Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Derfor solgte Kari Marit melkekvota

Og hun har ikke dårlig samvittighet for å ta markedspris

Tøft valg: I mange måneder orket ikke Kari Marit snakke om at hun skulle avvikle melkeproduksjonen, fordi tårene kom. Nå har hun tro på et godt liv som ammekuprodusent. Foto: Privat

Med melkekvote på 68 tonn og et båsfjøs med Ribo-gulv som måtte utbedres, var Kari Marit Aasbø i Os i Østerdalen tvunget til å gjøre store investeringer i fjøset hvis hun skulle kunne fortsette som melkeprodusent. I den forbindelse tvang det eksistensielle spørsmålet seg fram; Hva vil jeg egentlig med gården og framtida?

Sykepleier på si

Samboeren, Jørn Solli, jobber fullt utenom og hun selv jobber halv stilling i tredelt turnus som sykepleier. Ofte var det vanskelig å få kabalen til å gå opp.

– Det er tøft å melke når man kommer hjem fra nattevakt eller før man drar på tidligvakt. Det var et evig kjas og mas om å skaffe hjelp og litt tyning av aldrende foreldre. Jeg følte at jeg måtte velge mellom melka og jobb utenom. Jeg hadde ikke lyst til å gi opp jobben som sykepleier både på grunn av det faglige, det sosiale og det økonomiske. Men det å gi seg med dyrehold og gårdsdrift var heller ikke et alternativ, selv om vi måtte tørre å tenke tanken. Samtidig er det stor kamp om jorda her i kommunen, så det var ikke store muligheter for å øke produksjonen heller, forteller Kari Marit.

Tegna løsdriftsfjøs

Tidlig i prosessen ba hun Tine tegne et løsdriftsfjøs, men da planleggeren tegnet et utkast til dobbelt så høy kvote som hun har i dag, ville hun ikke fortsette samarbeidet.

– Han hørte ikke på min bestilling, men la opp til at jeg måtte doble produksjonen, noe som ikke er aktuelt, gitt ressursene på gården, sier melkeprodusenten.

Seinere tegna Felleskjøpet et fjøs Kari Marit var fornøyd med, men etter mangfoldige runder i tenkebåsen, fant hun likevel ut at livet som melkeprodusent kostet mer enn det smakte.

– Det var en veldig høy terskel for meg å gi opp melka. I ett halvt års tid orket jeg ikke snakke med noen utenfor familien om dette, for da kom tårene. Likevel kom jeg fram til at vi satt igjen med for mye arbeid og for lite inntekt, sett i forhold til hvor bundet vi var. Jeg bestemte meg for bygge om til ammeku. Da drives gården og jorda fremdeles av oss sjøl. Vi blir friere men er veldig klar over at ammekua ikke gjør seg selv, forteller Kari Marit.

Trist å gi opp setring

Hun synes setringa var det verste å gi opp. Setra har vært i kontinuerlig drift siden 1886.

Seteridyll: Kari Marit synes det er vemodig å tenke på at Tine-bilen ikke lenger skal komme til setra, men beitene der skal fremdeles brukes. Foto: Privat

– Det blir ikke melking på setra lenger, men ammekyrne skal fremdeles være der om sommeren, så vi får utnyttet de gode beitene, sier gårdbrukeren.

Solgte kvota

Først tenkte Kari Marit at hun skulle leie ut kvoten. Det var dette som ble skrevet inn i driftsplanen og som alle kalkyler tok utgangspunkt i.

– Men så kom en Tine-rådgiver innom for å snakke om noe helt annet. Han utfordret meg på hvorfor jeg skulle beholde den og om jeg innerst inne virkelig trodde at jeg noen gang kommer til å starte opp med melk igjen. Da bestemte jeg meg for å selge kvota, forteller gårdbrukeren.

Les også: Ammepress i fjøset

Annonse

Kvota forble i kommunen

Kari Marit trengte verken å annonsere eller å gå ut av kommunen for å finne kjøpere. Jungeltelegrafen arbeidet raskt og effektivt med å skaffe interessenter.

Bortsett fra til en svært ung og nyetablert nabo, som fikk «ungdomspris», solgte Kari Marit kvotene til markedspris.

– Jeg kunne trolig fått enda høyere pris om jeg annonserte dem til salgs i hele fylket, men jeg satte pris på at melkeproduksjonen forblir her i bygda. Salgbar del av kvota ble fordelt på fem interesserte kjøpere i kommunen. Jeg er glad for at alle setrer og at melkeproduksjonen fremdeles beholdes lokalt, sier hun.

Hun hører enkelte mener at bønder som skal slutte med melk burde være solidariske med de som skal øke produksjonen og ta en lavere pris enn markedet åpner for, men har ikke dårlig samvittighet for å ha tatt markedspris.

– Jeg kan ikke drive rikspolitikk fra fjøset mitt. I mitt tilfelle har hver eneste krone fra salget gått til ombygging av ammekufjøset og vi har bidratt til både sysselsetting og omsetning av varer både lokalt og nasjonalt. Når det er sagt synes jeg også det burde vært helt lov å bruke pengene til å restaurere huset, kjøpe ny bil eller sette av penger til pensjon også. Salgbare melkekvoter har vært en måte å få oss små til å slutte, og når vi velger å gjøre det, er det rettferdig at vi sitter igjen med noe, sier Kari Marit.

Les også: Tine vil ha mer rettferdig melkebetaling

Tester ulike raser

Hun begynte å inseminere med kjøttfe for et års tid siden. Fem krysningskalver er allerede født, resten kommer snart. I tillegg planlegger hun å kjøpe inn noen kyr som er drektige med vårkalver. Fra før hadde hun NRF og Jersey og disse er nå inseminert med angus, hereford og limousin.

– Spør du folk hvilken rase som er best, får du veldig subjektive svar, så jeg fant ut at jeg må prøve litt av hvert og gjøre meg opp en mening selv, konkluderer gårdbrukeren.

Fargerikt fellesskap: Kari Marit har inseminert melkekyrne med både angus, hereford og limousin, for å finne ut hva som passer best i hennes driftsform. Her er den første hereford-Nrf kalven som ble født i høst. Foto: Privat

Tilskudd fra Innovasjon

Ombyggingen har totalt kosta 2,1 millioner, hvorav Innovasjon Norge har bidratt med 250 000 kroner. Kari Marit vil også rose Roar Hokstad i Sparebank1 på Tynset, for god hjelp med finansiell rådgivning. Fjøset er isolert og har seksten liggebåser, kalvegjømme langs vegg og to føde-/sykebinger som kan brukes til kalver ellers. Den ene plansiloen er gjort om til ungdyr og ev. noen kastrater.

– Noen synes kanskje dette er dyrt for en såpass liten besetning, men når du bor på en elveslette hvor det ikke er uvanlig med 40 minusgrader, så er det ikke aktuelt med uisolert fjøs. Dessuten hadde jeg klart å spare noe egenkapital og gården var gjeldfri så utgangspunktet var ok, sier gårdbrukeren.

Tilpasningsdyktige kyr

Sin siste melkeleveranse hadde hun 9.oktober. Ved hjelp av en nyinnkjøpt mobil melkemaskin fra Sac, fikk hun melka innimellom materialer, forskalinger og betongbiler.

Kyrne er veldig tilpasningsdyktige, avslutter Kari Marit, som regner med at hun snart har vent seg til sin nye tilværelse hun også.

Er du ikke abonnent på Norsk Landbruk? Her kan du bestille abonnement.

Neste artikkel

Lyst og luftig i nytt ammekufjøs