Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Er virkelig taushet gull?

Hva gjør du hvis du finner noe som kan minne om en gammel pilspiss i flint på et av jordene dine? Eller i et område du planlegger å dyrke opp? Eller kanskje der du er i gang med å sette opp ny driftsbygning?

Illustrasjonsfoto fra arkologisk utgraving  av en gravhaug. Foto: Johan Bjurer/Mostphotos
Illustrasjonsfoto fra arkologisk utgraving av en gravhaug. Foto: Johan Bjurer/Mostphotos

I følge “boka” skal du kontakte fylkeskommunen og fortelle hva du har funnet, og påvise funnstedet.

Men - helt ærlig - vil du gjøre dette hvis konsekvensen blir store og du må skrinlegge dine planer om nydyrking og nybygg.

Nylig var det et oppslag i NRK.no om at en mann som søkte med metalldetektor hadde funnet et sverd fra tidlig vikingtid på et jorde i Ringsaker.

Det ble raskt lagt inn link til oppslaget på facebook-gruppa Venner av norsk landbruk, der det ble spurt om hva som skjer med bonden når det blir gjort slike funn på dyrket mark.

Her er et lite utvalg av kommentarene til innlegget:

“Grav ned og hold kjeft”

“Dessverre er dette en «tragedie» for bonden slik regelverket er.”

“Kast det over til naboen din, han du ikke liker”

“Eit slikt funn er lik ruin for ein bonde”

“Det hadde jeg bare tatt med hjem og holdt helt kjeft”

“Det ingen vet har ingen ondt av.”

Annonse

“Må grava dæ ner, langt ner å allre sai et ord!!!!!”

“Du må aldri gi beskjed om slike funn, du får berre et fela styr ittepå.”

“Kast sånt faenivold og nevn det aldri igjen. Du blir pålagt å betale for hele utgravingen. Du kan fort måtte selge unna verdier og redskap.”

“Tale kan være Sølv, men taushet er Gull.”

Disse kommentarene viser at mange bønder er mildt sagt meget skeptiske til dem som er satt til å forvalte landets kulturminner.

For 22 år siden overtok undertegnede et småbruk. For å gjøre gården mer tilgjengelig for allmennheten og egnet for hestehold, ville jeg lage halvannen kilometer med tur-, ride-og sykkelveier mellom jordene. Entreprenøren som gjorde jobben gravde vekk matjorda, la duk over leira og fylte på med 30 centimeter maskinkult og 0,20 på toppen. Det jeg ikke visste da, men etterhvert ble smertelig klar over var at jeg skulle ha varslet om dette tiltaket til fylkeskommunens kulturminnemyndigheter. For en dag fikk jeg besøk av en ganske oppbrakt arkeolog som gjorde meg oppmerksom på at tiltaket var ulovlig og at jeg måtte stanse arbeidene umiddelbart.

- Javel?

- Vi vil kreve at en arkeolog følger med på de videre arbeidene og sjekker det som graves opp, var meldingen. Da jeg etterhvert forsto at det var jeg som skulle betale arkeologens lønn og at entreprenøren min trolig måtte jobbe veldig sakte mens jorden og leiren ble undersøkt av arkeologen, ga jeg beskjed om at jeg ikke hadde råd til å gjennomføre prosjektet.

Etter flere runder med fylkeskommunen og mange søvnløse netter frafalt fylkeskommunen heldigvis kravet, og nøyde seg med å inspisere den oppgravde traseen før vi la på duk.

Men tilbake til de tre spørsmålene jeg startet med: Hva ville konsekvensen av å melde fra bli for bonden hvis det skulle vise seg å være en pil som kulturminnemyndighetene mener er interessante eller verneverdige.

Jordene kunne bonden etter all sannsynlighet drevet som før, men nydyrking kunne han sett langt etter fordi kravet om arkeologiske utgravinger og kostnaden med disse trolig ville oversteget den fremtidige avkastningen fra jorda. Hvis pilspissen ble funnet i forbindelse med grunnarbeidene til nytt fjøs ville bonden stå overfor et stort etisk dilemma. Skulle han - eller hun - tatt ansvar for å bevare vår felles kulturarv og varslet myndighetene, og dermed kanskje fått kostnader i millionklassen til arkeologiske utgravninger og forsinket byggestart? Eller skulle vedkommende holdt kjeft og bygget videre - og dermed gjort noe som helt klart er straffbart?

Det er nok liten tvil om at Lov om kulturminner bidrar til at mange kulturminner aldri blir offentlig kjent fordi grunneierne som fant dem, frykter for de økonomiske konsekvensene ved å si ifra.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Lav lønn, høy motivasjon