Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hva kan vi gjøre for biene?

Sprøytemiddelforbud løser kanskje et lite problem for biene, men øker garantert et stort problem.

Å dyrke biemat på marginale arealer og menneskemat på de gode arealene kan være mer til hjelp for biene enn forbud mot alle verdesn sprøytemidler.

Den medievennlige bieapokalypsen er etter alle solemerker avblåst. Vi står ikke overfor en akutt situasjon der verken tambier eller villbier forsvinner foran øynene våre. Både i USA, Canada, Europa og i Australia har birøktere økt bestandene av tambier igjen, etter at fenomenet som kalles Colony Collapse Disorder har kommet og gått, uten at vi helt skjønner hva som er årsaken. For villbienes del er det anslått at vi i Norge har mistet i overkant av én villbieart i tiåret de siste hundre årene, ikke århundrets mest medievennlige hendelse akkurat.

Men selv om det blir lenger mellom medias krigsoverskrifter, betyr det ikke at alt er tipp topp, tommel opp, for de små pollinatorene som vi er så avhengige av. Hittil har vår innsats for biene i Norge og Europa, gått på at vi må forby enkelte sprøytemidler, eller beisemidler, som neonikotinoider, da forsøk har vist at de i store doser kan være skadelige for bier. Men når det kommer til feltrealistiske doser, blir fors­kinga mer usikker. Og det vi vet skjer når et verktøy som neonikotinoider forsvinner, er at avlingstapet øker, og bønder kutter ut å ha raps i vekstskiftet på grunn av at produksjonen blir for usikker. I Sverige er rapsarealet halvert siden forbudet mot neonikotinoider ble innført, og europeiske rapsbønder har et estimert avlingstap på 900 millioner euro i året. I tillegg er nå Europa nødt til å importere raps som må dyrkes på et areal tilsvarende fem millioner dekar. For det som mest sannsynlig er en ytterst marginal gevinst for bier og pollinatorer.

I den store sammenhengen er ikke de mikroskopiske mengdene sprøytemidler som pollinatorene får i seg, rett sted å starte. De store sluggerne i historien om biers helse er varroamidd, deformert vingevirus og parasitten Nosema ceranae, i tillegg til stadig mer fraksjonerte leveområder og dårligere mattilgang, skriver den amerikanske entomologisten, Joe Ballenger.

Hva kan så jordbruket gjøre for å legge til rette for at vi skal kunne ta vare på villbiene? Jeg tror at engelskmennene er inne på rett tankegang, som du kan lese om i artikkelen om Mark og Paul Hayward ved Dingley Dell Pork. I Storbritannia kan gårdbrukere søke seg inn i et miljøprogram som kalles Environmental Stewardship, der de mottar støtte for et gitt areal der de dyrker en blomsterblanding som bare skal fungere som matforråd for bier og pollinatorer, og faktisk har Fylkesmannen i Vestfold et liknende RMP-tilskudd på 1 500 kroner per dekar blomstereng. Blomsterblandinga kan sås på marginale arealer, ut mot skyggefulle åkerkanter eller mellom åkerholmer der en ikke forventer all verdens med avling. Britene har som mål at et areal tilsvarende tre prosent av dyrkamarka, skal inngå i slike miljøprogram, og det vil nok gjøre mer for biers helse enn noe sprøytemiddelforbud som innføres.

Annonse

Vi er i grunnen veldig glade i å innføre enkle løsninger på svært kompliserte problemer. Men forbud mot en gruppe plantevernmidler, som er en svært liten del av bienes problemer, vil gjøre at vi øker arealet som vi er nødt til å dyrke mat på og legge mer villmark under plogen, noe som er et av bienes virkelige problemer. Vi løser kanskje et lite problem, men øker garantert et stort problem.

Som historien fra Storbritannia viser, kan intensiv matproduksjon være en del av løsninga på de store problemene til biene. Vi blir stadig flinkere til å lage mye menneskemat på de gode arealene. Mulig det er på tide å sette av de marginale arealene til å lage biemat.

Neste artikkel

Konspirasjonsteorier om glyfosat på NRK