Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Glyfosat-sagaen

Hvordan glyfosat ble kontroversielt

I Norge brukes ugrasmidler med glyfosat ofte til å sprøyte mot kveke i stubbåkeren på høsten.
I Norge brukes ugrasmidler med glyfosat ofte til å sprøyte mot kveke i stubbåkeren på høsten.

Sprøytemidler med virkestoffet glyfosat er verdens mest populære ugrasmidler, men har de siste ti årene også blitt verdens mest kontroversielle midler. Neste sommer skal EU etter planen bestemme seg for om det fortsatt skal være tillatt å selge og bruke glyfosat i unionen.

Det europeiske matiskkerhetsorgnet EFSA måtte nå i vår forlenge godkjenningen av glyfosat fordi de ikke vurdere flere tusen innspill som har kommet i forbindelse med re-godkjenningen. EFSA sier at de aldri har opplevd liknende offentlig interesse for godkjenning av et plantevernmiddel.

Men hvor kommer all denne interessen fra og hva ligger bak sånt et engasjement? Her følger en oppsummering av de siste 10 årene med glyfosat-hysteri.

TAR ALT DET GRØNNE

Glyfosat kan vi kalle et bredspektret virkestoff, da det tar livet av alt som er grønt i åkeren. Det finnes også smalspektrede ugrasmidler som kun tar livet av spesifikke plantearter, for eksempel ALS-hemmere, som er mye brukt for å kontrollere tofrøblada ugras i kornproduksjon i Norge.

Problemet med ALS-hemmere er at de ikke kontrollerer ugras som er genetisk veldig like kornplantene. Det gjør igjen at kveke, et gras-ugras, klarer å vokse fritt og uhemmet sammen med kornet.

For å kontrollere kveke må vi enten sprøyte med glyfosat på høsten når kornet er gulmodent og kveka enda er grønn - da er fotosyntesen fortsatt i full sving i kveka, men ikke i kornet. Eller vi kan sprøyte etter vi har tresket på høsten, men da er det så lite aktivitet i kveke-plantene at det ikke nødvendigvis er så effektivt.

Glyfosat er et såkalt systemisk middel som tas opp i bladet og transporteres rundt om i hele planten der det blokkerer produksjonen av et enzym som trengs i fotosyntesen, med den konsekvensen at planten dør. Det finnes også såkalte kontakt-midler som kun tar livet av akkurat de plantedelen det treffer, men det gjør igjen at plantene kan begynne å vokse igjen, fordi røttene, og de delene av bladmassen som ikke ble truffet, fortsatt lever.

Glyfosat brukes også før enga skal pløyes opp, noe som gjerne skjer hvert tredje eller hvert fjerde år (i alle fall i teorien), fordi enga over tid gradvis får dårligere vekst og må fornyes. Det kan også sprøytes med glyfosat vår eller høst før og etter kornet er i åkeren for å kontrollere ugras som er vanskelig å få has på med selektive ugrasmidler.

Dosene som brukes ligger typisk mellom 150 og 500 milliliter ublanda sprøytevæske per dekar. Dette tilsvarer mellom 54 og 180 gram ren glyfosat per dekar, eller 54 til 180 milligram per kvadratmeter. Til sammenlikning er en paracet 500 milligram.

PLØYING OG JORDBEARBEIDING

Ugras må kontrolleres i åkeren slik at det ikke stjeler vann, sollys, plass og næring fra kulturplantene vi ønsker skal vokse der, og dette er noe vi har drevet med siden vi mennesker startet å drive jordbruk.

Historisk sett, før plantevernmidler, var den viktigste måten å kontrollere ugras jordbearbeiding der vi med ett eller annet redskap rufser i jorda for å forstyrre planteveksten.

Pløying og jordbearbeiding er historisk sett de viktigste måtene å kontrollere ugras på. Her fra NM i pløying i 2021. Foto: Linda M. Hansen
Pløying og jordbearbeiding er historisk sett de viktigste måtene å kontrollere ugras på. Her fra NM i pløying i 2021. Foto: Linda M. Hansen

Blant annet er det mulig å ugrasharve, da kjører du med ei lita og lett harv rundt tre uker etter kornet har spira, for å rive opp ugrasplanter med røttene. Ulempen med ugrasharving er at det kan skade kornplantene noe, og det gir som regel dårligere resultat enn sprøyting.

Pløying er kanskje den viktigste, og eldste, metoden for å kontrollere ugras. Da snur vi rett og slett det øverste 15 til 20 centimeter tykke jordlaget opp/ned. Ugrasfrøene på jorda vil da havne 20 centimeter ned i bakken, og innen vi pløyer dem opp igjen neste år, har de fleste av dem forhåpentligvis råtna.

For å kontrollere problemugras som kveke var det, fram til 70-tallet, vanlig å harve en gang hver fjortende dag ut over høsten helt til kveka forhåpentligvis døde. Men med på kjøpet da får du en ødelagt jordstruktur, du tar livet av meitemark, økt oksygentilgang fører til mindre karbonbinding i jorda, og jorda legges åpen for vind- og vannerosjon. I tillegg til at det tar mye tid og krever mye diesel.

Dette var og er spesielt et problem i tørkeutsatte områder med mye vind og lett jord med høyt humusinnhold. Den kanskje største jordbruksskapte miljøkatastrofen inntraff på 30-tallet da amerikanske farmere hadde pløyd opp siste rest av den sørlige delen av Midtvesten og store støvskyer innhyllet kontinentet fra kyst til kyst.

The Dust Bowl førte til amerikanske jordbruksmyndigheter ønsket farmerne skulle redusere jordbearbeidingen sin og helst ha et konstant plantedekke på jorda året rundt. Den spede starten kom ikke før på 40-tallet da selektive ugressmidler med virkestoffer som atrazine og paraquat på markedet og gjorde at jorda i større grad kunne ligge i fred. På 70-tallet kom de første storskala eksemplene og forskningen som viste det var agronomisk og økonomisk mulig å drive pløyefritt i USA.

ARVESYNDEN TIL GLYFOSAT

Problemet med de selektive ugressmidlene er at de bare virker på enkelte ugrasarter. Resultatet var og er sprøyting flere ganger i vekstsesongen med forskjellige virkestoffer, og gjerne både før og etter avlingen er i jorda. De gamle virkestoffene hadde også det problemet at hvis du brukte et selektivt middel i belgveksten soya, kunne du ofte ikke dyrke gras-arten mais året etter fordi virkestoffet lå i jorda og fortsatt begrenset veksten av gras året etter.

Men på 90-tallet kom det nye varianter av genmodifisert soya og mais på markedet i USA som tålte å bli sprøyta med glyfosat. RoundUp-ready mais og soya gjorde at amerikanske farmere kunne sløyfe en hel rekke eldre og langt mer giftige ugrasmiddel som pendimethalin og atrazine og mange sprøytinger i vekstsesong til fordel for et middel og en sprøyting, noe gårdbruker Michelle Miller forklarer i dette intervjuet.

Opprinnelig ble glyfosat solgt av Monsanto under varenavnet RoundUp. Men patentet gikk ut for over 20 år siden og glyfosat produseres nå av en rekke ulike selskaper. Foto: Monsanto
Opprinnelig ble glyfosat solgt av Monsanto under varenavnet RoundUp. Men patentet gikk ut for over 20 år siden og glyfosat produseres nå av en rekke ulike selskaper. Foto: Monsanto

Dette hadde den utilsiktede konsekvensen at det ble langt lettere for amerikanske farmere å ha et vekstskifte mellom mais og soya og det ble enklere å ta i bruk redusert jordbearbeiding.

I dag drives 35 prosent av dyrkamarka i USA med lite eller ingen jordbearbeiding, og FNs Miljøprogram har regnet at det har ført til en 40 prosent reduksjon av erosjon og har hjulpet til å binde 241 millioner tonn karbon i jorda siden 70-tallet. I GMO-frie Europa drives under 1 prosent av jorda uten jordbearbeiding.

På den andre siden har ensidig bruk av glyfosat ført til at enkelte ugrasarter har blitt resistente. Noe vi også har sett med alle andre virkestoffer, men i mye større grad. EU har langt flere tilfeller av resistente ugras enn USA har, selv om det knapt dyrkes genmodifiserte planter i EU i det hele tatt. Og utviklingen av nye ugras resistente mot glyfosat har faktisk blitt redusert i USA siden 2006.

Ifølge en stor årlig rapport utført av PG Economics har endret jordbearbeiding som følge av GM-planter som tåler glyfosat redusert drivstofforbruket med nesten 10 milliarder liter diesel og redusert utslippene av CO2 med 26 millioner tonn og bundet karbon i jorda tilsvarende 227 millioner tonn CO2. I Sør Amerika alene bindes det karbon i jorda tilsvarende CO2-utslippet fra 10,6 millioner biler.

Og selv om bruken av glyfosat selvsagt har gått opp noe voldsomt de siste 25 årene, en villet utvikling på bekostning av eldre og verre midler, utgjør glyfosat fortsatt bare fire prosent av den kroniske giftigheten av ugrasmidler brukt i mais og bomull, og mindre enn 1 prosent i soya.

For bønder verden over var glyfosat et viktig og godt verktøy uten særlige kontroverser, uansett om de produserte genmodifiserte planter eller ikke. Etter at Monsantos patent gikk ut rundt år 2000 ble det billig å bruke samtidig som det sparte jordbearbeiding, diesel og tid i åkeren.

Men alt dette skulle forandre seg som følge av de politiske kontroversene rundt genmodifiserte planter.

GMO-PANIKKEN

På midten av nittitallet var tilliten europeiske forbrukere hadde til sine regulatoriske myndigheter på et absolutt bunnivå. Europa var bare så vidt i ferd med å komme seg av kugalskapen (BSE) i England, der over 900 000 storfe ble brent på gigantiske bål som nærmest svartla landsbygda. Det kom forskning som tydet på at det var koblinger mellom BSE og Creutzfeldt Jacobs Syndrom, og det ble spådd at tusenvis av mennesker skulle få sykdommen og hundrevis ville dø hvert år (ikke noe av dette har vist seg å stemme).

Over kanalen hadde franske myndigheter, sammen med leger, forsøkt å dekke opp at HIV-pasienter hadde donert blod, som igjen hadde smittet friske pasienter igjennom blodoverføring. Både BSE-saken i Storbritannia og HIV-saken i Frankrike hadde det til felles at enkeltpersoner som slo alarm tidlig ikke ble tatt på alvor før langt senere. Dette førte til at alarmistiske stemmer ble lyttet til i mye større grad enn før, og både moderne medisin og moderne landbrukspraksiser ble sett på som noe unaturlig og fremmed, skriver Marcel Kuntz i GM Crops & Food.

I tillegg lå europeisk venstreside og vaket nesten uten mål og mening i kjølvannet av at Sovjetunionen hadde gått i oppløsning og kapitalisme og globalisering nesten ble sett på som fysiske naturkrefter det ikke var mulig å stoppe. Men over Atlanterhavet kom både redningen til venstresiden og den nye syndebukken.

Nesten samtidig som de første eksemplarene av Naomi Klein sitt antiglobaliserings manifest No Logo kom for salg ble de første båtene med genmodifisert soya og mais losset i Europa. I Frankrike var det avisa Libération som ledet an på forsiden i 1996 og dro koblingen mellom kugalskap og genmodifisert soya:

«Beware of mad soya» (Alerte au soja fou)

Høyteknologiske varianter av mais og soya eid og patentert av store amerikanske selskaper var absolutt det siste europeiske forbrukere, bønder og politikere ønsket seg på slutten av 90-tallet. Mangeårig medlem av SV og stifter av forskningsinstituttetet GenØk i Tromsø, Terje Traavik, sa det 26. mars i 2001 til avisa Nordlys rett ut:

«Likheten mellom det som skjer med genmodifisert mat nå og det som skjedde med kugalskap for 10-15 år siden er slående, sier Terje Traavik, professor og fagutvalgsleder ved GenØk Norsk institutt for genøkologi.»

Med motstanden mot GMO fikk altså venstresiden i europeisk politikk en mulighet til både å fortsette kampen mot amerikansk kapitalisme og ri på en stor bølge av populistisk hysteri i både media og befolkningen mot nesten ethvert moderne fenomen.

Det var nettopp dette som ga grobunn til at folk trodde, og tror på, “varslere” som Andrew Wakefield sin for lengst tilbaketrukne forskning som tilsa at vaksiner førte til autisme. Som gjorde at media slo stort opp om de ukjente farene med elektromagnetisk stråling fra alt fra mobiltelefoner og høyspentmaster. Om kreft-klustere rundt kjernekraftverk, parabener, aspartam og alt som ikke føles naturlig en gitt dag.

Og Norge kunne jo ikke være noe dårligere enn våre europeiske naboer så vi innførte det som allerede på 90-tallet ble omtalt som verdens strengeste bioteknologilov. Den har resultert i at vi enda den dag i dag, 30 år senere, ikke tillater å importere en eneste genmodifisert mat- eller fôrplante. Verken for å dyrke eller til å bruke i mat og fôr.

SERALINI OG KREFTROTTENE

Men selv om GMO-debatten surra og gikk med problematisering av amerikansk kapitalisme, patentering, anti-globalisering og tukling-med-naturen-argumenter påvirket ikke det bruken av glyfosat all verden.

Inntil en fransk forsker ved navn Gilles-Éric Séralini vise fram rottene sine i 2012.

På en velregissert pressekonferanse ble utvalgte journalister, som måtte signere på omfattende avtaler der de forpliktet seg til ikke å diskutere “funnene” med andre forskere før publisering, presenterte han bilder av hvite rotter med groteske og gigantiske kreftsvulster. Séralini hadde kjørt et fôringsforsøk over to år der rottene fikk spise genmodifisert mais som hadde blitt sprøytet med glyfosat.

Forskningen ble publisert i det fagfellevurderte tidsskriftet Food and Chemical Toxicology, og dette var den rykende pistolen alle som var skeptiske på GMO ventet på. Dette var deres tid. Og avisene var ikke langt etter. Søker du i nyhetsarkivtjenesten A-tekst på Séralini får du 112 treff i norske aviser i 2012. I september, da forskningen ble presentert, finner vi følgende overskrifter: VG; Rotter fikk kreft av genmodifisert mais. Norsk Landbruk; Sår tvil om sikkerheten ved GMO. Nationen; Frankrike ønsker GMO-forbud. Dagsavisen; Slår kreftalarm om genmais.

Men så begynte mer skeptiske stemmer å melde seg. Det avisene ikke fortalte var at rottene i kontrollgruppen, de som spiste ikke-genmodifisert mat, også fikk svulster i samme grad som rottene som spiste genmodifisert mat. Det var alt for få dyr til at det var mulig å gjøre statistiske analyser av resultatene.

I tillegg var rottene som ble brukt en spesiell innavlet lab-variant som spontant utvikler svulster. Å la slike rotter leve videre med så store svulster så lenge var et klart brudd på forskningsetiske retningslinjer, og kunne ikke ha vært gjort av andre årsaker enn å sjokk-effekten bildene ville gi. Kritikken førte til at forskningen ble trukket fra det fagfellevurderte tidsskriftet.

Selv om norske aviser kjørte noen små NTB-notiser ut over høsten og videreformidlet kritikken, var skaden allerede skjedd både i Norge og i Europa. Séralini hadde blitt selveste martyren blant verdens anti-GMO bevegelse, og de ikoniske bildene av svulst-rottene er til evig tid symbolet på fôringsforsøk med “genmais”.

Det siste kapittelet om Séralini og kreftrottene kom i 2018. Den 29. april ble resultatene fra tre svære fôringsforsøk presentert på en konferanse i Bratislava. EU hadde lagt 15 millioner Euro på bordet for å få gjennomført studier for å finne ut om det var mulig å få samme resultater som Séralini. Resultatene var at de ikke finner noen andre effekter av å fôre rotter med genmodifisert mais behandlet med glyfosat, enn å fôre med annen rottemat. Ikke på 90 dager. Ikke over to år. Akkurat som all annen forskning på temaet har vist gjennom mer enn 40 år.

IARC-AFFÆREN

Men dette var som en flau bris i forhold til mediestormen som skulle oppstå i 2015. Da ble plutselig glyfosat klassifisert som “kreftfremkallende” av et uavhengig fransk byrå under WHO-paraplyen.

I mars 2015 samlet International Agency for Research on Cancer (IARC) seg i Lyon der 17 forskere skulle undersøke en rekke stoffer, deriblant glyfosat, for kreftfare. IARC har i utgangspunktet en merkelig gruppering av ting som forårsaker kreft. I gruppa til glyfosat som er stoffer som er “sannsynligvis kreftfremkallende” finner vi; varm drikke over 65 grader, skiftarbeid, sagflis, rødt kjøtt og hårspray.

I gruppa som definitivt forårsaker kreft finner vi; alkohol, plutonium, dieseldamp, solskinn og prosessert kjøtt. De undersøker ikke hvorvidt eksponeringene vi er utsatt for forårsaker kreft, bare om det finnes en kobling. Uansett hvor vag eller hvor lite vi eksponeres. Og alle stoffer, med unntak av ett, som de har undersøkt mener de kan kobles til kreft.

Til panelet som skulle vurdere glyfosat hentet IARC inn en amerikaner ved navn Christopher Portier som eneste eksterne tekniske spesialist. Portier hadde ikke fagkunnskap om glyfosat, han hadde aldri hadde lest forskning på glyfosat og hadde ikke bakgrunn i vurdering av kreftrisiko. Han informerte heller ikke IARC om en interessekonflikt da han tidligere har jobbet for Environmental Defense Fund i USA, en organisasjon som siden 60-tallet har kjørt anti-sprøytemiddel kampanjer.

Etter vel en uke med gjennomgang av eksisterende forskning på glyfosat landet altså IARC på konklusjonen “sannsynligvis kreftrisiko”. Og hvordan kom de til den konklusjonen? Vel, det veit vi ikke fordi IARC sine prosesser er hemmelige. I motsetning til regulatoriske myndigheter som EFSA, der alle steg i prosessen er åpne og offentlige, har IARC gitt sine forskere munnkurv og nektet media innsyn i dokumentene. Men nå i 2017 fikk Reuters tak i et utkast til IARCs glyfosat-dokument.

Det var i dyrestudier IARC påsto de fant koblingen mellom kreft og glyfosat. Men i utkastet viser derimot dyrestudiene de vurderte at det ikke er noen kobling mellom glyfosat og kreftfare. En eller annen i IARC hadde endret eller fjernet hele ti referanser til studier som frikjente glyfosat for kreftfare. Om ikke det var ille nok har Reuters også vist at sjefen for IARC-panelet Aaron Blair kjente til en enorm, men den gang upublisert studie, utført av det nasjonale kreft-instituttet i USA som viste at det ikke fantes noen kobling mellom bruk av glyfosat og kreft i mennesker. Blair sa til Reuters at om denne studien hadde vært inkludert i IARCs vurderinger ville det ikke vært mulig å konkludere som de gjorde.

Men det er nå dette blir interessant. For i ettertid turnerte Portier europeiske hovedsteder for å formane om glyfosats angivelige kreftfare til alle som vil høre. Og hele tiden hevdet han å ikke selv ha noen økonomiske interesser i å få glyfosat forbrudt. Men det viste seg ikke å stemme. Som professor David Zaruk ved Universitetet Saint-Louis i Brussel dokumenterte signerte Portier en konfidensiell avtale med det amerikanske advokatfirmaet Lundy, Lundy, Soleau & South bare ei uke etter IARCs glyfosat-konklusjon.

Advokatfirmaet jobbet da med å føre gruppesøksmål for amerikanske domstoler og var på den tiden involvert i svært lukrative gruppesøksmål mot produsenter av talkum, mobiltelefoner og glyfosat-produsenten Monsanto. Problemet for advokatfirmaet var at ingen forskning, ingen regulatoriske myndigheter og ingen medisinske fagpersoner kunne koble bruk av glyfosat og forekomst av kreft. Til unnsetning kom Portier og IARC.

Portier har i ettertid innrømmet under ed å ha hatt kontakt med advokatfirmaet allerede to måneder før IARC-møtet i 2015. Fra mars 2015 til juni i 2018 fakturerte Portier 1,3 millioner kroner for å være deres glyfosat-ekspert til den nette sum av nesten 4000 kroner per time.

GLYFOSAT-SØKSMÅLET

I USA har det oppstått en stor industri av advokatfirmaer som fører sivilsøksmål mot produsenter av ulike stoffer som har havnet på IARC sin kreft-liste.I 2017 ble helseprodukt-giganten Johnsen & Johnsen dømt i et sivilsøksmål i California til å betale 3,3 milliarder kroner i erstatning til en dame som hevdet hun hadde fått kreft i underlivet som følge av bruk av talkum, og hele 5500 personer sto i kø for å saksøke selskapet. J&J ble imidlertid frikjent igjen i en høyere rettsinstans, men søksmål er en del av risikoen ved å drive næringsvirksomhet i USA.

Det første søksmålet som kom opp for en amerikansk domstol var Johnson v. Monsanto i 2018 (som ble kjøpt opp av Bayer sommeren 2018). Dewayne “Lee” Johnson begynte i 2012 å jobbe som gartner for skoler i San Fransisco og i retten forklarte han hvordan han ved et par anledninger hadde fått sølt ugrasmidlet Roundup ut over hendene sine. To år senere ble han diagnostisert med kreftsykdommen Non-Hodgkins lymfom og Johnsen og advokatene hans gikk til sivilt søksmål mot Monsanto fordi selskapet hadde unnlatt å opplyse om at det innebar en kreftrisiko å håndtere ugrasmidlet.

I søksmålet mot Monsanto var noe av det nærmeste saksøkerne kom et bevis, i tillegg til vitnemålet fra Portier, de såkalte Monsanto Papers. I forbindelse med en annen rettssak ble selskapet nødt til å utlevere seks millioner interne dokumenter og kommunikasjon fra flere tiår tilbake. I et internt notat i 2003 mente advokatene de fant det de lette etter.

Monsantos sjefs-toksikolog Donna Farmer diskuterer i notatet hva de ansatte kan og ikke kan si med sikkerhet om koblingen mellom kreft og Roundup; “Du kan ikke si at Roundup ikke er kreftfremkallende. Vi har ikke gjort de nødvendige studiene på tilsetningsstoffene for å kunne si det. Studiene på tilsetningsstoffene er ikke i nærheten av studiene på den aktive ingrediensen (glyfosat)”.

Ut av seks millioner interne dokumenter er det altså dette som er det mest mistenkelige de finner. Et notat om hvordan å ordlegge seg korrekt.

MANGLET STUDIER PÅ DYRETALG

I søksmålet brukte advokatene notatet og den noe manglende dokumentasjonen på tilsetningsstoffene for alt det var verdt. I avskriften fra avhøret av Donna Farmer hamrer advokaten løs på halmstrået av usikkerhet. Og i intervjuet etter sivilsøksmålet forteller den triumferende sjefsadvokataten Brent Weisner at det er nettopp denne manglende dokumentasjonen på hvorvidt kombinasjonen av alle kjemikaliene i Roundup som er problemet, ikke glyfosat. Hva så er disse mystiske tilsetningsstoffene? På engelsk kalles de “surfactants” er såpe av dyretalg som gjør det enklere for glyfosat å trenge inn i plantecellene.

Ett av disse tilsetningsstoffene, POE-tallowamin er nesten seks ganger så giftig som glyfosat og ble forbudt å bruke i EU fra 1. januar 2018 fordi vi har mindre giftige alternativer med lik funksjon. Og ikke en gang EFSA kunne finne studier som sannsynliggjør en økt fare for kreft. Men i en gammel studie fra 1998 viste det seg at disse tilsetningsstoffene i svært høye doser kunne gi celleskader i indre organer om de ble injisert inn i bukhulen til forsøksdyr. På grunn av all kontroversen rundt Roundup gjentok Monsanto dette forsøket i 2008 bare at forsøksdyrene da fikk tilsetningsstoffene i relevante doser gjennom fôret. Studien viste ikke helt overraskende at det ikke ga noe utslag for indre organer.

Uansett, fredag 10. august 2018 vant kreftsyke Dewayne Johnson søksmålet mot Monsanto og ble tilkjent 2,5 milliarder kroner i erstatning fra selskapet.

Denne rettsavgjørelsen har gjort at en del aktivister nå innbiller seg at saken er opp og avgjort, at glyfosat beviselig er kreftfremkallende. Men dette er ikke en sak som avgjøres i amerikanske sivilrettssaker.

Det er noen monumentale konspirasjoner og logiske brister i denne historien. Monsanto må ha kjøpt, truet og korrumpert tusenvis av forskere fra universiteter verden over i 40 år. De må ha påvirket den regulatoriske prosessen i alle land som har vurdert Roundup. De måtte ha gjort dette uten noen gang ha røpt denne monumentale konspirasjonen i noen av de seks millionene interne dokumenter. Uten at tidligere ansatte eller korrumperte forskere har stått fram. Og til slutt, for å tro på denne historien, må vi også tro at Monsanto, etter å ha korrumpert halve verden i 40 år, ikke tok seg råd til å korrumpere denne juryen i California.

I motsatt fall kan vi tro at forskere over hele verden har gjort sine forsøk, sett på sine data og konkludert deretter. Vi kan anta at regulatoriske myndigheter har sett på forskningen og tatt egne vurderinger på bakgrunn av all tilgjengelig dokumentasjon. Og vi kan anta at denne juryen i California kom til feil avgjørelse på grunn av at patosfylte rettssaler med skarpskodde advokater ikke er et ideelt miljø å formidle nyanser i vitenskapelig forståelse.

ET ØKOSYSTEM AV AKTIVISTER

Parallelt med Séralinis rotter, IARCs kreative kategoriseringer og patosfylte amerikanske søksmål har et helt økosystem av aktivister og aktivist-forskere vokst fram. Det vil være umulig å nevne alle, men vi tar med noen av dem.

Vi starter i nord, ved Statens senter for Biosikkerhet Genøk i Tromsø som ble stiftet i 1998. Intuitivt skulle man tro at Statens senter for Biosikkerhet var et norsk motstykke til USAs Center for Disease Control (CDC), men, nei, Genøks variant av Biosikkerhet handler bare om genmodifiserte planter.

Den mest kjente forskningen til Genøk har vært noen små forsøk med vannlopper som er blitt fôra med genmodifisert mais og soya. Basert på disse små forsøkene, der det mest av alt virker som de har vært på fisketur etter statistikk som underbygger deres forutbestemte meninger, har de fylt spaltemeter etter spaltemeter med påstander som det knapt finnes grunnlag for.

Genøk sin forskning viser også den glidende overgangen dette miljøet har hatt, fra å i starten fokusere på at det måtte være en eller annen ukjent helsefare med genmodifiserte planter, gikk de på 2010-tallet over til å fokusere på glyfosat. Et godt eksempel på hvordan Genøk opererer finner vi i 2014. Da publiserte Thomas Bøhn, forsker ved Genøk, en studie i det fagfellevurderte tidsskriftet Food Chemistry om hvordan glyfosat angivelig skulle akkumuleres på glyfosat-resistent genmodifisert soya.

Mengdene glyfosat de finner på den genmodifiserte soyaen er ikke all verden, i snitt ligger de på 3,26 milligram per kilo. Det er en sjettedel av maks tillatt mengde glyfosat på soyabønner. Hva gjør så Bøhn med disse dataene og denne studien, jo han publiserer en kronikk på nettsiden Independent Science News med tittelen:

“How “Extreme Levels” of Roundup in Food Became the Industry Norm”

Ekstreme nivåer, på en sjettedel av grenseverdien, der altså.

AUTISTISKE BARN

En annen “forsker” som har vært veldig mye brukt av aktivistene er Dr. Stephanie Seneff fra Massachusetts Institute of Technology (MIT). Forskningen hennes har en tendens til dukke opp i debatter både om genmodifisering og glyfosat, først og fremst fordi hun finner sammenhenger der absolutt ingen andre finner sammenhenger.

Seneff har i intervjuer til og med koblet bombeangrepet ved Boston Marathon i 2013 og skoleskytinger i USA til bruk av glyfosat (28 minutter ut i denne videoen). Seneff sin forskning skal vise at glyfosat-rester i mat fører til økningen vi har sett av glutenallergi og en hel rekke moderne sykdommer, og hun har også publisert forskning som viser at glyfosat-rester i mat vil føre til at halvparten (!) av alle barn er autister innen 2025.

Problemet med forskningen til Seneff er at korrelasjon ikke medfører kausalitet, noe som er en vanskelig måte å si at en forveksler at to hendelser inntreffer på samme tid med at de har samme årsak. Sykdommene som Seneff har koblet til glyfosat-bruk har av andre igjen blitt koblet til vaksiner, mobilstråling, prosessert mat og parabener.

Men innen miljøene som faktisk forsker på disse sykdommene er det rimelig enighet om at grunnen til at sykdoms-frekvensen øker er på grunn av bedre diagnosering, ikke at det er en faktisk økning i tilfeller. De som forsker på glutenallergi, autisme og alzheimers aldri har koblet noen av sykdommene til verken glyfosat eller vaksiner. Seneff er i tillegg en dataingeniør som forsker på kunstig intelligens og har aldri publisert egen grunnforskning innen biologi, medisin eller noen relevante fag.

150 KILO SOYABØNNER OM DAG

I dette veldig mye delte blogginnlegget vises det til en studie der Seneff hevder at siden glyfosat kan påvirke enkelte bakterier i magen negativt, vil det føre til glutenintoleranse. Bakgrunnen for dette er at glyfosat hemmer prosessen (shikimatbiosynteseveien) som lager aminosyrer i planter.

Denne syntesen finnes i hovedsak hos planter, sopp og enkelte bakterier, men ikke i dyr og mennesker. Men i magen til mennesker og dyr finnes det bakterier som er avhengig av denne syntesen, og teorien er at glyfosat-rester i mat hemmer disse bakteriene.

Problemet for teorien er som vanlig dosene vi utsettes for. Nevroforsker doktor Alison Bernstein forklarer det på følgende vis; La oss si at du spiser 150 gram bønner som inneholder 5 ppm (parts per million) glyfosat. Maksimum tillatt mengde glyfosat-rester i USA er 30 ppm, men det observeres sjelden. Du ender da opp med 0,75 milligram glyfosat i en magesekk på rundt en liter, eller en konsentrasjon på 4,4 mikromolar.

Dette er en tusendel av konsentrasjonen som er nødvendig for å påvirke bakterier. Og det er bakterier i petriskåler, ikke bakterier som lever i magen vår. For å oppnå konsentrasjoner som ville kunne skade magebakteriene så måtte vi spise i størrelsesorden 150 kilo bønner med den høyeste tillatte verdien av glyfosat-rester. Hver dag. Og da er det ikke snakk om at bakteriene dør, de får bare noe lavere aktivitetsnivå.

Dette ble også bekreftet i fjor høst av en dansk studie der rotter fikk 50 ganger det som EU har satt som akseptabelt daglig inntak av glyfosat i en periode på to uker. De fant at glyfosat hadde “svært begrenset effekt” på mage-bakteriene, noe som er forsker-språk for praktisk talt ingen effekt.

Evolusjonær biolog ved University of California-Davis, Jonathan Eisen har gått igjennom det som er gjort på forskning på magebakterier og glyfosat og finner ingenting som kan sannsynliggjøre de sammenhengene som Seneff påstår hun finner.

Seneffs hittil siste stunt var da hun sommeren 2020 mente å ha funnet en kobling mellom bruken av glyfosat og hvor syke folk ble som følge av Covid-19. Logikken var da som følger; Et gammelt ektepar ble syke og døde av C19, de dreiv en restaurant som lå ved en stor vei. På veien kjører store biler som kjører på bensin innblandet biodrivstoff. Biodrivstoff lages av GMO-mais. GMO-mais dynkes i glyfosat. Koblingen er klar!

"Specifically, aerosolized glyphosate may be causing damage to the lungs that makes catching what should be a mild cold into a serious health crisis." skriver Seneff i et innlegg der hun beskriver glyfosat som “one of the most toxic chemicals in the world”.

Nå høres hun ut som en helt fringe forsker, men Seneff har blitt brukt som kilde av så ulike folk som Jon Hustad i Dag og Tid, Regine Anderson i Oikos, Concerned Artists Norway, Niels Christian Geelmuyden, Ann Margaret Grøndahl (MDG) og professorene Jan Raa og Tore Midtvedt i DN.

DOKUMENTAREN PÅ NRK

Det kan jo kanskje begynne å oppleves litt parodisk at glyfosat-rester i mat skal få skylda for så radikalt forskjellige ting som autisme, glutenintoleranse og Non-Hodgkins lymfom. Men det skulle bli enda mer spinnvilt. For i 2018 sendte NRK dokumentaren “RoundUp facing the judges”.

Dokumentaren tok utgangspunkt i en teaterforestilling og en leke-rettssak satt opp i Haag som kalte seg for Monsanto Tribunalet der Monsanto skulle stå til rette for de forbrytelser selskapet hadde gjort mot menneskeheten.

Filmen besøker flere land og verdensdeler og utrolig nok forårsaker glyfosat helt forskjellige lidelser og fenomener alle steder: øsofagusatresi med fistula (misdannelser i spiserøret) i Frankrike. Tredobling i forekomsten av kreft hos barn, dobling i antallet spontanaborter og firedobling i antallet deformerte barn i Argentina. Deformerte padder og kyllinger, igjen i Argentina. At glyfosat er det mest bredspektrede antibiotikumet som finnes i verden fører til antibiotikaresistens i USA og framveksten av en ny super-organisme som har en helt ødeleggende effekt på planter, dyr og mennesker som forårsaker blant annet problemer med reproduksjon. Kronisk nyresykdom på Sri Lanka. Deformerte griser i Danmark.

Det er litt av et stoff vi har med å gjøre her som forårsaker så mye rart!

Her er en debunking av dokumentaren jeg skreiv i forbindelse med at jeg var invitert på NRK for å debattere filmen i etterkant.

GLYFOSAT ÜBER ALLES

Det har også vært en tilnærmet endeløs strøm av nyheter fra Tyskland, der aktivistorganisasjoner finner glyfosat i alt fra morsmelk til urin og øl.

I juni i 2015 påsto partiet De Grønne i Tyskland at de hadde funnet rester av glyfosat i 16 prøver av morsmelk. Nivåene lå på mellom 0,2 og 0,4 mikrogram per liter. Sprøytemidler rett inn i munnen på nyfødte, slutt å amme nå!

Men rett etterpå kunne BfR, det tyske motstykket til Mattilsynet, fortelle at de også hadde testet morsmelk for glyfosat. De hadde sjekka 114 prøver og fant ingen rester av glyfosat.

Men om vi for et øyeblikk antar at det faktisk fantes 0,4 mikrogram glyfosat per liter morsmelk, hvor mye melk må en seks kilos baby drikke for å komme over Tysklands rimelige strikte grense på 0,3 milligram per kilo kroppsvekt? Det må nok en voksen baby til, for da går det ned på 4500 liter morsmelk om dag. Og fortsatt er vi på én hundrededel av hva som er vist i dyrestudier å være helt trygt å få i seg hver dag resten av livet.

GLYFOSAT I ØL

Om tyskerne liker morsmelk, så elsker de øl. Og i februar 2016 kunne München Environmental Institut fortelle det var glyfosat i øl.

Her også snakker vi om påvisninger fra 0,55 til 29,74 mikrogram per liter øl. Det er altså i ufattelig lave nivåer og det mest imponerende er at vi i det hele tatt kan påvise dem (mer om det senere). Nok en gang kom BfR på banen og sa i fra om at hvis et menneske på seksti kilo skulle fått i seg den maksimale tyske grensa på for inntak av glyfosat ville han måtte drukket 1000 liter øl.

Men da er det 100 prosent sikkert at du dør av det beviselig kreftfremkallende og betydelig mer giftige stoffet som er til stede i vel 5 prosent, eller 50 000 000 mikrogram per liter øl, nemlig etanol.

GLYFOSAT I URIN

Så på en pressekonferanse i Berlin i mars 2016 kom nyheten om at det var funnet glyfosat-rester i urin.

I utgangspunktet må vi jo være glade glyfosat kommer ut sammen med urin da, om det er sånn at vi får i oss stoffet gjennom mat, øl og brystmelk (litt rar kombinasjon, men vi snakker Tyskland her). I denne «studien» hadde 2000 tyskere sendt inn egen urinprøve og betalt av egen lomme for å få den analysert. Og i 99 prosent av prøvene fant de fra 0,5 mikrogram glyfosat og opp til 4,2 mikrogram.

Det som var overraskende denne gangen var at funnene ikke overrasket noen som helst. De viste faktisk akkurat de samme verdiene som var forventet, da det tyske miljøbyrået (UBA) akkurat hadde publisert en studie som hadde gått over 15 år på 400 studenter.

Og nok en gang måtte BfR påpeke at den tyske maksgrensa for daglig inntak av glyfosat er på 0,3 milligram per kilo kroppsvekt. Og nok en gang kunne de påpeke at disse nivåene er langt innafor grenseverdiene for hva som er trygt.

MER ENN I DRIKKEVANN

Felles for alle disse morsmelk, øl og urin-testene var at det ble presisert at nivåene de hadde detektert lå langt over de tyske grensene for drikkevann, noe som selvsagt må være et bevis på at det er farlig.

Men i Tyskland er grensa for glyfosat i drikkevann satt til det laveste nivået de kunne detektere ett stoff. Det er på 0,1 nanogram per liter, men har ingenting med hva som er trygt å gjøre.

Testene hadde imidlertid mer til felles. For påvisninger av et stoff i deler per milliard eller billion vanskelig, og for at du skal kunne gjøre det med høy grad av sikkerhet kreves det bruk av massespektrometer til flere millioner kroner.

Men det brukte ikke de tyske aktivistorganisasjonene bak denne «forskningen» brukt. De brukte noe som som kalles en ELISA-test. Der tester man tilstedeværelsen av svært lave konsentrasjoner av ett stoff (eksempelvis glyfosat), ved at det binder seg til reseptorer på overflata av et test-brett. Men det er endel som ikke henger helt på greip.

For i alle prøvene av både øl og morsmelk klarte de tyske aktivistene å finne det de mener er rester av glyfosat. Men det normale ville vært at du hadde fått negative tester. At det i enkelte av øl-typene eller i enkelte av prøvene med morsmelk ikke fantes noen reststoffer av glyfosat. Det hadde gjort testen mye mer troverdig, fordi sånn som det står nå virker det heller som testen har reagert på ett annet stoff i ølet eller i morsmelka.

Rent praktisk er det også veldig merkelig at det skal finnes glyfosat-rester i øl. Glyfosat brukes bare unntaksvis på bygg; hvis en får en våt og vanskelig høst, der en er nødt til å tvangsmodne kornet; eller en vil sprøyte mot kveke i gulmoden åker. Og i begge tilfeller vil det ikke vært lov å bruke dette kornet til menneskeføde, i Norge, som i Tyskland.

Det er også veldig usannsynlig at det skal være mulig å finne glyfosat i morsmelk da glyfosat er vannløselig og følger vannet i urinen ut av kroppen og ikke fettet i morsmelka. Dette ble nylig bekreftet av en studie utført av forskere ved Universitetet i Washington, der de 40 kvinner fikk testet urin og morsmelk parallelt, og ingen hadde glyfosat-rester i morsmelka, på tross av at flere fikk det påvist i urin.

Alle disse tyske «studiene» har også det til felles har også det til felles at de ikke er publisert i et fagfellevurdert vitenskapelig tidsskrift og det er av den grunn ikke mulig å gjenta forsøkene da ingen vet hvordan den er utført. Som en slags tommelfingerregel så kan vi si at «forskning» som presenteres på pressekonferanser, og ikke i fagfellevurderte tidsskrifter, er det bare å glemme. Det er aktivisme og ikke forskning.

ALTERNATIVENE ER VERRE

På grunn av det enorme presset som har vært fra miljøorganisasjoner, lobbyister og politiske partier har flere land innført delvise forbud mot bruken av glyfosat. Sist ute nå var Folketinget i Danmark som i mai stemte fram en ny lov som forbyr bruk av glyfosat på en del arealer hvor det øverste jordlaget er fjernet som for eksempel gårdsplasser, fortau, parkeringsplasser og veier.

Men foreningen Danske Anleggsgartnere er ikke enige i forbudet da det vil føre til at de må bruke ugrasmidler med virkestoffet pelargonsyre som er 36 ganger mer helsefarlig enn glyfosat.

Jordbruksverket, Sveriges svar på Landbruksdirektoratet, har publisert en rapport som viser at et eventuelt forbud mot glyfosat vil koste Sveriges bønder dyrt. De fant at dieselforbruket vil øke med 15 til 30 prosent om plantevernmidlet forbys som følge av økt bruk av pløying og jordbearbeiding for å kontrollere ugras. Det ville rett og slett bety mer traktorkjøring.

I tillegg vil et forbud mot glyfosat føre til økt avrenning av næringsstoffer, noe som igjen kan gi algevekst og døde soner i vann og vassdrag. Sammen med mindre dyrking av høstvekster mener Jordbruksverket et forbud totalt sett vil redusere produktiviteten med en til to prosent.

KONSENSUS OM AT DET ER TRYGT

I tillegg har EUs, og alle andre lands, regulatoriske myndigheter oppdatert sine kunnskapsbaser på glyfosat. Alle kommer til det samme; glyfosat forårsaker ikke kreft i mennesker, det er trygt å bruke som anvist og de eventuelle reststoffene som kan finnes i mat representerer ingen fare. Mer enn 3300 fagfellevurderte studier inngår i EFSAs vurdering av at glyfosat er trygt. Verdens Helseorganisasjon og FN sier også det samme.

Teksten er en oppsummering av de siste ti årene med glyfosatdebatt og er delvis sammensatt av kronikker jeg har hatt på trykk tidligere i Dagbladet, Nationen, Klassekampen og Norsk Landbruk.

Neste artikkel

Forsvarer Reglone-bruk i Danmark