Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bærekraft er ikke en fiksert størrelse

Om den ikke-bærekraftige bruk av ordet bærekraft.

Noe av grunnen til at vi fikk mineralgjødsel var den fullstendig ikke-bærekraftige bruken av guano på 1800-tallet.

«Juryen i år skal se spesielt etter bønder som driver gården på en bærekraftig og fremtidsrettet måte», kunne daværende landbruksminister Jon Georg Dale fortelle, da startskuddet for «Årets unge bonde» gikk i sommer. «Vi lever av bærekraft», meddelte Lars Petter Bartnes i en debatt på Arendalsuka. Går du inn på Norsk Landbrukssamvirkets hjemmeside, var ordet «bærekraftig» brukt i 13 overskrifter i 2017 alene. Og da NIBIO inviterte på konferanse i mars, var ett av hovedpunktene «bærekraftig matproduksjon».

Den amerikanske vitsetegneren Randall Munroe har laget en graf der han ekstrapolerer økninga i bruken av ordet «sustainability», og finner at det vil være det eneste ordet vi bruker i 2109. Basert på hva jeg hører fra norske landbrukstopper og landbruksorganisasjoner, kommer «bærekraft» til å være med i hver eneste setning innen 2020 og være det eneste ordet vi bruker innen 2030. Vi i landbruket er alltid forut for vår tid.

Annonse

Ironisk nok viser dette tankeeksperimentet også hvor liten relevans det vi legger i ordet bærekraft har, i den virkelige verden. Fordi innen vi kun bruker ordet bærekraft, ville det bli veldig vanskelig å kommunisere, og noen ville kanskje påpekt at vi bruker ordet litt for mye (som jeg gjør her). Og sånn vil det også være med de ressursene som vi bekymrer oss over at ikke brukes «bærekraftig». Ett av de beste eksemplene på dette kommer nettopp fra landbruket.

På midten av 1800-tallet hadde verden en helt ekstremt ikke-bærekraftig bruk av guano. Dette var 30 meter tykke avsetninger av fuglegjødsel på tørre øyer på kysten av Peru, som var bygd opp over århundrer. Guanoen ble eksportert til bønder i Europa og USA, for å bli brukt som nitrogengjødsel, og til våpenindustrien som trengte nitrater til å produsere eksplosiver. Den britiske kjemikeren William Crookes advarte i 1889 at innen 1930 ville guano-avsetningene være tømt, og at den europeiske produksjonen av hvete ikke ville matche forbruket. Han bommet ikke så mye på tidspunktet for når guano-avsetningene ble tomme, det skjedde på 1950-tallet, men hveteproduksjonen bommet han helt på.

For vårt ikke-bærekraftige forbruk av guano, førte til et enormt press på verdens fysikere og kjemikere rundt århundreskiftet, og bare seks år etter Crookes advarsel gikk den tyske kjemikeren Fritz Haber løs på sin tids største utfordring, nemlig å få omgjort nitrogenet i lufta fra en gass (N2) til et plantetilgjengelig næringsstoff (NH3). Kjemikere hadde jobbet med problemet i mange tiår, og noen mente til og med at det var umulig, men innen 1909 hadde Haber en maskin på laben sin som i time etter time klarte å kombinere høyt trykk og høy temperatur til å lage NH3. En annen tysker, Carl Bosch, gikk så i gang med å industrialisere prosessen, og innen 1913 var den første ammoniakkfabrikken oppe og gikk. Noe av årsaken til at dette gikk så fort, var den ikke-bærekraftige verdenskrigen tyskerne var involvert i, og deres manglende tilgang på nitrogen fra guano til våpenproduksjon.

Problemet med å bruke «bærekraft» som vi gjør i dag, er at det virker som det er en eller annen fiksert størrelse. Det er det ikke. Hva som er bærekraftig, endrer seg hele tida, og det endrer seg radikalt som følge av teknologiske endringer. Det er til og med mulig at Haber Bosch-prosessen ikke ville ha vært oppfunnet, om det ikke var fordi vi brukte guano på et ikke-bærekraftig vis.

Neste artikkel

Full fyr i fôret