Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bor i fjøset

ØYER: I tantes gamle melkekufjøs har Martin Kraabøl og Helene Strøm installert seg med 90 vinterfôra søyer, og de tar sauedrifta på alvor.

TIDLIG KRØKES: De to små, Vegard og Amund, har allerede fått være med mye i sauedrifta sammen med mor og far.

Vi syntes det var synd at fjøset skulle stå tomt. Lysten vår til å starte opp med sau var der, og da tenkte vi det var for dumt å slippe til noen andre, i stedet for å ta i bruk bygningen selv, forteller Martin.

1. mars 2015 kom 30 para påsett til gården, som tanta til Martin, Åse Kraabøl, eier og bor på.

GODE GENER

Siden den gang er flokken med søyer tredobla, og 90 vinterfôra damer tilbringer denne vinteren i fjøset på Skjønsberg. Alle er norsk kvit sau.

– Det er uten tvil den rasen vi har mest trua på. Saueholdet skal være matproduksjon, og da synes vi det gir mening å ha en sau som er laget nettopp for det, sier Martin.

At det i årevis har vært drevet godt, organisert avlsarbeid på NKS, betydde mye for rasevalget. Det samme har paret vektlagt når dyra i besetninga har blitt kjøpt inn.

– Å ha gode dyr i flokken, gjør at vi blir motiverte til å opprettholde avlsarbeidet, sier Helene.

De har fått mye støtte og råd av en rutinert sambygding, Einar Moe, som de også har kjøpt en del av dyra fra. Det unge paret har kastet seg med i den lokale væreringen, hatt dyr på kåring og inseminerer også noen dyr.

Kort og godt om Martin og Helene

NAVN: Martin Kraabøl / Helene Strøm

ALDER: 26 / 26

SIVILSTATUS: Samboere

UTDANNELSE: Agronom og yrkessjåfør / sjukepleier

TOK OVER DRIFTA: Leier kun fjøs og cirka halvparten av jorda. Starta opp i 2015. Fikk dyr, som var paret og stelt gjennom vinteren, av selger Einar Moe 1. mars 2015.

DRIFTA PÅ GÅRDEN OM 10 ÅR: Forutsatt at vi har tatt over, er fjøset omgjort til drenerende gulv og dyretallet er rundt 200 vfs.

DET BESTE MED BONDE- YRKET: Å få drive med det vi er interessert i, og muligheten til å få bidra til norsk matproduksjon og avlsarbeid. I tillegg er det flott å kunne omgås dyr.

DET VERSTE MED BONDEYRKET: Miste dyr, samt lite fritid, men det bunner i at vi bruker mye tid på kjøring.

TIPS TIL ANDRE SOM SKAL TA OVER: Kost-nytte. Ha fokus på det som gir inntekt, og ikke det som er morsomt.

Drifta på

Saueproduksjon med 90 vinterfôra søyer.

173 dekar fulldyrka jord tilhørende gården, og av dem leier de 90 dekar til grasproduksjon og beite. De leier også 35 dekar av Martins onkel på en nabogård.

1 900 dekar produktiv, men de leier ingenting av det foreløpig.

108 dekar beite på gården, men det bruker de heller ikke per dags dato.

Arealene de ikke bruker, er bort- leid til en nabo.

gården

– Forrige sesong inseminerte vi ti dyr, og vi har økt til 25 i år. Vi så ingen grunn til å vente med og prøve, og vi synes egentlig det er ganske lettvint arbeidsmessig, smiler de.

SAMARBEID I FJELLET

De to er del av en større sauetrend i hjemkom­munen. De opplever at stadig flere legger ned melke-

produksjonen, mens antall sauer og sauebønder øker. Det gir et godt, kollegialt miljø i nærområdet og et velfungerende beitelag i kom­munen. Øyer beite- og gjetelag slipper rundt 7 000

sauer og lam i fjellet, og i fjor sommer hadde de fire gjetere ansatt.

– Vi som slipper sau i laget, betaler en beiteavgift per dyr som fastsettes årlig, forteller de.

I tillegg til de ansatte gjeterne, bruker dyreeierne mye tid på eget tilsyn. Beitelagets registreringer av tidsforbruket til sine medlemmer i 2013, viste at det ble brukt i alt 2 900 timer til slipp, tilsyn, sanking med mer. Martin og Helene er intet unntak.

– Særlig den første sommeren ble det mye tilsyn. Vi var nye i gamet og ville gjerne ha oversikt over dyra våre, sier Helene.

Selv kjører de sauene rundt to mil innover i fjellet. Beiteområdet ligger innerst i Åstdalen, på 700-1 000 meters høyde. Den første sommeren fikk de hjem alle dyra når sommeren var over. I fjor høst mangla det sju dyr og fem lam. Deriblant en av yndlings­søyene til Helene.

– Det er alltid trist å miste dyr, men noen setter jo litt ekstra spor, innrømmer hun.

Fjellbeitet ligger innenfor det som skal være et prioritert område for beitedyr, likevel mistenker de jerven for å bidra til tapet.

PRAKTISK FLERBRUKSHUS

Dyra som kommer seg trygt ned om høsten, får noen uker på innmarksbeite, før turen går inn i fjøset. Inne venter myke flissenger. Fjøset var opprinnelig var et båsfjøs for melkeku, men som etter det har tjenestegjort som grisehus. Nå er det en velfungerende bolig for sauene.

– For oss var det et poeng å ikke legge mye penger i ombygging eller nybygg, før vi hadde prøvd og funnet ut at det virkelig er sau vi vil drive med, meddeler paret.

Bygget i seg selv holdt god standard da Martin og Helene tok det i bruk. De har bygd det meste av innredninga, som i hovedsak er i treverk, selv. I den ene fløyen har de også tatt i bruk noe gammel innmat fra den tida det var svineproduksjon i huset. Gangarealet mot den ene ytterveggen er beholdt og benyttes delvis som et bredt og fint fôrbrett. På motsatt side har de bygget nytt fôrbrett som er én meter bredt. Fra gulvet og opp til brettet er det 60 centimeter.

– Vi må lage et lite trappetrinn av steiner og plank mot fôrbrettet for at alle skal nå opp. Skulle vi ha gjort det igjen, hadde vi nok ikke hatt det fullt så høyt. Talla blir aldri så høy at den høyden er nødvendig der de spiser, etter som de sparker talla bakover, og det er helt i grenseland for påsettene i starten. Samtidig er det helt ypperlig i lamminga, for da er det ingen lam som når opp, forklarer de.

Gulvet i de fire store bingene er dekket med et tykt lag med flis.

Annonse

– Flis er lett tilgjengelig for oss, etter som vi har et sagbruk i nærheten. Dessuten er flistalle med halm på toppen suverent i lamminga, bekrefter Martin.

MELKEROM BLE BOLIG

En annen fordel med fjøset er tilleggsrommene som finnes etter tidligere produksjoner. Det som en gang var melkerom, er i dag kontor og oppholdsrom, eller bolig om du vil. For Martin og Helene bor på Tretten, som ligger nesten ei mil fra gården og fjøset de leier av tanta til Martin.

– I lamminga var det ingen annen bønn enn å flytte inn her, sier de smilende.

Tilbudet om å bo i et av husene på gården, var absolutt til stede, men de konkluderte med at når de først var på gården, kunne de like godt være tett på søyer og lam. Det er praktisk når det trengs et par hjelpende hender ute i talla.

– Det bør ikke bli mer lammingsvansker på NKS-en enn det vi har hatt. Selv gjør vi det vi kan for å avle oss i riktig retning, sier Helene.

Lamminga går over en god måned. Paring og inseminering foregår i kontrollerte former høsten før, slik at de vet hva som venter dem. Ute i fjøset har Martin snekra egenpatenterte grinder, slik at de kan lage lammingsbinger. Ei grind består av to sider, hekta sammen med et beslag. Grindene settes inntil hverandre, og i midten blir det en gang. Det gir stor fleksibilitet, særlig med tanke på flytting av dyr. De to er svært fornøyde med løsninga.

– Det eneste minuset er vel kanskje at det ikke er drikkekar til alle, når vi deler opp de store bingene. Det har vi løst ved å lage en stor nok åpning i grindene, slik at to og to deler vannbøtte, sier han.

MANGESYSLERI

I tillegg til oppstarten med sau har paret to sønner. Amund er snart tre år, og Vegard er født tett opptil lamminga i fjor. Som om ikke det var nok, har Helene de siste årene studert sykepleie og var ferdig med det for ett år siden. Hun har i dag en 75 prosent stilling, mens Martin jobber fulltid som tømmerbilsjåfør ved siden av sauedrifta.

– Vi er heldigvis godt hjulpne, særlig av familien. Tante, som bor på gården, har erfaring med både kalving og grising, og tar i et tak når det trengs, forklarer Martin.

– Foreldrene våre stiller dessuten alltid opp når vi trenger hjelp, noe vi setter veldig stor pris på. Uten familiens hjelp hadde vi ikke kunnet holde på slik vi gjør i dag, med jobber, familie og gården, supplerer Helene.

Til drifta hører selvfølgelig også innhøsting av gras. Til sammen dyrker de rundt 120 dekar, slik at de er mer enn sjølforsynte med rundballer.

– Det går flere rundballer til salg enn det vi bruker selv, meddeler de.

Det første året med innefôring ga de søyene fôr etter tabell. Det medførte blant annet at de enstaka lamma ble altfor store.

– Noen retningslinjer er fint, men vi må i bunn og grunn finne ut av det selv, ut ifra dyrematerialet vi har og fôret vårt, sier de.

SAUELIVET PASSER GODT

Sauene på Skjønsberg slippes til fjells første uka i juni og blir der i tre måneder. Tapene i beite­- om­rådene i Øyer statsallmenning har vært økende, og alle de fire rovdyrene bidrar. De to siste årene har det blitt tatt ut fire ulv på skadefelling i regionen, i tillegg til lisens- og kvotejakt på jerv og gaupe. Det skremmer likevel ikke de to fra å ville utnytte utmarka med sine beiteressurser.

– Vi synes det er trist å se jord som går ut av produksjon her hjemme i bygda, og vi ser at det gror igjen i fjellet òg. Selv har vi brukt naturen mye også før vi fikk sau, og vi trives godt ute. Sau er med andre ord et helt naturlig valg for oss, sier de smilende.

Og sammen får nok de to flere døgn i fjøset og på fjellet i årene som kommer.

– Fjøset har nok plass til 100-120 vinterfôra søyer, og det må være målet å komme dit ganske raskt, sier de.

Helene innrømmer at samboeren virkelig har fått overbevist henne om at bondelivet er noe for dem.

– Jeg er opprinnelig hestejente. Det er Martin som er skikkelig bonde, men jeg er rett og slett veldig stolt av å være med på denne prosessen. Vi trives begge godt i fjøset, og det er kjekt å ha et felles prosjekt, sier hun fornøyd.

KOS: Rolige dyr som er greie å håndtere, er viktig for de unge sauebøndene.

Neste artikkel

Fôrer halvt om halvt med halm og gras i miksen