Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ammepress i fjøset

Å ta kalven vekk fra kua er et verdivalg, men ikke først og fremst bondens verdivalg.

Rett fra juret: Hos Ole Martin Bolstad dier kalvene hele melkeperioden. Diing hos kalver skaper nesten like mye debatt som amming hos nybakte mødre. Foto: Camilla Mellemstrand

I siste nummer av Norsk Landbruk kan du lese om melkeprodusent Ole Martin Bolstad, som lar kalvene die hele melkeperioden. Da jeg la ut en kortversjon av denne artikkelen på ulike landbruksgrupper på Facebook, var det stort sett hjerter og applaus å få. Mange skrev at de gjerne skulle gjort noe liknende og stilte faglig relevante spørsmål. Så lenge det var bønder som diskuterte med bønder var tonen god. Det så ut til å være en gjensidig forståelse om at kalvene i dette driftsopplegget har det veldig bra, uten at det må bety at kalver i helt andre driftsopplegg har det dårlig.

Les også: Her får kalvene gå med melkekyrne i to måneder

Ned i skyttergravene

Så delte Dyrevernalliansen og dyretolk og healer Sissel Grana artikkelen på sine sider. Da var skyttergravskrigen i gang og nyansene forsvant sakte, men sikkert. Det er ikke lett å diskutere fjøsutforming med folk som trolig ikke har vært i et robotfjøs. Det er svært mye lettere å kreve i en kommentar at «da må de bare bygge om» enn å være den som skal gjøre det, særlig når man allerede har et tosifra millionbeløp i gjeld og en stor besetning å ta vare på. Kontakt vår fagavdeling etter sommerferien så kan de hjelpe deg å finne en løsning for din besetning, svarte kommunikasjonsrådgiverne i Dyrevernalliansen da bøndene spurte hvordan dette kunne la seg løse i et robotfjøs med 70 kalvinger. Bøndene så ut til å bli mer og mer frustrerte. Ikke fordi de ikke er enig i at dyra hos Bolstad har det svært bra, men fordi så mange mennesker, som aldri har gått i deres skitne fjøsstølver, framstilte det så enkelt å få til et liknende driftsopplegg.

Annonse

Innhentet av realitetene

Å ta kalven vekk fra kua hører ikke hjemme blant favorittoppgavene til en gjennomsnittlig melkeprodusent. Hvis melkeprodusenter fikk velge fritt fra øverste hylle uten å tenke på økonomien, tipper jeg flere kunne tenke seg å drive som Bolstad i et båsfjøs med seksten kyr. Realiteten er at det kan de ikke. Det er ikke slike fjøs Innovasjon Norge og landbruksministeren ønsker seg, så bøndene gjør som de blir bedt om. De bygger nytt og de bygger stort. Når du har tatt opp millioner i gjeld for å kunne produsere melk, et yrke som krever at du stiller opp 365 dager i året, seint og tidlig, våker over kalvingsklare kyr, følger opp svake kalver og svært ofte setter dine egne behov til side for å gjøre livet bedre for dyra, så er det beintøft å bli framstilt som en som ikke bryr seg om dyras behov.

Matbørs som bibelen

Å la kua og kalven gå sammen er et verdivalg, men ikke først og fremst bondens verdivalg. Det hjelper lite å kjøpe en lokalprodusert ost med en ekstra god historie på Bondens marked en gang i året, hvis vi resten av året tråler lavpriskjedene for tilbud. Så lenge folk flest synes det er greit å fylle handlekurvene i Sverige og leser VGs matbørs som det var bibelen, så må bøndene tilpasse seg den realiteten. Å være melkeprodusent under dagens forutsetninger er krevende i seg selv. Det blir ikke mindre krevende av å bli anklaget for å ikke bry seg om dyras naturlige behov. Dyrevernerne burde forstå at det ikke er bøndene, men folk flests handlevaner og politikernes stadige fokus på effektivitet som er «hovedfienden» i debatten om diing i norske melkefjøs. Det finnes trolig ingen som er mer opptatt av dyrevelferd enn den som tilbringer halve livet sitt i fjøset.

Neste artikkel

Bedre å kjøpe dyrt fôr enn å slakte ut