Utedrift krever areal

Den digre flokken med ammekyr i Fallköping i Sverige, som får gå fritt omkring på beite selv i midten av desember, er et imponerende skue. Dyra reagerer instinktivt og danner hurtig ringformasjon straks de værer en fremmed person med kamera. Vi rusler rundt i det digre beiteområdet på gården Rössberga i Falköping sammen med Patric Mannius, som har hatt ammekyrne sine ute hele året siden 1982.

Besetningen teller omkring hundre ammekyr, pluss noen kalver til påsett.

Vinterbeitet utgjør 500 dekar og består av både dyrka engareal, naturbeite med spredt lauvskog og annen skogsmark som gir effektiv ly for vær og vind.

I beitesesongen, etter at kalvingssesongen er over, grupperes dyra før de flyttes til flere beiteområder, som til sammen utgjør 1 500 dekar.

Alt vinterfôret høstes på en flyplass like i nærheten. Hvert år sankes rundt 1 800 rundballer med surfôr og mellom 500 og 1 000 halmballer til strø.

KUPARASOLLER

Etter som det også i Sverige er krav om at dyra skal ha tilgang til hus med tak som beskyttelse mot vind og regn, har Mannius satt opp noen enkle hus som strøs med halm. I praksis står husene mest til pynt og for å tilfredsstille myndighetenes krav. Det er nesten ikke tråkkskader å se rundt leskurene, til tross for at seinhøsten har vært uvanlig nedbørrik i år.

Mannius har registrert at dyra mye heller fordeler seg gruppevis under noen store graner i et skogholt i beitet, enn å gå i hus. Det ga ideen til kuparasollene. En stolpe eller trestamme bærer en presenning som holdes ute av et sirkelformet armeringsjern som går gjennom maljene på presenningen. Mannius vil gjerne teste ut flere alternative varianter.

- Dyra vegrer seg for å stå trangt sammen i et hus. De lavt rangerte blir som oftest stående ute. Parasollene kan plasseres med litt avstand. På den måten blir det bedre plass til alle, tror Mannius.

RASJONELT OPPLEGG

Fôringa skjer med traktor og lastebilhenger som rommer 11 rundballer. Med en person i lasteren legges det ut 12 rundballer annen hver dag i de kaldeste periodene. Fôrhekkene er laget av rundtømmer og kan enkelt slepes etter traktoren for å fordele belastningen i beitet.

Oppdeling og gruppering av flokken skjer etter kalving som foregår hovedsakelig i april.

For å kunne merke kalvene, har Mannius laget en enkel grindramme, som henges på frontlasteren med hurtigkobling. Når grinda er behørig plassert rundt kalven, kan føreren krabbe inn gjennom en åpning beskyttet av traktorens front.

- Det kan være nokså skummelt å ferdes ute i flokken i kalvingssesongen, så vi foretrekker å bruke traktoren, sier Mannius.

Inseminering er umulig å gjennomføre i en så diger flokk som går fritt året rundt. Det brukes tre okser årlig for å bedekke alle kyrne. Det er størst innslag av charolais i besetningen, men det brukes okser av både simmental, aberdeen angus, limousin og hereford. Rasefordelingen styres gjennom oksefordelingen fra år til år.

TVINGES I BEVEGELSE

Mannius tror det er viktig at vann, fôr og liggeområde kan spres ut, slik at tråkkbelastningen fordeles jevnere.

- Ranchdrift må ikke forveksles med det å la dyra gå ut og inn mellom liggehallen og en fast fôringsplass, poengterer Mannius. Han har sett mange skremmende eksempler på at dyra tvinges til å bevege seg rundt i et gjørmehav fordi de ikke har tilstrekkelig med tumleplass.

Vann får dyra flere steder langs et åpent bekkefar som renner gjennom eiendommen.

- Litt is klarer dyra å få hull på sjøl, men blir det sprengkulde i en lang periode, må vi utpå med tankvogna for å gi dyra nok vann.