Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Formidling er klimanøkkelen

Landbruket må både være med på å dra lasset, og samtidig formidle vekk verstingstempelet.

Vi kan ikke stikke under en stol at drøvtyggere slipper ut metan, men vi kan sørge for at de som bestemmer har kunnskap nok slik at klimalikningen og tiltaksbyrden står i stil med hverandre. Foto: Kristin Bergo
Vi kan ikke stikke under en stol at drøvtyggere slipper ut metan, men vi kan sørge for at de som bestemmer har kunnskap nok slik at klimalikningen og tiltaksbyrden står i stil med hverandre. Foto: Kristin Bergo

DET KAN FØLES ordentlig kjipt og urettferdig at matproduserende dyr blir dytta langt fram på lista over de aller største klimafiender. Det sier ikke akkurat «takk for maten» at ett av produktene vi har best grunnlag for å produsere i dette landet, blir stempla som en klimaversting og noe som man bør skamme seg over, om man inntar det mer enn et par dager i uka.

MEN UANSETT hvor urettferdig og feil det kan føles at produksjon av mat fort havner over unødvendige flyreiser, import av avokado og barnesydde tekstiler på klimaskam-skalaen, kan vi ikke stikke under en stol at drøvtyggere faktisk slipper ut metan. Selv om det kunne ha vært fristende å ønske at landbruket får et slags klimafripass fordi det er en livsnødvendig næring, fungerer det nemlig ikke slik at bare fordi utslippet kan rettferdiggjøres, så har det ikke noen effekt på klimaet. Derfor må også landbruket være med på dugnaden og ta sin del av byrden.

MEN HVOR STOR skal den byrden egentlig være? Er det riktig at vi må halvere forbruket av kjøtt for å redde klimaet, slik enkelte påstår?

I DENNE UTGAVEN kan du lese om to forskningsprosjekter som skal undersøke om vi kan klare å gjøre norske drøvtyggere mer klimavennlige. Ved å måle metanutslippene til sauen og kua, er håpet at vi i framtida skal kunne avle fram dyr som slipper ut mindre metan enn de gjør i dag, mens de produserer like mye mat. Samtidig vil man forhåpentligvis kunne få svar på hvor stort det totale klimagassutslippet fra drøvtyggerne faktisk er, for det vet man ikke helt sikkert i dag.

NETTOPP DERFOR er det så viktig med forskningsprosjekter som har som mål å tallfeste og dokumentere. Uten solid forskningsarbeid og konkrete tall er det vanskelig for landbruksnæringa å forsvare seg mot de som mener at dyr med fire mager, er roten til alt ondt. Det er veldig lett å akke og offe seg over at husdyr blir svartmalt og stempla som klimaverstinger, men til syvende og sist er det eneste som kan hjelpe, å komme med gode motargumenter og faktaopplysninger. Det må vi rett og slett forske oss fram til.

Annonse

LANDBRUKSNÆRINGA er tross alt helt avhengig av forbrukernes velvilje til produktene, og da må vi sørge for at vi viser at vi er framoverlente og tar klimautfordringene seriøst. Ved å være med på dugnaden gjennom forskning, gjør vi nettopp det, samtidig som vi får den kunnskapen vi trenger, for å kunne sparke ifra oss når klimaskammen skal fordeles.

I TILLEGG må vi sørge for at alle sider av klimaregnskapet, blir tatt hensyn til. Er vi flinke nok til å formidle at husdyrproduksjon ikke bare står for utslipp, men også har en del positive klimaeffekter? Når skal karbonbinding i beitemark og albedoeffekt bli en naturlig del av regnestykket?

VI VET OGSÅ stadig mer om hvordan metan oppfører seg som en klimagass, og at modellen som regner om metan til CO2-ekvivalenter, sannsynligvis gir et dårlig bilde av hvor stor klimaeffekten fra landbruket faktisk er.

DET ER NETTOPP dette vi må formidle. Det hjelper ikke å sette seg på bakbeina og surmule over at også landbruket må være med og dra lasset, men det vil forhåpentligvis hjelpe å forsøke å øke kunnskapsgrunnlaget som beslutningene blir tatt på. Da må vi sørge for at vi roper minst like høyt som de som vil husdyrproduksjonen til livs.

Neste artikkel

Kampanjekaos