Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Fornuft og følelser i glyfosatkampen

Hvorfor setter glyfosat så sterke følelser i sving?

Glyfosat sprøyting i åkerstubb Foto: Even Kristian Mangerud

Høstens store snakkis i landbrukskretser handlet om hvorvidt glyfosat skulle få videre godkjenning i EU.

I ørene til folk flest er økologisk, «giftfritt» landbruk synonymt med miljøvennlig, mens industrielt og konvensjonelt «glyfosat»-landbruk er dårlig for miljøet. Denne forenklinga kan være ganske frustrerende for oss som lever og ånder for å dyrke mest mulig mat med minst mulig skade for miljøet. Jeg synes den svenske gods- eieren Gustaf Ramel, som i en årrekke har drevet 2 000 dekar av den 9 000 dekar store eiendommen sin økologisk, oppsummerer dilemmaet på en god måte.

I en reportasje i det svenske landbruksbladet Jordbruksaktuelt, forteller han at han driver 2 000 dekar økologisk, og 7 000 dekar på en måte som er bra for miljøet. Dette begrunner han med at han allerede etter tre år som økoprodusent, måtte leie inn en maskinstasjon med plog for å få kontroll på ugraset, fordi han ikke kunne bruke kjemiske midler. Ramel har målt dieselforbruket på de forskjellige produksjonene, og har kommet fram til at han bruker ti liter mer diesel per dekar på de økologiske åkrene, enn på den direktesådde konvensjonelle åkeren. Han er slett ikke overbevist om at økologisk er bedre for miljøet, problemet er bare at denne typen informasjon er mye vanskeligere å nå ut med til folk flest, enn at «giftfritt landbruk» er best.

Høyere risiko

Det blir kanskje ikke helt riktig å sammenligne et svensk storgods midt i den svenske kornkammeret med norske forhold, men det er ingen tvil om at jeg som kornprodusent måtte ha endret totalt på driftsopplegget, hvis glyfosat ble forbudt. Jeg har selv landbruksutdannelse i økologisk retning og skulle sikkert ha fått det til, men det hadde krevd enormt mye mer jordarbeiding. Mer bearbeiding av jorda om høsten vil føre til mer avrenning til vassdragene, og ikke minst økt brukt av andre plantevernmidler enn glyfosat. Midler som ikke har like god effekt, og ikke minst midler som har en høyere avgiftsklasse, og som også har høyere risiko for helse- og miljøskader.

Annonse

Proffe på plantevern

Trusselen om at vi kan miste et så viktig verktøy som glyfosat, får meg til å tenke på hva som er årsaken til denne frykten for sprøyting. Jeg tror mye av frykten kommer av at folk ikke har kjennskap til hvordan vi bruker plantevernmidler.

Finner vi bladlus i åkeren, har vi en skadeterskel vi sjekker før vi skal bekjempe den. Etter at den nye forskriften om plantevern trådde i kraft 1. juni 2015, kreves en helhetlig tankegang om hvordan man skal bekjempe skadegjørere. Dette vet vi som bønder det aller meste om. På godt og vondt.

Alle bør få vite

Men spørsmålet er om mannen i gata vet det. Hadde mannen i gata fått et annet syn på plantevernmidler, om vi hadde forklart hvordan vi bruker dem? I stedet for å legge ut bilder på Instagram av den flotte kornåkeren i solnedgang, burde vi kanskje ha lagt ut en serie med bilder av hvordan den flotte kornåkeren blir til. At vi bruker midler og doser som er tilpasset en spesifikk skadegjører, at vi varierer sprøytemiddelbruken for å unngå resistens og at det ikke lønner seg å pøse ut sprøytevæske i tide og utide? Selv om bildene kanskje ikke blir like romantiske som en nyfødt kalv på beite, med den overromantiserte emneknaggen #økologisk, er budskapet vel så viktig. Når alt kommer til alt, redder vi ikke miljøet med instagrambilder og svart/hvitt-framstillinger av økologisk versus konvensjonell drift. Vi kommer mye lengre med kunnskapsrike bønder med agronomisk kunnskap, kombinert med presisjonsteknologi.

Ett mål for 2018 må være å få flere enn oss som står med begge beina i kornåkeren, til å forstå at verden er mer komplisert enn det som framkommer på plakatene til aktivistene som har gjort glyfosat til den store fienden.

Neste artikkel

Frifinner glyfosat for kreftkobling