Vinkelsliperen hviner gjennom den kalde januarlufta i ammekufjøset på Gran. I beskjæringsboksen som er plassert midt på skrapearealet, står det ei ku fastspent, mens en grønnkledd skikkelse med beskyttelsesbriller, hørselvern og ansiktsmaske gjennomfører årets pedikyrbehandling. Splintrer fra klauvene spruter i alle retninger, men bare etter få minutter er hun fri igjen og på vei bort til de andre. Klauvskjæreren blir stående og stirre på henne et lite øyeblikk; ingen tegn til halthet, før han retter oppmerksomheten mot neste ku som allerede er i godt driv på vei gjennom boksen.

I siste øyeblikk trekker han i en spak, som lukker porten rundt nakken hennes. Hun bakser litt når hun oppdager at hun sitter fast, men innfinner seg raskt med situasjonen, og bestemmer seg for at det er lurt å stå i ro.

SKJÆRER ÅRET RUNDT

– Åhåhåh, der trodde jeg du ikke skulle rekke å lukke porten, ler ammekubonde Kåre Andre Ensrud ertende.

Det er han som driver gården Koller er på besøk hos i dag, og den vennskapelige tonen dem imellom avslører at det på ingen måte er første gang.

– Ensrud pleier å ha ganske fast klauvskjæring hvert år i overgangen januar, februar. Så hvis han ikke ringer og bestiller selv, så ringer jeg opp og purrer på ham. Dette er en litt roligere tid, så det er veldig fint å kunne ta unna noen besetninger nå, forteller Koller.

Selv om han skjærer klauver nesten året rundt, pleier arbeidstrykket å ta seg opp ganske mye i løpet av våren, før det blir roligere igjen på sommeren, når mange kyr går på beite.

– Mange vil se over og få ordna opp i klauvene før beiteslipp, så det blir ganske hektisk inn mot beitetida, forteller han.

Deretter tar det seg gjerne opp igjen gjennom høsten.

Siden oppspenningen i klauvskjæringsboksen medfører litt trykk mot kuas mage, unngår Koller å beskjære dyr som har mindre enn en måned igjen til kalving.

– Jeg ønsker ikke å påføre dem stress som kan påvirke kalven så tett opp til kalving. Er det mer enn en måned igjen, går det helt fint, forteller han.

Siden Ensrud både har vår- og høstkalving passer det fint med klauvstell tidlig på året, for å kunne ta unna alle dyra i en smell.

– For de som har helårskalving kan det være noe utfordrende å få logistikken til å gå opp, slik at alle kyr blir beskåret med riktig intervall, forklarer Koller.

DEKKER HADELAND OG OMEGN

Så fort de har fått lukket porten bak kua, heiser Koller opp to seler under magen hennes; en foran bak frambeina, og en bak juret, slik at hun heises opp akkurat nok til at han kan plukke opp alle beina, samtidig som kua kan legge all vekta i selene.

– Er de urolige og viser at de synes det er ubehagelig, lar jeg dem gjerne stå med flere bein i bakken mens jeg jobber, forklarer han mens han stropper fast og heiser opp begge frambeina på kua.

Den pratsomme trønderen er selv bosatt på Gran, på hjemgården til kona, Maren Koller.

Tidligere hadde de ku selv, men opplevde at økonomien ikke rettferdiggjorde alt det harde arbeidet. Nå driver de istedenfor med oppdrett og trening av travhester, samtidig som de leier ut noen stallplasser.

Mens hestene er mest som et hobbyprosjekt, jobber Koller som klauvskjærer på fulltid, og reiser rundt på Hadeland og omegn for å spikke og beskjære beina på både melke- og ammekyr.

– Er det sju år siden jeg begynte tro, eller er det åtte? Det har ihvertfall blitt noen år, forteller han smilende.

TUNG JOBB

Ensrud har omtrent 60 mordyr av ulike slag, i tillegg til noen okser, og Koller valgte denne gangen å gjøre jobben over to dager.

– Jeg kunne nok klart alle i går, men jeg liker ikke stresse med å bli ferdig, forteller han.

Han beveger seg rolig, men effektivt rundt klauvboksen og bruker vinkelsliperen stødig og erfarent på en og en klauv.

– Jeg synes ikke det er noe mål ta unna flest mulig kyr på kortest mulig tid. Det er viktig å bruke litt tid på å vurdere dyra, se om de halter og sjekke klauvene ordentlig. På mitt aller mest effektive kan jeg ta opptil 14 dyr i timen, men da bruker jeg bare fire minutter per ku, og det er virkelig et absolutt minimum, forklarer han.

Dessuten er jobben som klauvskjærer statisk, og fysisk krevende, så Koller liker å ta det i sitt eget tempo for å spare kroppen.

– Jeg jobber stort sett hver ukedag, men prøver å ta meg fri i helgene. Det er en fysisk tung jobb, og jeg trenger ofte noen dager på å hente meg inn igjen, forteller han.

HOV OG KLAUV

Før han begynte som klauvskjærer hadde Koller verket og skodd sine egne hester i flere år.

– Det er ikke så veldig stor forskjell på å spikke klauver og høver, så overgangen til ku var ikke så stor. Etterhvert tok jeg kurs hos norsk klauvskjærerlag, og blei dermed sertifisert klauvskjærer, forteller han.

Til å begynne med hadde han annen jobb ved siden av, og hadde i utgangspunktet ingen ambisjoner om å drive med klauvskjæring på fulltid.

– Jeg jobbet med betong, men begynte etterhvert å slite med kroppen. Derfor sa jeg opp og begynte å ta på meg mer beskjæring. Derfra har det bare ballet på seg og blitt mer og mer, forteller han.

Da han bikka 4000 kyr i året tenkte han at det var mer enn nok, men i fjor slo han nok en gang sin egen personlige rekord, og kunne telle mer enn 5600 kyr gjennom beskjæringsboksen da året var omme.

– I november lå jeg langt bak rekorden fra året før, men det blei enormt med jobb i tida før jul, og plutselig hadde jeg passert den gamle rekorden, og vel så det, forteller han.

NØYE PÅ SMITTEVERN

Koller opererer med en pris på 200 kroner per ku, i tillegg til en stoppavgift på 1200 kroner.

Han tar også åtte kroner per kilometer han må kjøre.

– Jeg bor og opererer mye i Gran-området, og da tar jeg ikke betalt for kjøringen. Men når jeg skal lenger er jeg nesten nødt til det, for å få det til å gå rundt, forteller han.

Som for så mange andre har utgiftene økt også for landets klauvskjærere, og Koller så seg nødt til å øke satsene på nyåret.

– Noen synes kanskje at vi klauvskjærere tar oss for godt betalt, men vi må nesten få dekket inn det det koster å reise rundt, og ta en pris som gjør at det går an å leve av det, sier han.

Dessuten krever jobben investering i en del dyrt utstyr, som selve klauvskjæringsboksen.

– Boksen jeg har nå koster over 300 000 kroner i innkjøp og er det viktigste arbeidsverktøyet jeg har. Den skal tåle rimelig hard belastning og må skiftes ut med jevne mellomrom, forteller han.

I tillegg er en stor og viktig del av jobben å rengjøre utstyret mellom besetninger.

– Jeg tar smittevern på største alvor, og bruker en god del tid på å vaske utstyret etter bruk. Jeg bruker både varmtvann og Virkon S for å sikre at det ikke blir med noe smitte. Er jeg i besetninger hvor jeg veit det er digital dermatitt bruker jeg til og med eget utstyr, forteller han.

HARD FÔRING ER RISIKOFAKTOR

Selv om man kanskje skulle trodd at ku er ku og klauv er klauv er det stort forskjell i behovet for klauvstell mellom de ulike produksjonene, og ytre faktorer som miljø og fôring kan ha stor betydning for kyrnes klauvhelse.

– Melkekyr bør som en hovedregel beskjæres to ganger i året, mens det stort sett holder med årlig klauvstell for ammekyr, forklarer den erfarne klauvskjæreren.

Årsaken til forskjellen i behov handler ofte om intensitet i fôring og ytelse.

– Min erfaring er at det er en klar sammenheng mellom kraftig fôring og klauvproblemer. I forbindelse med den bråe opptrappinga av forholdstallet i 2020 så jeg også en sterk oppblomstring av melkekyr som hadde trøbbel med beina, forteller Koller.

GOD INVESTERING

Problemet handler ofte om at kyr som får mye kraftfôr, ikke alltid klarer å bryte ned all stivelsen fra fôret. Det kan bidra til et surt miljø i vomma, som deretter gir trøbbel ned i beina.

– De vanligste utfordringene jeg ser, er dobbeltsåler og separering av den hvite linja, som ofte er tidlige symptomer på forfangenhet, forklarer han.

Dobbeltsåler er når det har oppstått et mellomrom mellom to lag med klauv, mens en separering ofte kan sees som en liten betent lomme i den ytre kanten av klauven, kjent som den hvite linja.

Også i ammekubesetninga han besøker i dag, finner han noen tilfeller av disse to tilstandene, men ingen av kyrne er synlig halte.

– Hvis problemet får utvikle seg vil kua garantert begynne å få vondt og vise tegn til ubehag. Det går hardt ut over velferden til dyret, og fører også til dårlige produksjon. Ei ku som har vondt i beina vil kvie seg for å gå til fôrbrettet eller reise seg opp etter hun har ligget, forteller han.

Derfor er det viktig å følge opp og beskjære klauvene jevnlig, slik at man kan fange opp begynnende problemer, før de blir for store.

– God klauvhelse er en god investering for hele drifta, både i form av økt trivsel og produksjon, og fordi det kan gjøre at kyrne holder lenger. Å prøve å spare penger ved å droppe klauvskjæring er å spare seg til fant. Det vil garantert dukke opp problemer før eller siden, som vil koste mye mer enn å sørge for å holde klauvene vedlike, poengterer han.

FORETREKKER SPALT

Miljøet kyrne lever i vil naturlig nok også ha en stor påvirkning på hvordan det står til med klauvene.

– Det aller verste for klauvhelsa er definitivt helstøpte gulv. Da blir kua ofte stående på litt fuktig underlag, noe som mykner opp klauven, og gir økt risiko for problemer. Spaltegulv eller talle er derfor langt på vei å foretrekke og dyr som går ute på beite har også ofte mindre problemer, forklarer Koller.

Han tar alltid underlaget i betraktning når han sliper klauvene, fordi det påvirker hvor myke de er, og hvor mye han kan og bør ta.

– Kjenn så myk denne er under her, sier han og trykker på sålen til en klauv med en visiteringstang.

Sålen gir synlig etter når han klemmer forsiktig.

– Her har jeg tatt passe mye tatt i betraktning at den går på halmtalle. Men hadde hun gått på helstøpt gulv ville hun blitt sårbeint etter et par dager, forteller han.

ØNSKER SEG FLERE KOLLEGAER

Det er ikke uten grunn at det blir mer og mer jobb for Koller, til tross for at han egentlig synes han har mer enn nok. Han opplever at det stadig blir mer fokus på klauvhelse, både i rådgivningstjenestene og ute hos produsentene, og flere blir mer bevisste på at klauvene har stor betydning for kuas ve og vel, og likeså for produksjonen.

– Det har skjedd mye de siste åra, og flere er mer på hugget og sørger for jevnlig beskjæring. Mens de som har melkeku har vært nøye på stell lenge, har ammekubøndene hengt litt etter. Men nå har også de oppdaget verdien av å sørge for godt vedlikehold av klauvene, sier han.

I tillegg er han den eneste sertifiserte klauvskjæreren som opererer i Hadelandstraktene, med kompetansen man helst bør ha.

– Det er ikke akkurat flust av klauvskjærere. I norsk klauvskjærerlag er vi omtrent 100 medlemmer, spredt over hele landet, forteller han.

Han skulle gjerne hatt flere kollegaer å spille på, slik at det ikke er så sårbart om han selv skulle trenge avlastning. Framover ser han for seg at behovet for klauvskjæring bare blir større, blant annet fordi dyrevelferdsprogrammet også vil omfatte ammeku.