Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Suksesshistorien om norsk soyaimport

Vi leier 56 prosent mindre soyaareal i utlandet nå, enn for 50 år siden.

Soyaimporten til Norge er økt fra 170 000 tonn på 60-tallet og opp til i overkant av 190 000 tonn i dag, og på grunn av økte soyaavlinger gjør det at vi har redusert antall dekar vi «leier» i utlandet. Her fra soyainnhøsting i USA.

Felles for NRK Brennpunkt-dokumentaren «Fremtidsbonden», rapporten «Soyalandet» til SPIRE, «Godt Brasiliansk» til Fremtiden i våre hender og artikkelen «Båten som redder oss» i Aftenposten er kritikken mot det moderne norske landbruket og vår avhengighet og import av soya til kraftfôr.

For siden 60-tallet har norsk kjøttproduksjon økt med hele 165 prosent, og historien vi blir fortalt er omtrent som følger; stadig mer av det økende forbruket kommer fra kylling, gris eller robot-kyr som ikke nyttiggjør seg norsk gras, og i stedet mesker seg på brasiliansk soya og importert kraftfôr.

Det kritikerne imidlertid ikke er i stand til å forstå er hvordan norsk import av soya og proteinråvarer egentlig er et bilde på hvor ufattelig flinke vi har vært til å innrette oss til å produsere mat i dette landet. Men for å skjønne det må vi grave litt i historien.

Norsk proteinimport

At Norge er et dårlig land å dyrke proteinråvarer er ikke noe nytt. Vi har faktisk vært avhengige av import siden før forrige århundreskifte og i følge denne flotte SSB-publikasjonen som heter Produksjonsutviklinga i landbruket fra 1925 til 1972 kan vi på side 32 lese at fra 1965 til 1969 lå den årlige importen på 264 000 tonn. Raps og soya har tydeligvis vært de mest populære vekstene å importere, og i denne boka fra Statens Kornforretning i 1979 ser vi at forholdstallet mellom soya og raps lå på rundt 2 til 1.

Også i dag er det soya og raps som dominerer importen. Statens Landbruksforvaltning har ikke gjort disse tallene fryktelig tilgjengelig, men en finner årlige enkeltrapporter når en søker på «Råvareforbruk i norsk produksjon av kraftfôr til husdyr», og de viser at vi i 2015 importerte 194 000 tonn soya og 153 000 tonn raps, totalt 347 000 tonn. Raps har for øvrig hatt en veldig sterk vekst det siste tiåret, og vi importerer nesten tre ganger så mye i dag som i 2007. Soya-importen til landbruket har derimot nesten ligget helt stille i samme periode.

Etter som vi importerer vel 30 prosent mer proteinråvarer i dag, kontra for femti år siden, så skulle man intuitivt tro at vi da «leier» 30 prosent mer areal i utlandet. Men så enkelt er det ikke.

Avlinger for proteinvekstene

For på samme tid har vi hatt en sterk økning i hvor mange kilo per dekar det går an å høste av både soya, raps og alle andre matplanter. Profesjonaliserte planteavlere, mineralgjødsel, plantevernmidler, bedrede agronomiske praksiser og flinkere bønder gjør at tyske rapsavlinger har økt med 100 prosent på femti år, og brasilianske soyaavlinger har økt med hele 150 prosent.

PÅ 60-tallet i Tyskland var det i følge FAFOSTAT vanlig å ta avlinger 180 kilo raps per dekar, mens i de siste 10 årene har høstet 380 kilo per dekar. I Brasil har soyaavlingene økt fra 100 kilo per dekar til 273 kilo per dekar.

Det vil altså si at vi «leier» 13 prosent mindre rapsareal i utlandet i 2015 kontra på 60-tallet, og at soyaarealet er redusert med hele 56 prosent. Hvis vi regner inn oljefraksjonen i rapsen og soyaen (som landbruket ikke bruker) har arealet som går med til å produsere de to viktigste proteinråvarene vi bruker i kraftfôret gått ned fra 2,8 millioner dekar til 1,5 millioner dekar, eller 44 prosent mindre «leid jord».

Norsk kjøttproduksjon

Dette må jo kunne sies å være litt av en prestasjon all den tid at norske bønder har økt produksjonen av kjøtt fra 119 000 tonn per år på sekstitallet til over 300 000 tonn i 2014, eller en økning på 150 prosent på 50 år. Sagt på et annet vis så for hver arealenhet vi leier i utlandet til proteinråvarer så lager vi 4,5 ganger så mye kjøtt. Vel og merke produserer vi litt mindre melk i dag enn på sekstitallet, ned rundt 10 prosent fra litt over 1,6 milliarder liter til så vidt under 1,5 milliarder liter.

Annonse

Hvordan har så dette vært mulig? Jeg tror kritikere glemmer at landbruk og matproduksjon ikke er en statisk næring som ikke har forandret seg stort siden deres besteforeldre sluttet som bønder og fram til i dag. Alt er forandret, og det til det bedre.

I fjøset er det fire ting som forandret seg; genetikken, fôringa, oppstallinga og det som på godt norsk kalles «management». Kombinasjonen av alle disse faktorene gjør at dagens kyr melker 7500 liter i snitt, kontra 3000 liter på 60-tallet. Det har gjort at vi har halvert antallet kyr, og nødvendigvis også redusert behovet for fôr som kyrne bare trenger til vedlikehold. Purker får i dag i snitt 26 smågris per år, mot 13 på sekstitallet. Bare de siste ti årene har vi redusert antallet purker i Norge med 20 prosent, samtidig som det produseres 15 prosent mer slaktegris. Og fôrforbruket per kilo tilvekst for slaktegrisene er redusert fra 3,7 kilo til 2,7 kilo. Høner legger i dag dobbelt så mange kilo egg per innsett som de gjorde for femti år siden. Slaktekylling når slaktevekt på halvparten av tiden og halvparten av fôrforbruket.

Siden vi startet å importere Ross 308 til Norge for bare 20 år siden er fôrforbruket redusert med 21 prosent.

Og dette har ikke skjedd på bekostning av dyrevelferden. Tvert i mot. På sekstitallet var det vanlig å fiksere purker på båser både da de gikk drektige og da de skulle føde. Slaktekylling og høner i eggproduksjon hadde tosifrede tapsprosenter. I Animalias rapport Kjøttets tilstand står det at antall jurbetennelser er ned, tilfellene av melkefeber er ned, klauvhelse er bedre. I tillegg ligger flere og flere kyr på madrasser, går fritt rundt i fjøset og bestemmer selv når de skal melkes. For femti år siden var det reklamekampanjer for antibiotika som fritt kunne tilsettes fôret både til fjørfe og slaktegris. I dag har vi verdens laveste antibiotikaforbruk per produsert kilo kjøtt. Kontinuerlig avlsarbeid har gjort norsk svinegenetikk og kugenetikk etterspurt verden over og har blitt til en eksportsuksess.

Men ute på åkeren har også mye forandret seg. Av de samme årsakene som brasilianske soyaavlinger og tyske rapsavlinger har økt, har også norske avlinger doblet seg både for bygg og hvete. Kanaliseringspolitikken og kvotesystemet på melk gjorde at vi flyttet grovfôrbaserte produksjoner ut av flatbygdene slik at vi kunne dyrke korn der i stedet, og kornarealet økte med 1 million dekar fra 1959 til 1979, og produksjonen er opp fra 444 000 tonn til over 1 million tonn i året.

Så der er vi da. Bedre dyrevelferd og lavere antibiotikaforbruk, selv med 165 prosent økt kjøttproduksjon. 44 prosent mindre leid areal til proteinråvarer i utlandet. En produksjon av mathvete som enkelte år, når været er med oss, nesten dekker norsk forbruk. Vi gjør ikke alt feil. Vi har bare glemt å fortelle det. …

Abonnerer du ikke på Norsk Landbruk i dag, da kan du bestille deg et ved å klikke her

LES OGSÅ: De verste sporene er under bakken - usynlige og varige

LES OGSÅ: Høsthvete er mest miljøvennlig

Neste artikkel

Nå blir kraftfôrråvarene billigere