Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

100 prosent norsk kraftfôr?

Grip dagen kornbønder, det er tida for å sette seg hårete mål.

Kan det være mulig å produsere mesteparten av råvarene til kraftfôret i Norge?

Første gangen jeg hørte om Norsvin sitt mål om at all norsk svineproduksjon skulle være SPF innen 2030, snøftet jeg, himlet med øynene, vippet meg tilbake på stolen og snudde hodet fra side til side, mens jeg mumlet noe i retning av; «hrrrrmfffhh nå nei, du skal høre mye før ørene detter av …». Det samme gjorde jeg da jeg hørte deres mål om 100 prosent norsk fôr til grisen. Og det samme hadde jeg nok gjort om jeg fikk med meg visjonen om superpurka i 2000, da de satte seg som mål å avle fram ei purke som kunne avvenne 12 smågriser på 13 kilo, eller 13 smågriser på 12 kilo. Nå står denne purka i norske fjøs og lyder familienavnet TN70.

Nå har jeg skrevet et par reportasjer om SPF-saneringer, inklusive den fra Eli og Ole Bjarne i Norsk Landbruk nummer 15, og det begynner å gå opp for meg at kanskje, kanskje er det sinnssyke SPF-målet til Norsvin gjennomførbart. Ikke vil det bli billig, og ikke vil det bli enkelt, sånn er det når store endringer skal gjennomføres, men de praktiske metodene og logistikken rundt, det begynner å bli kjent. Det virker å være langt mer håndterbart og realistisk enn bare for et par år siden.

Hva med målet om 100 prosent norsk fôr til grisen? Grisen er faktisk et dyr som kan spise omtrent bare norskprodusert fôr. Karbohydrater fra bygg og havre, i tillegg til protein fra raps. Men hva om norske kornprodusenter satte seg et mål om å produsere 100 prosent av kraftfôret til alle norske husdyr?

Annonse

Det kan vel knapt ha vært et tidspunkt i historien at et sånt mål ville ha fått mer mediedekning og bredere oppslutning blant forbrukere. Båten med soya fra Brasil er like populær som skipet som la til i Bjørgvin i 1349. Vi kan diskutere i det vide og brede om bærekraftig, avskoging- fri soya og bla-bla-bla, men å nå igjennom med nyansert soyainformasjon i disse dager, kan sammenliknes med å spytte løs General i motvind.

Ok, hvor urealistisk er det å produsere 100 prosent norsk fôr? La oss ta noen grove serviettberegninger. Hvor er vi om vi klarer å øke kornavlingene med 20 prosent? Bygg er vi i et normalår selvforsynt med allerede i dag, og enhver avlingsøkning vil «frigjøre» areal til protein eller oljevekster. Med 20 prosent økte hvete­avlinger, er vi også over behovet for fôrhvete, slik at hvetearealet kan reduseres, og det samme gjelder for havre og rug.

Mine serviettberegninger tilsier at dette skulle gi oss nesten 500 000 dekar å dyrke raps, åkerbønner og erter på. Tar vi 350 kilo per dekar i snitt med proteinvekster, vil det gi oss 175 000 tonn å dytte inn i kraftfôret. Vi importerer i dag 200 000 tonn soya (vi hadde fortsatt vært avhengige av import av 160 000 tonn rapspellets, men vi må begynne et sted).

Om du nå lener deg tilbake, snur hodet fra side til side og mumler oppgitt, skjønner jeg deg godt. Jeg vet at raps, åkerbønner og erter ikke kan erstatte soya 1:1. Jeg vet at disse vekstene er vanskelige å dyrke, har lang veksttid, det finnes få plante­vernmidler å bruke, de gir en annen proteinkvalitet, krever lange vekstskifter og kan ikke dyrkes alle steder der det dyrkes bygg i dag. Men det handler om mål.

Og mål settes helt uten at alle praktiske detaljer, avveininger og problemstillinger er ferdig grublet.

Neste artikkel

Lagrer kornet på gården