Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det hjelper å by på seg selv

Landbruksnæringa må bidra til at flere får innblikk i en verden som ellers blir stadig fjernere for folk flest.

Det er viktig at bønder ikke omtales som en egen, utenforstående gruppe, men som en viktig og vital del av norsk næringsliv, mener artikkelforfatteren.
Det er viktig at bønder ikke omtales som en egen, utenforstående gruppe, men som en viktig og vital del av norsk næringsliv, mener artikkelforfatteren.

Hun er ikke alene om oppfatninga, min venninne, som svarte følgende da jeg lurte på hvordan hun så på landbruksnæringa i Norge. «De er på banen når det enten er for vått eller tørt, eller når de parkerer foran Stortinget i traktorene sine, i forbindelse med jordbruksoppgjøret».

Jeg kunne selv ha gitt samme karakteristikk, før jeg for fire–fem år siden fikk anledning til å jobbe med landbruksrelaterte saker. I løpet av disse årene har jeg fått innblikk i de fleste produksjoner og lært mange ulike bønder å kjenne. Og nesten hver gang blir jeg like imponert over den investerings- og innovasjonsviljen jeg møter på ulike gårdsbruk i de om­rådene jeg dekker, som primært er i Rogaland og Agder.

At landbruket i Norge står i en særstilling, kan vi nok si, men det er like fullt en del av den norske næringsfloraen. Derfor er det viktig at bønder ikke omtales som en egen, utenforstående gruppe, men som en viktig og vital del av norsk næringsliv. For slik mange bruk drives i dag, er bøndene så absolutt for bedriftsledere å regne, på lik linje med andre bedriftsledere – med ansvar for store verdier, innkjøp av teknologiske nyvinninger, med HMS- og miljøkrav på bordet og med utvikling som et eget ansvarsområde. Forskjellen er bare at de ikke har egne avdelinger på gården med mellomledere og tilhørende fagkompetanse å spille på – de må stort sett stå for det meste selv.

Folk flest kjenner dessverre ikke til hva som ligger bak av kunnskap, arbeid og innsats, eller hvordan bøndene satser for å forvalte og videreutvikle verdier som har blitt til gjennom generasjoner.

Annonse

Jeg skulle ønske at landbruket fikk en tydeligere plass i det norske mediebildet. Ikke bare når slåtten blir problematisk grunnet for tørt eller vått vær, ikke bare når bøndene står på krava overfor myndig­hetene i det årlige jordbruksoppgjøret, men til vanlig.

Jeg skulle ønske at flere i dette landet fikk del i historien til det unge ekteparet på Oltedal i Gjesdal kommune i Rogaland, som nå gjenopptar melkeproduksjonen på gården, i tillegg til kylling, og som dyrker opp arealer for å bli mer selvforsynte med grovfôr. Jeg skulle ønske at flere fikk innblikk i den store satsinga som fruktbønder i Ryfylke holder på med, der ikke bare nydyrking står på programmet, men også gårdsturisme. Eller ekteparet på Jæren som i tillegg til rugeegg, melk og kjøtt, nå har begynt med foredling og åpnet gårdsbutikk, der de bevisst forteller kundene sine om produksjonen – når de har muligheten.

Jeg har flere ganger lurt på hvorfor de mange, store organisasjonene i landbruket ikke synes å jobbe mer strategisk for å få de gode historiene ut til folket. Skal landbruket få en større og mer differensiert plass i folks bevissthet, må media prioriteres, noe som også krever at bøndene selv er villige til å stille opp.

Landbruksnæringa må være villig til å by på seg selv, vise åpenhet og slik bidra til at flere får innblikk i en verden som ellers blir stadig fjernere for folk flest. Kvantitet er et viktig stikkord. Det skal en del oppslag og innslag til, før folk begynner å bli oppmerksomme. Derfor er det viktig at bøndene ikke overlater til noen få å uttale seg, men benytter muligheten når de får den. Dette gjelder framtida til norsk landbruk. Intet mindre.

Neste artikkel

Hederspris til ASK gård