Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Vårløk: Biokull blandet med biorest lagt ut som gjødsel til vårløk på Skjærgaarden Gartneri i Vestfold. Foto: NIBIO
Vårløk: Biokull blandet med biorest lagt ut som gjødsel til vårløk på Skjærgaarden Gartneri i Vestfold. Foto: NIBIO

Målte effekten av biokull

Har stort potensial for karbonlagring og lystgassreduksjon i landbruket.

Biokull har i flere år blitt omtalt som et lovende klimatiltak i landbruket. Det skyldes at karbonet i biokull er svært motstandsdyktig mot biologisk nedbryting. Derfor er det mulig å øke jordas karboninnhold betraktelig på kort tid.

Kommersialiseringa av biokull er imidlertid knapt i gang i Norge, og hvorvidt dette blir et viktig klimatiltak framover, avhenger blant annet av om bruk av biokull gir agronomiske fordeler for bonden. I tillegg må man være sikker på at økt karbonlagring ikke fører til negative effekter i form av andre klimagasser, for eksempel utslipp av lystgass fra jord.

Adam O’Toole er opprinnelig fra Noosa Heads i Australia, men har siden 2010 jobbet som forsker ved NIBIO (avdeling biogeokjemi og jordkvalitet). Siden 2014 har han også vært stipendiat ved Fakultet for miljøvitenskap og naturforvaltning (MINA) ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Som en del av doktorgradsarbeidet har O’Toole undersøkt de agronomiske virkningene av biokull i korn- og grønnsakproduksjon. Han har også kartlagt effekten av biokull på lystgassutslipp over flere år. I tillegg har han undersøkt hvor i jordprofilen, eller på jordoverflata, biokullet ender opp etter fem år. Han ønsket å finne ut om redusert biokullkonsentrasjon i jordprøver, skyldtes fysisk transport eller mineralisering av karbon fra biokull til CO2.

Biokull

Biokull er et materiale som likner trekull, og som kan brukes for å øke karboninnholdet i jord og som jordforbedringsmiddel. Biokull lages i en prosess som kalles pyrolyse, som innebærer oppvarming av biomasse ved høy temperatur, under begrenset tilgang på oksygen. Under pyrolyse gjennomgår karbonet i biomassen endringer på molekylært nivå, noe som fører til at biokull blir svært motstandsdyktig mot biologisk nedbryting. Det betyr i praksis at hvis man lager biokull og pløyer det ned i jorda, kan det bli liggende der i flere hundre år.

Kilde: NIBIO

FELT: Adam O’Toole ved oppstart av biokullforsøkene på Ås i 2010. Foto: NIBIO
FELT: Adam O’Toole ved oppstart av biokullforsøkene på Ås i 2010. Foto: NIBIO

FELTFORSØK

– Vi gjorde forsøk i et korndyrkingsfelt med lett leirjord på Ås i Viken, forteller Adam O’Toole.

De tilsatte biokull laget av Miscanthus-gras, om lag tre tonn per dekar. Etter fire år var det liten agronomisk effekt å spore, bortsett fra at jordas evne til å holde på vann økte.

– Vi oppdaget også at ferskt biokull i enkelte tilfeller reduserte mengden av lystgass (N2O) med 80 prosent, mens biokull som hadde vært to år i jorda, reduserte mengden av lystgass med 40 prosent. Dette sammenlignet med kontrollen uten biokull, sier forskeren.

Resultatene fra Ås dannet grunnlag for et nytt forsøk i Åsgårdstrand i Vestfold, der tanken var at biokull kunne bidra til mer effektiv gjødsling av vårløk, ved bruk av organisk gjødsel (biorest) på grov sandjord. O’Toole og kollegene hans målte både mengden av mineralisert nitrogen og utslippene av lystgass den første måneden etter såing. Vårløkavlinga med biokull og biorest var 37 prosent høyere enn kontrollbehandlinga med NPK-gjødsel, men ikke signifikant forskjellig.

– Innblanding av biokull med biorest reduserte tapet av plantenæringsstoffer under spiringsperioden når det var mye vanning av såbedet, forklarer O’Toole.

Resultatene viser at innblanding av biokull i biorest, stimulerte til nitrifisering. Dette sørget igjen for en bedre balanse av tilgjengelig nitrat (NO3) og ammonium (NH4) til plantene, sammenlignet med biorest uten biokull.

GJENBRUK: Biokull lages av fornybare ressurser, som treflis eller halm. Foto: Kjersti Holt Hanssen, NIBIO
GJENBRUK: Biokull lages av fornybare ressurser, som treflis eller halm. Foto: Kjersti Holt Hanssen, NIBIO

HVOR TAR DET VEIEN?

I den siste delen av doktorgraden har O’Toole kartlagt hvor i jorda biokullet fysisk ender opp etter fem år. I framtida kan lagring av karbon i biokull bli bokført i et klimaregnskap. Derfor er det viktig å vite hvor man skal lete etter biokull, dersom det skulle bli nødvendig. Transporteres biokullet nedover med nedbøren, eller blir det fjernet av plogen?

O’Toole målte både vertikal og horisontal transport av biokull i Ås-feltet. Etter fem år fant forskerne igjen 92–107 prosent ± 6 av biokullet som var påført. 45–72 prosent av biokullet ble gjenfunnet i de øverste 0–23 centimeterne av ploglaget innenfor rutegrensene, 22–31 prosent ble transportert nedover til 23–60 centimeters dybde, 0–21 prosent beveget seg horisontalt innenfor ni meter fra rutegrensen og fire prosent av biokullkarbonet ble mineralisert som CO2.

Konklusjonen etter åtte år med omfattende undersøkelser, er at biokull har et stort potensial for karbonlagring og lystgassreduksjon i landbruket. Biokullet bør brukes der man oppnår størst agronomiske fordeler, for eksempel på sandjord under vanning.

PRØVES: Feltforsøk med biokull Foto: NIBIO
PRØVES: Feltforsøk med biokull Foto: NIBIO

Neste artikkel

Coop Sverige lanserer lavmetan-kjøtt