Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

En privilegium eller en forbannelse?

Er min eldste datter best skikket til å drive gården vår videre, bare fordi hun er eldst?

Illustrasjonsfoto: Camilla Mellemstrand
Illustrasjonsfoto: Camilla Mellemstrand

I 1997 kjøpte min kone og jeg en liten gård i Frogn. Noen måneder før vi hadde eid gården i 20 år måtte vi ta stilling til om vi skulle tinglyse at det ikke skulle være odel på gården.

Ifølge Odelsloven får odleren odelsrett “når han har vært eier med full eiendomsrett i 20 år:”

Mange i landbruket snakker varmt om Odelsloven. Historisk har loven vært viktig for å unngå oppdelinger av gårder, og opprettholde drivverdige enheter i landbruket.

Tidligere ble det gjerne sett på som utelukkende et privilegium å ha odel. Men slik opplever neppe alle som har odel det i dag.

Jeg har en venn som har to tvillinger. Barnet som kom først ut av mors liv har helt siden hun var liten fått høre hvor heldig hun er som en gang skal overta gården. Gården har en del innmark og veldig mye utmark i fjellet. Hjemme på gården og oppe i fjellet står det et 40-talls bygninger.

- En gård som dette kan være et eventyr å overta for en som er opptatt av jakt og fiske. Men den kan også bli et mareritt hvis du ikke er så interessert i dette. Alle husene skal ha maling, tett tak og stå noenlunde beint. Da kan det lett bli til at alt du tjener må puttes inn i eiendommen, sier min venn.

I dag legges stadig flere landbrukseiendommer ut for salg på det åpne markedet. På mange av disse eiendommene er det ingen odelsberettigede som vil eller kan overta.

For et par nummer siden hadde jeg et intervju med landbruksmegler Ketil Koppang. Han fortalte at det var selgers marked da han startet opp for 15 år siden, mens det i dag er kjøpers marked i 75 prosent av landets kommuner. I disse kommunene sliter selgerne med å få markedet til å betale konsesjonsprisen. Men for de gårdene som ligger nær en by er det fortsatt selgers marked.

- Tidligere var det ikke stuerent å selge odelseiendommer på det åpne markedet. Men i dag har så mange bønder solgt gårdene sine at det er blitt stuerent. Dermed legges også mange flere landbrukseiendommer ut for salg, sa Koppang da jeg møtte han.

Annonse

En av odelseiendommene Ketil Koppang har solgt i år, er gården til Kåre Melby i Rakkestad. Han og kona håpet først at en datter og deretter at et barnebarn ville overta slektsgården, men da barnebarnet til slutt likevel ikke ville overta, valgte Kåre å selge.

Da jeg traff han et par måneder etter salget, og spurte om det var tungt å selge slektsgården var svaret:

- Nei, jeg har ikke angret et sekund. Selv om dette har vært hele livet mitt, er jeg for lengst ferdig med den prosessen.

En av rådgiverne Kåre brukte i prosessen var Ole Christen Hallesby. Også han opplever at det i dag er mer aksept blant bønder for å selge gården ut av familien, hvis ingen av barna vil overta.

- Bøndene bør planlegge for egen framtid og spørre seg: “Hva er viktig for meg?” For en ihuga bonde er det ofte vanskelig å skille mellom hva som er viktig for seg, og hva som er viktig for gården, sier Hallesby.

Tilbake til min venn med tvillingene. Hans eldste har så langt sagt at hun vil overta gården.

- Om hun gjør det av glede, forpliktelse eller fortvilelse er jeg litt i tvil om, sier min venn.

For min egen del har tre av mine fem døtre sagt at de kan tenke seg å overta gården når vi en gang kaster inn håndkleet. Vår gård ligger bynært, så den er også et ettertraktet sted å bo for folk som jobber i byen..

Men siden vi ønsker at gården skal være mer enn bare en bolig, tinglyste min kone og jeg at det ikke skulle være odel på gården. Dermed kan vi når tiden kommer selv vurdere hvem av våre døtre eller barnebarn som har best planer for gården, og som vi har mest tro på.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Den skal tidlig krøkes