Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Overrumplet av Norsk Rødt Fe

Et lite innblikk i historien til de norske storferasene.

FINT EKSEMPLAR: Dølafeku hos Joar Skirbekk og Sølvi Westvang. De mest vanlige fargevariantene hos rasen er lett rød, svart, branda, svart med brun ål, sadla, bota og helt hvite dyr. Halvmåneformede horn er rasetypisk. Foto: Marit Glærum.

Frem til midten av 1800-tallet bar kyrne på norske gårder preg av stor variasjon i både farger, avtegn, hornform, kroppsform, ytelse og størrelse. Når bonden skulle utrangere dyr var kalvingstidspunkt en av egenskapene som ble størst vektlagt. Kyr som kalvet på våren krevde mindre fôring gjennom vinteren og de hadde sin topplaktasjon når tilgangen på beite var stor.

SVENSK HJELP

Det organiserte avlsarbeidet fikk sin begynnelse med ansettelsen av landets første statsagronom, svenske Johan Lindeqvist, i 1855. Men allerede ti år tidligere hadde noen ivrige sjeler sett potensialet av å krysse inn høytytende utenlandske raser, og skotske ayrshirekyr ble importert. Storbritannia hadde da allerede avlet organisert i over hundre år, og de aktuelle dyra var særlig gode på jur- og melkeegenskaper. De hadde en høy produksjon på gjennomsnittlig 2827 kg. Statsagronom Lindeqvist så også fordelen med å ha en rase som var godt tilpasset de norske fjellbygdene, og mente at telemarkskua var ideell til det formålet. Slik ble innkrysning av ayrshirefe og telemarksku retningsgivende for avlsarbeidet fra 1850 til 1880.

MELK OG KJØTT

Men det ulmet blant avlsfolk og bønder, og den såkalte stedegenhetslæren fikk sin oppblomstring. Den sa at feet som var stedegent for et område var best ettersom det var bedre tilpasset de naturgitte forholdene. Lokale forhold og livsvilkår skulle ha dominerende påvirkning på hvordan rasen utviklet seg. Dette initiativet, som bredte godt om seg, la grunnlag for de lokale husddyrrasene og i løpet av 1920-årene ble det opprettet raselag for rødkoller, telemarksfe, rødt trønderfe og dølafe. Også Norsk avlsforening for Hornet Slettefe ble dannet i dette tidsrommet. Avlen på disse dyra la på mange måter grunnlaget for det vi i dag kjenner som NRF. Målet var å forene høy melkeavdrått med en kraftig og kjøttsatt kroppsbygning.

HEDMARKSFE OG NRF

Selv med egen avlsforening for det lokale feet hersket det uro blant sindige hedmarkinger. På et fagmøte i 1935 hevdet major og gårdbruker Ole Sandberg at konstant planløshet karakteriserte storfeavlen i distriktet og at det ikke hadde vært avlsfremgang på hundre år. I samme slengen foreslo han import av den svenske krysningsrasen Svensk Rød och Vit Boskap (SRB). Dette møtet, kombinert med stiftelsen av Avlsforeningen for Hedmarksfe, ble starten på NRF og også bekreftelsen på at krysning av raser nå var en godtatt måte å avle storfe på. Norsk avlsforening for Hornet Slettefe og Avlsforeningen for Hedmarksfe slo seg sammen i 1939 og kalte seg Norsk Avlsforening for Rødt og Hvitt Fe.

SLÅTT SAMMEN

På verdensutsillingen som ble avholdt i Oslo i 1914 ble det vist frem over 20 norske storferase. Dessverre hadde mange av rasene lite produksjonspotensial i små populasjoner som slet med innavl. Flere av de lokale rasene ble slått sammen og etter stiftelsen av avlsforeningen for NRF 25 år senere fikk den nye krysningskua en dominerende rolle. På 60-tallet var nesten alle de norske storferasene innlemmet i avlspopulasjonen for NRF. Til sammen dreide det seg om en populasjon på rundt 500 000 dyr og dette var et godt utgangspunkt for å eksempelvis kunne utnytte nyervervet kunnskap om genetikk gjennom avkomstgranskning. Bare telemarksku og sidet trønder og nordlandsfe hadde på dette tidspunktet egne avlsorganisasjoner.

TAR I BRUK DE NORSKE IGJEN

På slutten av 80-tallet var dølafe, østlandsk rødkolle, vestlandsk rødkolle og vestlandsk fjordfe så godt som utryddet etter 20 år uten organisert avlsarbeid. De tre førstnevnte er den dag i dag kritisk truede raser, mens vestlandsk fjordfe klarer seg litt bedre og «bare» er truet. De er alle definert som bevaringsverdige raser sammen med telemarksku og sidet trønder og nordlandsfe. Gjennom lidenskapelig interesse for å ta vare på arven har entusiaster igjen tatt i bruk de gamle rasene gjennom både turisme, kulturlandskapspleie og nisjeproduksjon av kjøtt og melk.

Kilder: Geno – historie, Rødkollelaget, «Beitende husdyr i Norge» av Odd Vangen og Nina Hovden Sæther.

Annonse

I Norsk Landbruk nr 5, som er ute nå, har vi besøkt to produsenter som gjør sitt for å bevare de norske rasene.

Ikke abonnent?

Bli det her!

LES OGSÅ: Økonomi i gamle norske storferaser.

LES OGSÅ: Braut pensjoneres.

Neste artikkel

Nå eksporterer danskene kulepper