Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ett lam her og ett lam der

Er det dags for å regulere produksjonen av sau?

Selv om årets lammelager nå er utsolgt og markedssituasjonen endelig er i balanse etter flere år med overproduksjon, er det ikke usannsynlig at næringa havner i samme knipe i framtida. Bør produksjonen reguleres i større grad enn i dag?
Selv om årets lammelager nå er utsolgt og markedssituasjonen endelig er i balanse etter flere år med overproduksjon, er det ikke usannsynlig at næringa havner i samme knipe i framtida. Bør produksjonen reguleres i større grad enn i dag?

Det er ingen hemmelighet at det har vært dårlig butikk å produsere sauekjøtt de siste åra. 2015 viste seg å bli toppåret i en flere år lang positiv prisutvikling, som blant annet skyldtes at søyetallet gradvis hadde gått nedover. Deretter begynte prisene å dale.

Denne gangen begynte uåra med at Sylvi Listhaug slo et slag for større gårdsenheter ved å doble tilskuddstaket fra 280 000 kroner til 560 000 kroner i 2014. Beslutningen la godt til rette for overproduksjon i sauenæringa, og på bare tre år gikk søyetallet opp med over 90 000 dyr nasjonalt. Det er en økning på rundt ni prosent.

Det hjalp heller ikke at det blei slakta et høyt antall dyr i både 2017 og 2018, på grunn av endra telledato og tørkesommer, slik at det blei langt mer kjøtt på markedet enn det var behov for.

Ifølge Animalias årlige rapport Kjøttets Tilstand har konsumet av småfe vært mer eller mindre stabilt de siste 60 åra. På det meste har hver av oss fortært 5,7 kilo småfe, og på det minste spiste vi 4,3 kilo. Det inkluderer både sau, lam, geit og kje. Da sier det seg selv at det ville vært gunstig å unngå store svingninger i produksjonen.

Vi kan jo alltid spørre oss selv hvorfor vi ikke spiser mer sau sau og lam? Ingenting hadde jo vært bedre enn om vi som samfunn hadde kutta ganske mye ned på storfekjøttdeig fra Tyskland, biff fra Uruguay og flesk fra frysedisken på Svinesund, og heller spist mer norsk kjøtt, produsert på ressurser som kun er tilgjengelige gjennom husdyrdrift. Det hadde vært noe det!

Annonse

Selv om det har vært lite variasjon i forbruket, har det imidlertid vist seg at det hjelper å vifte lammeskanken rett under nesa på folk. Med sin hverdagslam-kampanje har Nortura gjort saue- og lammekjøttet mer tilgjengelig, også utenfor sesong, noe som har hatt en god effekt på salget. 2020 viste seg å være en svært god sesong, og Nortura har for første gang på lenge tro på at de kan klare å selge ut fjorårets lammelager før årets slaktesesong begynner.

I tillegg har salget fått god drahjelp av pandemi og stengte grenser. Hvor mye av salget som kan skrives til hver av disse faktorene er usikkert, men hvis vi ser på hvordan melkekonsumet gikk voldsomt opp i 2020, er det nærliggende å tenke at en stor del av salgsøkningen av lam og sau også skyldes pandemi. Og det kan bety at salget ikke nødvendigvis vil holde seg like godt så fort vi kan leve mer normalt igjen.

Spørsmålet er da om det er for risikabelt å la sauenæringa gå sin gang slik den gjør i dag, uten noen form for produksjonsregulering? Selv om markedet endelig er i noenlunde balanse igjen, virker det sårbart å bero økonomien til en hel næring på kollektivets gode innsats og vilje til å holde produksjonen i sjakk. 2014 og tilskuddsøkninga til Listhaug er jo prakteksempelet på at det fort blir hver mann for seg selv, når forholdene ligger til rette for det. I gode tider er det naturlig at mange ønsker å øke produksjonen for å få sauene til å kaste litt bedre av seg. Da er det fryktelig synd at denne optimismen også er det som tipper skåla i andre retninga, slik at produksjonen blir dårligere betalt og enda mer marginalisert.

Ei søye her og ei søye der. Det blir fort for mange søyer.

Neste artikkel

Fikk bukt med leddbetennelsene