For det ble nytt påbygg på fjøset. Han var også én av de første i regionen som skaffet seg melkestall.

– Det var artig å være en av de første. Det var mange som ville komme og se. Det kom klasser fra landbruksskolen og andre bønder som vurderte det samme, forteller Odd.

STILLE ROBOT-SKEPSIS

I 21 år ble det melket i grav, før melkeroboten flyttet inn på Torstad. Far og sønn har ikke vært uenig om mye, men på dette punktet tenkte kårkallen sitt.

– Hvis du tenker 15–20 år tilbake i tid, var det helt utenkelig at det skulle gå an å melke ei ku uten at folk skulle være borti henne. Så i begynnelsen var jeg veldig skeptisk.

Men Odd la seg ikke borti sønnens avgjørelse.

– Etter hvert har jeg har vært nødt til å forandre mening, og det er det sjelden at jeg gjør, ler Odd.

Selv holder han seg unna den vanskeligste teknologien. Han er rett og slett litt redd for å trykke på feil knapp.

– Men det hender, hvis Ole Johan ikke er tilgjengelig, at han ringer og ber meg om å stikke bort og trykke på en knapp for å få i gang systemet. Da har jeg support på øret. Jeg gjør det ikke på eget initiativ.

– Alt er blitt så mye vanskeligere nå, vet du. Alt er på data. Men jeg har lært hvordan jeg følger med på dataen, og se hvor mye hver enkelt ku har melket. Det synes jeg er artig å følge med på, sier Odd.

BONDEDEMONSTRANT SOM 69-ÅRING

Tilbake i eneboligen serverer Odd og samboeren Elida Bergum kaffe og rundstykker. Nå som han er blitt pensjonist, har han mer tid til å bruke på aktiviteter han ikke hadde tid til før. For eksempel har han vært med på å lese protokoller og identifisere interessante hendelser, i forbindelse med en utgivelse til Nærøy Bondelags 150-årsjubileum.

I vår var også første gangen at han fikk muligheten til å delta på bondedemonstrasjon i Oslo, etter at bondeorganisasjonene brøt forhandlingene med staten.

– Jeg har alltid drømt om å reise, men jeg har aldri kommet meg i vei.

I år hadde Odd både tid og mulighet. En stor opplevelse for kårkallen på Torstad.

– Det var en stor opplevelse å kjenne på samholdet med de andre bøndene. Spesielt artig var det å gå i toget og dele ut lapper til folk som var i gatene. Det var bare én mann som ikke ville ta imot brosjyren, resten viste en rørende støtte. De sto langs ruta og klappet for oss. Det ble jeg imponert over. Det viser hvor mye mat betyr for folk, sier Odd.

Under talene foran Stortinget måtte Odd hvile i skyggen under et tre.

– Men det gikk veldig bra. Jeg hadde med meg en sånn ryggsekk med stol på, gliser kårkallen fra Torstad.

Neste artikkel

Ellen Hoel fant sin nisje i bringebær