Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Suksess med samarbeid

Fruktbøndene i Lærdal og økoprodusentene i Østfold er gode eksempler på hvor mye styrke som ligger i godt samarbeid.

«Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert fint», sa Pippi Langstrømpe. Det finnes heldigvis mange Pippier i norsk landbruk, og jeg blir alltid like imponert når jeg møter dem. Det er inspirerende å møte folk som tar sjanser og prøver nye ting, selv om det definitivt er mye enklere å gjøre som man alltid har gjort.

Sist jeg tenkte på Pippi, var jeg i Lærdal. Der har over 40 frukt- og grøntprodusenter laget sitt eget pakkeri. Da pakkeriet så dagens lys for tjue år siden, var ikke stemninga særlig god. Heistad konservesfabrikk, den største kunden på potet og grønt, ble nedlagt. Omtrent samtidig ble dronninga blant norske lakseelver, Lærdalselva, infisert av parasitter, noe som medførte store økonomiske tap både for grunneierne og det lokale næringslivet.

Bøndene kunne ha tatt seg jobb utenfor gården og latt gårdsdrift være gårdsdrift, men i stedet bretta de opp ermene, starta sitt eget pakkeri og bestemte seg for å satse på moreller. Tjue år etter at de aller første trærne ble planta, i ei bygd som ikke hadde noen erfaring med morellproduksjon, omsetter pakkeriet 200 tonn morel­ler hvert år. Lærdal har for lengst passert Hardanger som morellbygda over alle morellbygder, og neste generasjon bønder ser at framtida kan være ganske så lysegrønn, selv for en liten vestlandsgård.

Alle tjener på at naboen gjør det bra, sier bøndene i Lærdal. Siden ingen kunne noe da vi begynte, var vi nødt til å dele kunnskapen og samarbeide framfor å konkurrere, forteller de. Den 29 år gamle morellprodusenten Aleksander Skjerping Mo, som vi møtte tidligere i denne utgaven, trekker fram det gode samarbeidet i bygda som en av hovedårsakene til at han velger seg en framtid som fruktbonde. Entusiasmen og framtidstro er smittende. Er du i ferd med å miste motet: Look to Lærdal. Der finnes det minst førti sprell levende bevis på at det kan lønne seg å tenke nytt og tenke sammen.

Annonse

Også økomelk-miljøet i Østfold er et godt eksempel på at samarbeid kan bære frukter. Gruppa, som består av i overkant tjue produsenter, og som gjerne vil ha flere med på laget, har lenge drømt om kortreist melk fra Østfold, basert utelukkende på egenproduserte råvarer. De fant raskt ut at de måtte ta saken i egne hender hvis det skulle bli fart på sakene. Sammen har de stått på knallhardt for å få Tine og Felleskjøpet med på notene, og nå er målet nærmere enn noensinne. Forhåpentligvis blir den første kortreiste økomelka tappa på Tine-kartonger allerede i høst. Det endelige produktet ble ikke så smalt som Østfold-produsentene først tenkte seg, og det er kanskje like greit. I den store sammenhengen er det ikke så viktig hvilket fylke åkerbønnene, rapsen og kornet som skal inngå i kraftfôret, kommer fra. Det viktigste for både forbrukerne og bøndene er at fôrråvarene er norske og ikke transportert rundt halve kloden.

Da jeg møtte de tjue bøndene på et høstrapsmøte i bryggerhuset til en av bøndene nå i våres, var det liten tvil om at de trivdes i hverandres selskap og spilte hverandre gode. Latteren satt løst, takhøyden var stor og ingen spørsmål var dumme. Det er ikke bare bare å bytte ut soya fra Brasil med egenproduserte fôr­råvarer, men det er utvilsomt lettere når et helt bryggerhus av offensive kolleger står klare til å dele sine erfaringer og backe deg opp på veien. Flere hoder tenker gjerne bedre enn ett, både i landbruket og andre steder.

Neste artikkel

Stol på vitskapen