Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

En sårt tiltrengt dyrevelferdsseier for grisen

En ny dato for forbud mot kastrering har kommet og gått. Igjen.

Arkivfoto: Norsk Landbruk
Arkivfoto: Norsk Landbruk

Det har vært mye negativ oppmerksomhet rundt dyrevelferd i svinenæringa de siste månedene, men i all hovedsak er tilfellene som har kommet opp, et bevis på at systemet fungerer. At slike historier ikke ble presentert i avisa på 1950-tallet, var ikke fordi det ikke foregikk, det var fordi vi manglet kontrollsystemer for å fange dem opp. Og fordi økt dyrevelferd nok ikke var øverst på prioriteringslista til folk som brukte opp mot 40 prosent av inntekta si på mat. Nå bruker vi 12 prosent av lønna på mat, og vi forventer i tillegg at dyrevelferden er radikalt bedret.

I all hovedsak er de lavthengende fruktene på dyrevelferd høstet. Purker går frie hele livet, vi har økte arealkrav på slaktegrisene og halekupering er forbudt. Men det er en lavthengende frukt igjen. For ikke å si to.

Hvis du er en europeisk smågris med interesse for EU-regelverk, ville nyttårs­aften 2017 ha vært en merkedag. 1. januar 2018 skulle det være slutt på kirurgisk kastrering av deg og dine brødre. Men EUs dato kom og gikk, i likhet med Norges dato for et kastreringsforbud ni år tidligere, uten noe forskjell. Den middelalderske skikken med å skjære ballene av hanngriser for at enkelte mennesker reagerer negativt på rånelukt, fortsetter ufortrødent videre, som om det ikke finnes alternativer.

Annonse

Men de finnes. De første immunkastrerte (VAK) grisene ble slaktet i Norge i 2012, og antallet økte til en foreløpig topp i 2016, med 45 000 griser. I fjor gikk det imidlertid ned igjen til rett under 35 000 griser. Smågrisprodusentene har opplevd lavere dødelighet, mindre leddbetennelse og de slipper den arbeidskrevende operasjonen det er å sortere, bedøve og kastrere halvparten av smågrisene i hver pulje. Problemet er at slaktegrisprodusentene ikke har opplevd å tjene inn igjen den ulempen de er påført med å ha inn dyr­legen i to runder for vaksinering av grisene. I forsøk har VAK-griser lavere fôrforbruk og oppnår høyere kjøttprosent enn kastrater, men de praktiske erfaringene har ikke vært like tydelige. Forsøk på å balansere denne kostnaden gjennom lavere smågrispriser, har ikke gitt utslag i økt produksjon av VAK-griser.

I tillegg har det vært beskyldninger om at slakteriene trenerer overgangen til VAK. Slakteriene er bekymra for hva som skjer hvis en VAK-gris, der vaksinen ikke har fungert, slippes på markedet til en eller annen forbrukers neses store katastrofe. Og så er det denne bekymringa for om forbrukerne ser på rånelukt-vaksinen som et eller annet unaturlig stoff i maten. Det er selvsagt også årsaken til at vaksinen er forbudt brukt i økologisk. For hva er vel mer «naturlig» enn å skjære av seg ballene.

Men det finnes også en tredje vei, der både naturlig-dogmatikerne, slaktegrisprodusentene og hanngrisene får sine ønsker oppfylte. I Nederland har enkelte slakterier startet med å ha folk stående på slakterilinja for å ta en sviprøve av fettet, og rett og slett lukter på rånene for å sjekke om de har rånelukt. Da vi pratet med administrerende direktør i Vion Foods, Godert Tegelberg, i 2014 fortalte han at hele 60 prosent av grisene de slaktet, var ukastrerte råner. Svineprodusent Mark Tijssen fortalte at det var på slutten av framfôringstida, at ukastrerte råner virkelig ble fôreffektive, omtrent på samme tid som immunkastrering tar fra dem de gode egenskapene. Rånene hans hadde rundt 40 gram høyere tilvekst per dag og konsekvent høyere kjøttprosent enn purkene, og bare to prosent av rånene hans ble utsorterte på slakteriet på grunn av rånelukt.

Nå finnes det sikkert ulemper med dette systemet også, men det må da være mulig å sende ned en delegasjon til Nederland for å finne ut av det? Mens vi venter på Norsvins Crispr-gris uten rånelukt, hadde det vært en sårt tiltrengt dyrevelferdsseier for grisen.

Neste artikkel

Gir mer til frukt og grønt