Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Rasjonell GMO-debatt søkes

I GMO-debatten diskuterer vi i all hovedsak andre temaer enn planteavl.

Moderne genteknologi kan gi oss soppresistent hvete. Hvis planteavlerne får lov.

Det er fryktelig mye støy i debatten rundt genmodifisering, og når nå Norges Bondelag skal ha Crispr-debatt til høsten, vil nok i all hovedsak debatten handle om alt mulig annet enn nettopp avlsteknologien. Men genmodifisering er bare en teknikk for å oppnå en ønsket egenskap i ei plante eller et dyr. Dett er dett. Det er ikke en spesielt ny teknikk, den er ikke radikalt forskjellig fra hvordan vi har avlet planter før, og egenskapene vi ønsker å oppnå, er heller ikke nye.

Et godt eksempel på en teknikk som er lovlig i bruk i planteavl i dag, er radioaktiv og kjemisk mutagenese. Dette er en teknologier som ble tatt i bruk på 1950-tallet, der radioaktiv stråling eller kjemikalier hakker opp og stokker om på hundretusenvis av basepar i plantas arvemateriale. De aller fleste mutasjonene som inntreffer i plantene, er fullstendig ubrukelige og fører enten til at planta dør eller får egenskaper som er ufordelaktige. Men gitt en stor nok populasjon, kan enkeltplanter tilfeldigvis rekombinere sitt DNA i en rekkefølge som gir et fordelaktig uttrykk, eksempelvis i form av høyere proteininnhold, bedret soppresistens eller sterkere strå.

Denne teknikken har vært brukt til å endre genmaterialet på en vill grasart såpass mye, at den kunne krysses med en kornart. Vi har altså krysset artsbarrierer. Og denne hybridkornarten som heter «Renan», er veldig populær i økologisk hveteproduksjon fordi den har stor soppresistens.

Radioaktiv mutagenese har blitt brukt til å gjøre en sort av Syngenta-eid raps, resistent mot et spesifikt sprøytemiddel. Altså det samme som vi har brukt genteknologi til, men fullstendig uten diskusjon og uten andre reguleringer enn på tradisjonell avl.

I en rasjonell verden ville det å endre gener gjennom moderne, presis bioteknologi ha vært å foretrekke, framfor radioaktiv eller kjemisk mutagenese, av helt åpenbare grunner. I stedet for å hakke opp og stokke om på hundretusenvis av gener i ei plante, håpe på det beste og bare etterpå vite hvilken egenskap vi fikk, kan vi nå heller endre akkurat de genene vi trenger å endre, for nøyaktig å oppnå den egenskap vi vil ha.

Annonse

Det nytter ikke å håpe på planter som produserer omega-3, poteter med tørråteresistens, økt tørketoleranse eller banan som er resistent mot den ødeleggende soppsykdommen Black Sigatoka. Men med moderne genteknologi trenger vi ikke å håpe. Det er allerede gjort.

Jeg skjønner det har vært bekvemt for politiske landbrukstopper å bruke frykten for genmodifisert mat som en slags mental tollmur mot det skumle, industrialiserte, kapitalistiske, miljøfiendtlige og unaturlige landbruket i utlandet. Det som skulle vært en debatt om en avlsteknologi har blitt sauset sammen i en grøt av misforståelser om landbruk, anti-kapitalisme, antiglobalisering, rene konspirasjonsteorier og hele GMO-debatten blir brukt som en stedfortreder-debatt for alt folk føler er galt med moderne landbruk.

Men vi er nødt til mentalt å omstille vårt forhold til denne teknologien. Vi må finne ut hvilke muligheter som ligger i den for norsk matproduksjon, og vi må bruke teknologien til å redusere landbrukets, og nå også oppdrettsnæringas, miljøpåvirkning.

Neste artikkel

Konspirasjonsteorier om glyfosat på NRK