Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
DILEMMA: – Jo mindre far eller mor får betalt for jobben de gjør på gården, desto mer vil de mene at de har noe å si, sier Ole Christen Hallesby. Foto: Privat
DILEMMA: – Jo mindre far eller mor får betalt for jobben de gjør på gården, desto mer vil de mene at de har noe å si, sier Ole Christen Hallesby. Foto: Privat

– Engasjementet vil dale

– Det er en del kårkaller som ikke innser at engasjementet deres for gården, vil dale fortere enn det de ser for seg, sier Ole Christen Hallesby. Han har vært rådgiver for mange gårdbrukere i forbindelse med generasjonsskifte.

Det finnes ingen eksakte tall for hvor mange kårkaller og kårkjerringer som lever rundt på norske gårdsbruk.

– Vi vet at det er cirka 35 000 som driver gårdsbruket sitt selv. Min erfaring er at halvparten av overdragelsene, ender med at kårfolket skal bo på gården. Da kan vi resonnere oss fram til at det finnes mellom 10 000 og 20 000 gårdsbruk som drives av junior, og der det er kårkall og kårkjerring, sier Hallesby.

Han understreker at det er store variasjoner mellom landsdelene.

– Alle som bor på en gård, er med og bidrar på en eller annen måte. Det kan være fra å gå i fjøset hver dag, til å rake løv på tunet. En kårkall er en person som har aktivitet der gården drives.

Utfordring for senior

– Kårkallen kan representere en fantastisk spisskompetanse på akkurat dette gårdsbruket, men det er samtidig noen elementer som bør avklares på forhånd.

Ole Christen Hallesby sier den første utfordringa er å få til en endring av hvem som egentlig bestemmer.

– Hvordan kan en som har bestemt alt om gårdsdrifta, plutselig begynne å lytte til junior og innse at nå er junior sjefen. Dette kan være en stor utfordring for senior. Jeg vil anbefale folk å skrive en enkel arbeidsavtale, der man definerer hvilke arbeidsoppgaver kårkallen og kårkjerringa skal gjøre, samt arbeidsomfang og pris.

Men mange kårkaller får ikke noe lønn for arbeidet.

– Det stemmer nok for mange, men da bør junior være oppmerksom på at jo mindre far eller mor får betalt, desto mer vil de mene at de har noe å si, svarer Hallesby.

– Ta dem ikke for gitt

Dagens ferske kårkaller har neppe den samme innstillinga til det å være pensjonist og kårkall, som tidligere generasjoners kårkaller. Hallesby mener derfor juniorene ikke bør ta arbeidsinnsatsen deres for gitt.

– Den nye generasjonen med 60- og 70-åringer vil ha frihet til å reise til Spania eller på hytta. Derfor bør junior være forberedt på at spisskompetansen plutselig kan bli borte. Den klassiske uttalelsen fra en senior i dag er omtrent slik: «Jeg skal gjerne jobbe for deg, men da må du spørre meg. Og så må jeg ha rett til å si nei når jeg vil.»

Les våre tre intervjuer der kårkaller forteller oss om sin hverdag:

Kortsiktige avtaler

Ole Christen Hallesby sier junior bør ha et bevisst forhold til hvilke arbeidsoppgaver han eller hun ber kårkallen gjøre.

– Hvis senior tidligere har satt bort vask av kyllinghuset, så kan ikke junior plutselig si at nå skal far eller mor gjøre dette. De oppgavene senior tidligere har satt bort til andre, får du neppe senior til å gjøre.

Et annet moment junior bør tenke igjennom, er om den nye familien etter hvert ser for seg at både han og hun skal jobbe fulltid på gården. Når dette skjer, kan det plutselig ikke lenger være behov for mye av arbeidsinnsatsen til senior.

– Derfor bør avtalene som skrives, være ganske korte, gjerne på tre år. Ikke stol på at det behovet du og gården har i dag, også vil være der om ti år. Jeg opplever ofte at en del seniorer ikke innser at engasjementet deres for gården, vil dale fortere enn det de ser for seg, sier Hallesby.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

– Jeg er ikke med i planlegginga