Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Den skal tidlig krøkes

... som god gårdbruker skal bli.

Det er får yrker hvor det å ta over jobben etter mor og far gir så mye mening. Illustrasjonsfoto: Kristin Bergo
Det er får yrker hvor det å ta over jobben etter mor og far gir så mye mening. Illustrasjonsfoto: Kristin Bergo

Den gang jeg jobbet på en gård med melkegeiter, var jeg med på å sanere for geitesykdommen CAE. Ved å «snappe» geitekje fra mødrene ved fødsel, sikret vi at sykdommen ikke ble overført fra mor til avkom gjennom melk eller skitt i fjøset. Da geitekjeene fikk komme tilbake etter grundig sanering av fjøset, ble det tydelig hvor mye vi tok for gitt at de gamle geitene gjorde av seg selv.

Fra å ha en velfungerende flokk som kunne hverdagens rutiner ut og inn, gikk vi til å kun ha unge geiter, som omtrent ikke visste veien ut eller inn av fjøset. De hadde verken mødre eller strenge tanter som kunne vise dem fjøsets ABC, så det meste måtte læres inn av oss. Det mest påfallende var kanskje i hvor stor grad kunnskap om hvor og hvordan de skal finne de beste beiteområdene, læres av geitene den første sommeren når de går med mor i fjellet. Den nye, foreldreløse generasjonen, viste seg å være helt ubrukelige på å finne mat. Tross tapre forsøk på å gå med dem i fjellet, kom flokken, flere generasjoner etter saneringa, stort sett hjem fra fjellet igjen i god tid før lunsj.

Hvor mye geitekjea lærte av sine mødre, får meg også til å tenke på hvor mye de som vokser opp på gård, lærer av foreldrene sine. Slik de unge geitene lærer av de eldre, slik tror jeg også det er med kunnskap om jordbruk og husdyrhold. Selv om det selvfølgelig er fullt mulig å opparbeide seg kunnskap og erfaringer om landbruk i voksen alder, tror jeg at det er lite som kan slå den intuisjonen, ryggmargsrefleksen og solide magefølelsen som de som vokser opp på gård, får inn gjennom morsmelka.

Annonse

Det er vel ingen andre yrkesgrupper hvor det er så vanlig at én generasjon av­­løser den forrige, og tar over jobb, livsstil, hus og lån i en og samme manøver. Og det er vel gode grunner til at det er slik det fungerer i landbruket, for det er neppe andre yrker hvor man bør kunne både agronomi, bedriftsledelse og økonomi i en og samme jobb. Du bør snekre, mekke og jekke, og det er en stor fordel om du også kan sveise. I tillegg er det også veldig greit om du er sånn passe stødig på teknologi, slik at du forstår GPS-antenna på traktoren og softwaren til melkeroboten.

Jeg tror ikke vi skal kimse av hvor viktig det er at akkurat landbruket blir drevet videre av dem som har tråkket i møkk og gafla silo helt fra barnsben av. Det er selvsagt flott når nye, engasjerte krefter kommer til, men om alle gårder skulle ha blitt tatt over av helt ferske hender, tror jeg at landbruket ville ha blitt lite robust og effektivt.

I min jobb som landbruksjournalist møter jeg mange unge bønder som gleder seg til å ta over, og som har sett for seg en framtid på gården helt siden de var små. Det de fleste av dem har til felles, er at de er svært motiverte til å drive så godt de kan, med de ressursene de har. Og de fleste går helhjerta inn i arbeidet, vel vitende om at det er snakk om beinhard jobbing, små marginer, og i mange tilfeller en timelønn man helst ikke bør regne altfor mye på. De står på, i sludd og i regn, når snøen fremdeles ligger i juni, og når potetene har fryst fast i jorda i oktober. Og de trer på seg gummistøvler og kjeledress, selv med veganere og dyreverns­ekstremister skrikende oppetter fjøsdøra.

Alle vi andre, som kan gå hjem fra jobben klokka fire, stikke innom matbutikken og plukke med oss grønnsaker og kjøtt produsert etter alle kunstens regler, vi burde virkelig være takknemlige og glade for alle som tar med seg kunnskapen de har vokst opp med, og bruker den i jobben sin. De som velger å sørge for at våre aller mest grunnleggende behov blir dekket, hver eneste dag.

Neste artikkel

Potetbønder er "Årets unge bonde"