Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

I livets store regnskap er lykkeøyeblikk ganske mye verdt

Tanker fra en setersommer

Sommeren er ubønnhørlig over, og når jeg tenker tilbake på alle de fine opplevelsene jeg hadde i sommer, så er det ett minne som stadig dukker opp. Et øyeblikk av komplett lykke hvor jeg tenkte at akkurat nå ville jeg ikke ha vært noe annet sted i hele verden enn akkurat her.

Det var slett ikke snakk om noe spektakulært. Vi hadde fått låne en seter på Øyerfjellet. Vi hadde akkurat drukket traktekaffe og spist knekkebrød med salami. Barna hadde vært inne i båsfjøset, hvor det ble slutt på melking i 1986, for å hente kraftfôr til dyra.

Sola var i ferd med å gå ned over de markblomstfylte setervollene, og bortsett fra bjellene til kvigene som beitet så fredelig rundt oss, hørte jeg bare den spede stemmen til femåringen som sto ved skigarden og sang «Kua mi jeg takker deg». Det er vanskelig å beskrive det uten at det blir klisjefylt, men det føltes som å være en del av noe større enn meg selv. En del av både naturen og av tradisjoner. Det var som alt stress var forsvunnet, og at jeg for en stakket stund så verden med nye øyne.

For noen perfekte skapninger kyr er! Tenk så fantastisk at de kan omgjøre gras og strå til førsteklasses kjøtt og melk! Tenk at kalver kan stå på egne bein i løpet av minutter, mens vi mennesker må bæres rundt i ett år før vi klarer noe som helst.Jeg følte meg også som en del av historien. Tenk så mange budeier som har sittet på denne steintrammen og kjent på den samme gleden som meg. Tenk at barna mine nå får oppleve det samme som barn og voksne har gledet seg over i uminnelige tider.

Annonse

Det ligger i de akutte lykkeøyeblikkenes natur at de er kortvarige, men da magien var over, tenkte jeg: Hvorfor har jeg akkurat brukt 35 000 kroner på sydentur for hele familien, når lykken finnes rett rundt hjørnet? Hvor absurd er det ikke å utnevne kyrne til klimaverstinger, mens vi selv haster fra kjøpesenter til flyplasser, for å kjøpe ting vi strengt tatt ikke trenger? Hvorfor i all verden fyller vi egentlig hverdagen vår med så ufattelig mye kjas og mas og støy, mens de gode øyeblikkene ligger rett foran føttene våre?

I vanlige driftsreportasjer blir det mest snakk om fag og ulike strategier i åkeren eller i fjøset, men i artikkelserien vår om unge bønder er det mer rom for livsfilosofi. Vi spør alltid de unge om hvorfor de, i en verden full av muligheter, velger bondeyrket. Ofte må de tenke seg litt om, og det virker som det er litt vanskelig å sette ord på det åpenbare. Det de etter hvert trekker fram, er som regel friheten, at de ser så tydelige resultater av det de gjør, og at de finner stor glede i å arbeide med levende liv.

De trekker fram muligheten til å gi barna sine en god oppvekst i tråd med egne verdier, og å gjøre noe så meningsfylt som å produsere mat. De er ikke lønnsledende, men de har gjort et verdivalg. Mitt inntrykk er at de kanskje oftere enn andre arbeidere, opplever «akkurat nå ville jeg ikke ha vært noe annet sted i hele verden enn akkurat her»-øyeblikk. I livets store regnskap er slike øyeblikk ganske mye verdt.

Neste artikkel

Matkorn er ekstremsport