Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Er det bønders tur nå?

Arbeiderpartiet sier det er vanlige folks tur. Inkluderer det endelig bøndene?

GÅR IKKE: Det kan ikke være slik at maten vår lages av ildsjeler som jobber på dugnad.
GÅR IKKE: Det kan ikke være slik at maten vår lages av ildsjeler som jobber på dugnad.

EN TING SOM ALDRI slutter å imponere meg, er mange bønders evne til å være optimistiske, til tross for vanskelige omstendigheter og krevende arbeidsforhold. Mange må stri med rovdyrproblematikk, trang økonomi, tidsklemme og dårlige velferdsordninger, men likevel forteller de at de stortrives med jobben, og ser lyst på framtida i landbruket.

SAMTIDIG MØTER JEG også på en del som begynner å miste trua på bedring. I det siste har jeg flere ganger fått avslag når jeg spør om å få komme på intervju, fra dyktige bønder som får de beste skussmål fra rådgiverapparatet. De ønsker ikke å stille i bladet, fordi de ikke lenger har håp om at det er lys i enden av tunnelen. Vi møter også på litt utfordringer med å få gårdbrukere til å dele konkrete tall fra regnskapet sitt. Selv om det er synd, fordi økonomi er noe det burde ha vært større åpenhet om, kan jeg forstå at det føles utleverende å vise fram tall som ikke alltid er like pene. Det er selvsagt ikke spesielt gøy å stå og fortelle om vellykkede avlsstrategier, gode, nødvendige investeringer, topp ytelse og flotte slakteresultater, når den gode drifta ofte ikke gjenspeiles i driftsregnskapet.

DET ER BEST å ikke regne altfor mye på det, er en frase jeg har hørt både en og to ganger.

Annonse

SOM MANGE AV de optimistiske bøndene jeg snakker med, har jeg også stor tro på at landbruket vil bestå. Selv med store utfordringer, er jeg helt overbevist om at det alltid vil finnes ildsjeler med kjeledress og høygaffel, som spar silo og tresker korn på vegne av oss andre. Jeg møter slike utholdende (og sta?) mennesker på jobb som landbruksjournalist stadig vekk. Hvis det ikke skjer noen drastiske endringer, blir det garantert langt færre av dem, men at de vil finnes, det tviler jeg ikke på ett sekund.

MEN VI KAN DA VITTERLIG IKKE ha det slik, at det er nødvendig å være en utholdende stabeis av en ildsjel, for å gidde å holde på med verdens viktigste yrke? Det er skrikende nødvendig å sørge for at bønder kan gå på jobb hver dag, vel vitende om at de blir betalt på en slik måte at det ikke er nødvendig å ofre all fritid, helse, pensjon og nattesøvn for at det bare så vidt skal gå rundt.

NÅ ER DET VANLIG FOLKS TUR, sier Arbeiderpartiet, men hvem snakker de egentlig om da? Sammenligner vi inntektsutviklinga til “vanlige folk i vanlige åtte til fire-jobber” med de som jobber i landbruket, skulle man tro at det har vært vanlige folks tur, til og med under borgerlig styre. Ifølge Nationen er det nemlig 170 000 kroner per årsverk som skiller “vanlige folk” fra dere som jobber i landbruket. Og da er det ikke medregnet at ett årsverk i landbruket, er 95 timer mer i året enn for andre yrkesgrupper.

REGJERINGSSKIFTE, kompensasjon for økte kostnader og lovnader om å tette inntektsgapet til sammenlignbare grupper, gjør at mange nå øyner et håp om bedring. Regjeringa har skyhøye forventninger å innfri, og det må gjøres noe med det innen kort tid. Helst innen neste statsbudsjett. Det er i hvert fall ikke ett sekund for tidlig.

Neste artikkel

Hva er din avlsvær verdt?