Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Avler på engelsk Suffolk

Gir mer kjøttsatte dyr enn den skotske og new zealandske rasen

Engasjerte: Den engelske Suffolk-sauen gir godt kjøttsatte lam. Geir Olmod Sæbø mener at den skotske og new zealandske rasen er for dårlig kjøttsatt. Margrete Medhus (f.v.), Oddbjørn, Eirin og Geir Olmod Sæbø er alle aktivt med i sauedrifta. Foto: Helle Cecilie Berger.

På bruket innerst ved Eidfjordvatnet i Hordaland, holder 
160 vinterfôra sauer til, 35 av søyene er reinrasa Suffolk. Faren til Geir Olmod Sæbø fikk i 1960 importert de første Suffolk-værene til gården fra England. I Storbritannia er Suffolk den eldste og mest utbredte rasen.

– For den summen du kjøpte en Suffolk-vær for, kunne du ha kjøpt en bil, forteller Geir Olmod.

IMPORTERTE SUFFOLK SAMMEN

Flere saueprodusenter gikk sammen om å kjøpe 
Suffolk-værene for 55 år siden, og lot dem gå på omgang mellom gårdene. Fra bruket er det solgt mange livdyr rundt i Hordaland, og det er blitt kåret flerfoldige Suffolk-værer opp gjennom åra. I år ble det solgt seks Suffolk-værer.

I saueflokken til Geir Olmod og samboeren 
Margrete Medhus finnes det også pels- og villsau, i tillegg til det største volumet, norsk kvit sau. De er med i Hardanger værering 158 og satser på reinrasa utgaver av alle sauerasene, med aktiv bruk av inseminering.

Om Suffolk

Er i dag en av Storbritannias eldste og mest utbredte raser.

Suffolk-værer er mye brukt i bruksdyrkrysninger på grunn av rask tilvekst og god kjøttfylde.

Rasen er utstyrt med brede kryss og er kjent for lette lamminger.

Søyene er gode mordyr, med godt instinkt og god laktasjon.

I Storbritannia er Suffolk kjent for å være rasen som vokser raskest på ordinær fôring og beite. Rasen er interessant i Norge med vår korte beitesesong. Suffolk-væren brukes på andre saueraser som brukskrysning for å øke tilveksttakt og kjøttfylde.

Lar du Suffolk-lammet gå for lenge under oppfôringa, kan den få for høy fettmengde. Engelskmennene har jobbet med å redusere fettmengden på rasen.

Avlsmålet er at mordyret skal få ett lam første gang, og så følge opp med tvillinger i årene som følger.

På hjemmesidene til Norsk Suffolklag, suffolk.no, fortelles det om en auksjon på Suffolk-værer i Storbritannia, der den dyreste væren gikk for 900 000 kroner.

Kilde: Norsk Suffolklag

Insemineringa har de holdt på med i 15 år nå. Den er viktig for å drive avlen videre og få til gode resultater. Aktivt med i drifta er også Geir Olmods barn Eirin på 18 og Oddbjørn på 20. De har vært med i fjøset siden de var en neve store, og begge er med å inseminere.

UTFORDRENDE STRÅ

Familien satser på den engelske utgaven av Suffolk. Det oppfordrer de flere i Norge til å gjøre for å få en god utvikling i den norske Suffolk-avlen. Suffolk gir godt kjøttsatte lam. Den skotske og new zealandske rasen er ifølge familien for dårlig kjøttsatt. På New Zealand er volumet viktigst. Sauen fra «down under» skal være lettstelt og kunne greie seg alene. Under de driftsforholdene familien i Øvre Eidfjord har, med gode fjellbeiter om sommeren, er kiloene på lammene ved slakt viktigst. Lammingene har heller ikke vist seg å by på store problemer.

I fjor inseminerte Geir Olmod seks Suffolk-søyer, med seks importerte doser fra England. Norsk 
Suffolklag har fått Geno til å importere fra de britiske øyer. Hver dose kostet 500 kroner. Saueprodusenten smiler litt oppgitt når han forteller at gevinsten ble to lam, ei søye og en vær.

Utfordringen er at stråene er av den gamle, lange typen. Dagens strå i Norge har mye bedre kvalitet. Mens du måtte holde de gamle stråene på 35 grader i 15 sekunder, kan du holde de nye stråene på 50 grader i 14 sekunder. En egen varmetermos som går på strøm, gjør jobben.

Engelskmenn er engelskmenn, de bruker den gamle typen.

TØR Å GÅ PÅ EN SMELL

Skal du satse på avl, må du også tørre å gå på noen smeller. Så i år er det bestilt fem nye doser, til 500 kroner stykket, fra England.

Det er de eldste, store Suffolkene som insemineres med de engelske dosene, fordi lammene viser seg å bli større enn de har vært på Suffolk. I fjor mistet de ei inseminert gimre. Hun hadde et foster som veide 9,5 kilo.

FOR KORT LINJE

En av grunnene til at Suffolk-søyene insemineres med doser fra England, er at Geir Olmod synes værene som blir kåra som suffolk her i landet, har for liten andel av Suffolk i seg. Kravet er tre fjerdedels Suffolk.

Parer du ei norsk kvit-søye med en Suffolk-vær, får de et avkom. Dette avkommet parer du med en ren Suffolk. Får du en dugandes vær ut av den siste paringa, kan du få den kåra som ren Suffolk-vær.

Annonse

Geir Olmod peker på væren han har fått under norsk semin. Den har en hvit flekk som ikke hører hjemme hos Suffolk.

HARDFØR RASE

– Hvorfor bør en satse på Suffolk?

– Rasen er hardfør, tøff og samtidig et godt mordyr med god laktasjon, og den passer godt på lammene sine, forklarer saueprodusenten.

Svenneprøven for gjeterhundene er å takle Suffolk-sauen.

I kontakt med rovdyr er Suffolk observante. Ifølge Geir Olmod har de sterkere psyke enn de andre rasene.

STERK PSYKE

Ulla blir ikke lang, så noe ullvolum kan du ikke regne med. Fordelen med kort ull er at det ikke setter seg borrer i ulla. Suffolk er hard å jobbe med, men bruker du litt tid på den, får du en mild sau.

– Vær forsiktig og ikke snakk for mye med den heller, da kan den fort bli veldig tam. Du må finne en balanse, sier Margrete.

Temperamentet på Suffolken får vi et lynkurs i. Under fotoseansen, der gamle brød brukes til å få mer samarbeidsvillige, pelskledde fotomodeller, får journalisten et godt klyp bak. Ei av Suffolk-søyene lurer på om det kunne vanke litt brød til henne også.

– Nå ble du velsigna av Suffolken, ler Margrete.

Les mer om saueproduksjonen til familien Sæbø/Medhus i Norsk Landbruk nummer 20.

Du kan kjøpe abonnement på Norsk Landbruk her eller elektronisk tilgang her.

Neste artikkel

Mener melkebruk står for hopp i angus-semin