Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

– Føltes som et svik å selge melkekvota

Ikke bare bare å bære hele slektas historie på sine skuldre, sier Frank Hoel-Knai.

Tøft valg: – Men når alt kommer til alt må man tenke på seg selv og sin nærmeste familie, konkluderer gårdbruker Frank Hoel-Knai, som solgte melkekvota for åtte år siden.

Da Frank Hoel-Knai sjekket Facebook i dag morges, fikk han opp et minne fra nøyaktig åtte år siden.

“I går dro de siste melkekuene og i dag kom melkebilen for siste gang. 100 års historie er over, og vi er bare et kulturminne..”, skrev han den uforglemmelige oktoberdagen i 2010.

– Vi hadde tenkt så mye på avgjørelsen at det egentlig gikk greit både den dagen dyra reiste og den siste gangen melkebilen kom. Det aller rareste var da jeg skulle skru ned melkeanlegget. Det var kanskje da det virkelig gikk opp for meg at jeg ikke lenger skulle melke, slik jeg hadde gjort i nærmere tjue år, forteller gårdbrukeren.

Museum over slektshistorien

Frank Hoel-Knai i Hurdal i Akershus er en av mange som kjente seg veldig godt igjen i tankene som Kari Marit Aasbø delte med Norsk Landbruks lesere forrige uke. Hun fortalte om det vanskelige valget med å selge melkekvota.

– Overtar du en gård, overtar du samtidig et slags museum for hele slektas historie. Fordi mange har minner knyttet til en gård, er det mange som mener noe om endringene man gjør, uavhengig av om det er lovpålagte endringer eller endringer man bare gjør for å få en enklere hverdag, sier Frank.

Uutalte forventninger

Heller ikke for Frank og familien var det noen lett avgjørelse å selge melkekvota.

– I tillegg til at man grubler på egne tanker for og imot å selge kvota, må man forholde seg til press fra slekt, kolleger og venner. Det er mye forventninger. Noe blir sagt, men det er veldig mye uutalte forventninger også, sier han.

Måtte ringe banken

Annonse

Da Frank som 19-åring overtok gården etter sin bestefar, overtok han også en melkekvote på 39 tonn og et båsfjøs med seksten båsplasser fra 1932. Etter hvert var han oppe i 78 tonn kvote. Selv om dyra krevde familien to ganger om dagen hele året, var ikke inntektene akkurat noe å bli feit av.

– Da vi for fjerde året på rad måtte ringe banken for å låne penger rett før jul bare for å komme ajour med regningsbunken, spurte banken oss om vi hadde tenkt på andre løsninger. Tilslutt konkluderte vi med at vi var nødt til å tenke nytt. Selv om man gjerne vil tenke på hva slekta og bygda og kolleger tenker, blir man tilslutt nødt til å tenke på hva som er best for en selv og den familien man er ansvarlig for, sier Frank.

Jobbtilbud avgjorde

Han hadde en deltidsstilling på det lokale sagbruket og da det åpnet seg mulighet for en fast heltidsstilling, ble avgjørelsen om å selge melkekvota lettere å ta.

– Bestefaren min er 97 år nå. Jeg tenkte på om jeg skulle holde ut så lenge han levde, men selv om han synes det var trist at vi måtte kvitte oss med melkekua, er han en fornuftig mann. Han forstod at når økonomien ikke går rundt, så kan man bare ikke fortsette, sier Frank.

Da Frank vokste opp på 70-tallet, var det tretti melkebruk i bygda. Da han overtok gården var det tretten og i dag er det ett.

Kjøpte ammekyr

Da melkekvota og melkekyrne ble solgt, fylte Frank og kona fjøset med ammekyr. Det var og er viktig for dem at det er dyr i fjøset og at jorda drives.

Ville ikke ha tomt fjøs: Frank og familien valgte å selge melkekyrne og kjøpe inn reinrasa limousin-kyr da de solgte melkekvota for åtte år siden. Foto: Privat

– Hva fremtiden bringer, vet ingen, men vi ville ha drift på gården, også med tanke på neste generasjons valgmuligheter. Odelsjenta er nå inne i siste året på agronomi, så hvem vet, forteller gårdbrukeren.

– Jeg kan savne den nærheten man får til melkekyr og ikke minst til kalvene. Men på dager som denne, når man våkner opp til ti centimeter snø, da er det igrunn helt greit at man ikke må måke før melkebilen kommer klokka halv sju, avslutter bonden.

Neste artikkel

Så gamle bør kvigene være når de kalver