Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det heter faktisk ikke båndfrivillighet

For noen kan ordet «tvang» være fryktelig vanskelig å forstå.

Foto: Yngve Rekdal, NIBIO
Foto: Yngve Rekdal, NIBIO

Nå er det endelig den tida på året der landets krøtter skal få gå fritt over lyng og hei, spise fjellrapp, smyle og stivstarr i den norske fjellheimen, og forhåpentligvis bli gode og runde til det er klart for hjemreise til høsten. Det finnes vel knapt noen bedre måte å utnytte de enorme utmarksressursene vi har i dette landet, og tanken på at skrint fjellbeite kan omdannes til førsteklasses lammelår, er jammen flott. Ved siden av livsviktig matproduksjon bidrar beitedyra til mange sekundære, positive effekter. Beiting sørger for å holde landskapet åpent, slik at vi kan nyte flott turterreng og vandre i områder som ellers ville ha grodd helt igjen. Kulturlandskapet er også hjem for et mangfold av arter, som blir utkonkurrerte og forsvinner, i områder der dyr ikke lenger holder landskapet i hevd.

I tillegg har dyr på beite en positiv effekt på klimaet, gjennom karbonbinding i beite­mark og økning av lysrefleksjon i åpent landskap.

Men tross alle fordelene ved å sende sau på beite, er det noen tydelige risikofaktorer for sau og lam som ferdes i utmarka. Det er klart det er økt sannsynlighet for at dyra dør av skader eller sykdommer, fordi sjansen for å oppdage det tidsnok, er mindre. Og der rovdyr vanker, er det ikke rart at sauebøndene kan gå med en klump i magen hele beitesesongen. Men når jeg intervjuer sauebønder, er det én risikofaktor som ofte trekkes fram som et økende problem: At mange lar være å ha bikkja i bånd.

I denne utgaven av Norsk Landbruk har jeg besøkt sauebonden Preben Fossaas, som ikke bare har inntekt fra kjøttproduksjon på sauene sine, men som også aktivt bruker dyra sine til skjøtsel og forvaltning av kulturlandskapet i Færder Nasjonalpark. For ham har gjerdeteknologien Nofence fungert godt for å gjerde inn sauene, men likevel føler han behov for å ha fysiske gjerder. Ikke for å holde dyra på plass, men for å gjerde folk ute og synliggjøre at de kan støte på beitedyr, om de velger å klyve over gjerdet. Han forteller at han hvert eneste år mister noen dyr til hunder som går løse.

Han er ikke den første jeg har snakket med som opplever funn av døde dyr, som med stor sannsynlighet er bitt eller sprengjaget av hund, eller at lam kommer hjem med bittskader i nakken. Nylig skrev Nationen en sak om en sau som måtte avlives, som følge av at en hund hadde slitt seg. Hundeeieren hadde heldigvis meldt ifra, slik at sauen ble tatt hjem og avlivet. Det er klart at slike uhell kan skje, og uhell er det vanskelig å helgardere seg mot, men selv møter jeg støtt og stadig folk i marka, som gir fullstendig blaffen i båndtvang og lar bikkja valse hit og dit.

Annonse

At bikkja er «snill», og at de aldri har opplevd at den jager etter andre dyr, er aldri en god nok unnskyldning for å la være å overholde båndtvangen. Jeg kan faktisk ikke komme på en eneste unnskyldning som er god nok, til å droppe å ha hunden i bånd. Det heter tross alt ikke båndfrivillighet.

Som sauebonde er det vanskelig å be­skytte seg mot at folk lar hunden gå løs, eller at noen er uheldige og mister ei bikkje. Men skulle uhellet først være ute, kan det hjelpe å ha sørget for at hundeeier enkelt kan finne ut hvordan de kan kontakte bonden. Kanskje det er lurt å henge opp plakater med kontaktinformasjon på stier der det ofte ferdes folk, og der risikoen for interaksjoner med dyra er stor. Om det ikke avverger hundeangrep, kan det forhåpentligvis bidra til at dyra raskt blir funnet og avlivet, så de slipper å lide lenge.

Lykke til med beitesesongen. Håper dere får en sommer fri for bittskader.

Neste artikkel

Fikk alternativ hjelp i lamminga