Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bassisten i gårdsdrifta

Ode til kårkallen

Under slåtten er kårkallen Odd Laukvik en viktig støttespiller. Hans jobb er å styre siljojevneren i tårnsiloen, mellom lassene med gras. Foto: Liv Jorunn D. Sagmo

Han har svarte arbeidsnever, grått hår og et sviktende kne. Kårkallen er en stødig streng i familielandbruket, og vi kunne ikke ha klart oss uten.

«Den pensjonerte bonden er som bassisten i bandet. Du tenker ikke over at han er der, men merker det godt når han forsvinner.» Sitatet tilhører forsker Stig Strandli Gezelius og har vært med meg i flere år. Jeg intervjuet ham i forbindelse med en sak om kårkallen, mens jeg jobbet for Bondebladet. Og nå, i dette bladet, er sitatet aktuelt på nytt.

Gjennom studien fra 2014 gir Gezelius oss et større perspektiv på kårfolkets og familiens rolle i gårdsdrifta. Han forklarer oss at strukturen i landbruket, med relativt små, selveide gårder, legger til rette for et system som bygger på langsiktige relasjoner. Med ytelser og gjenytelser. Det er akkurat en slik gjenytelse som kårkallen Odd Laukvik nå betaler tilbake i genera­sjonsregnskapet til sønnen Ole Johan. Du får hjelp, og du gir hjelp. Enten det er betalt eller ikke.

Jeg møtte Odd Laukvik til serien «På vakt med ...», som handler om viktige støttespillere i landbruket. I likhet med avløseren og klauvskjæreren, som vi har besøkt tidligere, spiller også kårkallen en viktig rolle for bonden. Kanskje viktigere, vil mange hevde.

Som den nye generasjonen på Ottersøy forteller: Kårkallen er kjekk å ha til de små oppgavene. Enten det er å kjøre på Felleskjøpet og kjøpe skruer, eller når han fungerer som en forlenget arm og trykker på den viktige knappen i melkeroboten når bonden selv er bortreist.

Odd Laukvik har en viktig jobb under slåtten. Foto: Liv Jorunn Denstadli Sagmo
Annonse

Jeg har mange ganger lurt på hva det er som driver kårkallen. Vi finner kanskje svaret hos forsker Gezelius. I boka «Lokalsamfunn» (Cappelen Damm, 2016) skriver forskeren at selv ikke den dagen da bonden ikke klarer å klyve opp i traktoren for å hjelpe sønnen med våronna, slutter han å være bonde. For å være bonde, handler om identitet. Og en slik identitet slutter ikke å resonnere i kårkallen, selv om låta er ferdigspilt og applausen har lagt seg.

Derfor jobber han videre, stødig som en metronom, fordi oppgavene gir ham mening. Akkurat slik det har gitt ham mening i årene som profesjonell gårdbruker.

Disse kårfolkene, for vi skal heller ikke glemme kårkona, utgjør de stødige grunntonene i drifta, som neste generasjon kan improvisere nytenkende over.

Sitatet om den manglende bassisten, spiller på en streng i meg. Eller rettere sagt, en rekke strenger som utgjør en mollstemt treklang. For hva hadde livet vært uten kårkallen? Jeg driver ikke gård selv, og jeg tror også at min egen familie har gitt opp håpet om at odelsjenta skal bytte ut kamera og penn med kuskit og fjøs. Men jeg kjenner en kårkall. For meg handler denne setningen om bassisten, om kårkallen jeg kjenner best. Farfar. En mann som har passert 80 år med god margin, og som fortsatt trekker i fjøsstøvlene, kjører slåttonn og tar kveldsrunden i fjøset.

Vi er heldige som har slike kårkaller som farfar og Odd Laukvik, som på hver sin måte bidrar med den tunge, stødige rytmen til bondens «lead guitar».

Uten kårkallens bass vil lydbildet endre seg. Når bassen forsvinner, kan rytmen snuble ut av takt, før den etter hvert tar seg inn igjen. Men lydopplevelsen vil ikke bli den samme som før. Den vil låte tynnere og være mer transparent for små feil i bondens gitarsolo.

Neste artikkel

Led dem ikke inn i fristelse