Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Folkeskikk i kommentarfeltet

Virkeligheten er ikke en interiørblogg.

Vi må ikke komme dit at man må style fjøset før man deler et bilde av frykt fra hverdagen av frykt for negative kommentarer. Foto: Privat

Da Åsmund Torvund kom i fjøset 1. mars, lå tre velskapte kalver på fjøsgulvet. Én velskapt kalv er et mirakel i seg selv. Tre kalver er magisk. Tre velskapte kalver på telledatoen er nesten ikke til å tro. Det var hjerter og tomler opp og gratulasjoner, men så tok det ikke lange tida før den første negative kommentaren kom: De kan jo ikke ligge rett på betongen! Du burde ha vært bedre forberedt! Jeg kjente jeg ble både opprørt og sint. Dette er jo selveste livet! Et nydelig øyeblikksbilde av virkeligheten i en biologisk produksjon!

Levende liv

Selvsagt kunne bonden stelt kalvene og dandert dem i halmen som en annen interiørblogger, før han delte den gledelige begivenheten, men vil vi egentlig ha en så redigert virkelighet?

Mennesker føder i bilen på vei til sykehuset, og kyr kalver lenge før termin utenfor kalvingsbingen. Å fortelle ham at han burde vært bedre forberedt, er bare så totalt unødvendig.

Det er ikke alt som lar seg planlegge, og det er jo nettopp det som gjør det så fan­tastisk å jobbe med levende liv.

Annonse

Slappe kalver

I en annen tråd spurte en forholdsvis ung og ganske nyoppstarta ammekuprodusent om andre sleit med slappe kalver. I kommentarfeltet var det mange gode råd kommunisert på en hyggelig måte, men også ganske mange nedlatende og lite trivelige kommentarer, som indikerte at det var bonden det var noe galt med. Det ble blant annet nevnt at det kanskje var på tide å innføre kompetansekrav.

Jeg må si jeg undres veldig over hva de som kommenterer på denne måten, ønsker å oppnå. Føler de seg bedre selv, ved å fortelle andre hvor dumme de er, samtidig som de redegjør for hvor bra det står til i deres egen kalveavdeling? Selv om det ikke var mine slappe kalver det var snakk om, ble jeg lei meg over hvordan han ble møtt. Å dele utfordringer i produksjonen, krever noe av deg. De som gjør det, blottstiller seg selv. For å lære, er vi avhengige av at folk viser fram utfordringene sine. De fortjener å bli møtt med respekt, ikke fordømmelse.

Ikke vent til sammenbruddet kommer

I alle saker hvor det er snakk om dyretragedier, er vi raske til å si at vi må hjelpe hverandre, støtte hverandre og spørre hvordan det går. Det ville imidlertid være en stor fordel å ikke vente til folk er på «nær sammenbrudd»-stadiet før man begynner å vise empati.

Å fortelle folk at de er dumme, dårlige eller inkompetente, har aldri redda en eneste kalv, smågris eller kornavling, men trolig tatt knekken på selvfølelsen til ganske mange mennesker. Hadde jeg vært ammekuprodusenten, hadde jeg aldri lagt ut en slik oppdatering igjen. Jeg hadde trolig heller ikke turt å rekke opp hånda på neste fagmøte, av frykt for at det eneste jeg skulle sitte igjen med, er følelsen av å være dum. Det er ikke først og fremst de som bestemmer seg for å holde kjeft sitt tap. Lager vi et debattklima hvor folk ikke tør å dele utfordringer av frykt for fordømmelse eller negative kommentarer, har vi alle tapt.

Neste artikkel

Liv og helse først