Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Skulle gjerne kjøpt mer jord

Mark Cowan driver 48 000 dekar sammen med to søskenbarn.

– Jeg startet som gårdbruker da jeg var 22 og akkurat ferdig på skolen. Jorda driver jeg sammen med søskenbarna mine. Selve gården ligger sju kilometer herfra, og vi kan kjøre dit. Hopp på firehjulingen, så tar jeg crosseren, sier Mark Cowan.

To timer sør-øst for Regina i Saskatchewan, rett ved Väderstads nye canadiske fabrikk, ligger hjemgården til Mark. Hele den canadiske Midtvesten er delt opp av enorme rette veier, med små gårds­tun som ligger med 1 600 meters mellomrom. Gårdstunene består som regel av et bolighus, noen uthus der maskiner og redskap kan gjemmes for vær og vind, og rekke på rekke med kornsiloer i ulik størrelse. Så også på tunet der Mark har vokst opp.

I stubb: Forut for såing på våren er det ingen jordarbeding, kun sprøyting mot ugras. I tillegg til økt karbonbinding i jorda, fører det til redusert erosjon. Her ligger fjorårets stubb blant årets vårraps.

LEIER 40 PROSENT AV JORDA

Han er i ferd med å fikse opp et skilt til gården da jeg svinger inn hos ham. Kontakten med Mark fikk jeg gjennom ei Facebook-gruppe som heter «Saskatchewan Farmers Group», der jeg spurte om det var noen som hadde lyst på besøk fra en norsk landbruksjournalist. Det første tipset jeg fikk, var Katelyn Duncan, som du kan lese om i den andre reportasjen fra Canada i dette nummeret, den andre var Mark. Som omtrent fem minutter etter at jeg kom fram, altså beordret meg opp på en firehjuling for å se gården.

– Vi driver nå 48 000 dekar, hvorav rundt 40 prosent er leid. Vi skulle gjerne ha kjøpt mer av arealet, det hadde ikke vært så greit om vi mistet denne jorda. Det er investert ganske mye i utstyr de siste årene, sier han, og løfter dattera opp på tanken på cross-motorsykkelen og kjører i vei.

En tredjedel av jorda de driver, ligger rundt hjemgården til Mark, og resten ligger rundt gården der søskenbarna hans har vokst opp. På vei dit stopper vi flere ganger for å se ut i åkeren. Dette var midt i juni, og de var akkurat ferdige med soppsprøytinga.

Sprøyting: Canadiske bønder er glade i grove, selvkjørende sprøyter, så de bare kan dure rett gjennom de mange blauthølene i 20 kilometer i timen. Noe som også vises på denne åkersprøyta.

– Vi starter gjerne med våronna rundt 30. april, jo tidligere jo bedre, i alle fall for kornsortene. Men raps må ha minst ti grader i jorda før vi starter, så det blir ikke før rundt 12. mai.

Annonse

RØTTER OG STUBB MOT EROSJON

Jorda på gården har vært drevet uten jordarbeiding siden 1999, først og fremst for å redusere problemet med vinderosjon. På høsten kjører de ei tung harv som ikke går ned i jorda i det hele tatt, det eneste formålet er å pakke planterestene ned i bakken, slik at de omdannes i løpet av vinteren.

– Vi vil ha planterøtter i bakken, og stubb stående opp. Røttene binder jorda, og stubben reduserer vinden ned mot jorda, sier Mark.

Inspeksjon: Mark ble far da han var 22, samme år som han kjøpte seg inn i familiegården. Her er eldstedattera med ut og inspiserer kornåkeren.

For ytterligere å redusere problemet med at halm pakker seg i såmaskina på våren, kjører de såmaskin med dobbel radavstand.

– Det virker i grunnen som at plantene busker seg såpass mye, at vi ikke har hatt noe avlingsnedgang med dobbel radavstand. Jeg vil heller si at det motsatte har vært tilfellet, forklarer Mark, mens han sitter på kne i en hveteåker vi har stoppet ved, på vei bort til gården.

Sett med norske øyne, er det rart (på mange vis) å kjøre med en firehjuling gjennom en åker på 8 000 dekar, der det er enorme blauthøl spredd utover som ikke grøftes. Og åkrene er generelt sett veldig ujevne, noe som nok trekker gjennomsnittsavlingene en del ned.

Lite grøfting: Slike smådammer og blauthøl er spredd utover åkrene i denne delen av Canada, og grøfting med rør er et relativt ukjent begrep. Til dels driver de med litt overflatedrenering, men det kan igjen føre til vannerosjon.

– Vi kjører en rotasjon med raps, bygg, raps og hvete. Vi har ikke problemer med klumprot, så det er ikke noe i veien for å ha raps ofte i vekstskiftet. Og i de siste fem årene har vi hatt et dekningsbidrag på raps som har vært 50 til 75 prosent høyere enn for bygg, sier Mark.

Han og søskenbarna hans har maltbygg- avlinger på mellom 460 og 540 kilo per dekar, gjennomsnittlige hveteavlinger på 370 kilo hvete per dekar og maks 440 kilo. Raps ligger på mellom 255 og 300 kilo per dekar. De høyeste avlingene har de tatt på høsthvete, opptil 680 kilo per dekar, men på grunn av lite snø og harde vintre, er det en litt usikker og veldig variabel produksjon.

Resten av artikkelen står på trykk i Norsk Landbruk 01/02. Abonnerer du ikke på Norsk Landbruk i dag kan du kjøpe abonnement her.

Neste artikkel

VIDEO: Lammingstips