Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Forsøk på ei gladmelding

Det er fortsatt gemt å bo på landet.

Som svineprodusent burde jeg sikkert ha brukt denne spalteplassen på å kommentere de siste ukers hendelser. Og jeg burde sikkert ha tatt Bondeopprøret med i samme slengen. Men jeg er litt lei av negativitet jeg. Så jeg tenkte at jeg heller skulle ramse opp ting jeg liker med å være bonde.

JEG JOBBER MED DYR. Da jeg gikk på ungdomsskolen, hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle gå husdyrfag på Ås. Jeg hadde allerede sunket dypt ned i hestedillaen, og det å være sammen med dyr, trumfet det meste annet. Jeg er ikke så glad i blod, og heller ikke i å pugge, så veterinæryrket lå ikke for meg (takk til dere som orker blod, og liker å pugge for øvrig). Fem år med husdyrvitenskap, som det til slutt endte med å hete, ga meg en solid teoretisk bakgrunn. Fem år som ansatt i Animalia, ga meg enda mer. Å kunne kombinere den teorien med praktisk arbeid i fjøset, er luksus. Den fineste tida er når jeg kan sitte i grisebingen og bare være sammen med dyra. Og det prøver jeg å ta meg tid til så ofte jeg kan.

JEG KAN HA SAUER I VEDSKÅLEN. Mulig det høres merkelig ut, men i den gamle vedskålen, som absolutt ikke er noen liten, gammel vedskåle, bor sauene våre. Den rommer også et utegangsareal for den lille hesteflokken. Da vi bodde i Oslo, gremma jeg meg over å ikke kunne være ute og gjøre noe fornuftig samtidig. Når du bor på gård, kan du få frisk luft når du fôrer dyra, du kan nyte solnedgangen mens du fyller vann og du får mindfulness når du følger ponnien opp igjen fra beite på kvelden. Det er kvalitetsutetid, spør du meg. Og på kjøpet får vi kortreist lammekjøtt og skinnfeller. Ja, for selv om jeg er glad i lammene og synes de er megasøte, samt at jeg feller en liten tåre når de reiser til slakt, så er litt av poenget å bidra til selvforsyningsgraden lokalt. Det andre poenget er å utnytte beitene vi har tilgjengelige. Det tredje poenget er kos. Jeg har forresten prøvd meg på en sauestrategi som hadde kos i fokus. Det endte med for mange ubrukelige, bokstavelig talt, hanndyr og plassmangel. Anbefales ikke og var ikke bærekraftig. For å bruke et trenduttrykk.

JEG LIKER LOGISTIKK OG FELLESSKAPSFØLELSE. Å stå på rampa når lastebilen kommer for å hente smågris, eller kommer med nye purker, gir meg en følelse av å bidra til, og være en del av, noe større. Det samme kan jeg faktisk kjenne på når vareruta setter av varer fra min fôrleverandør eller kraftfôrbilen kommer. Det høres jo sprøtt ut, jeg ser den, men i bunn og grunn er det kanskje stolthet. Og visshet om at rundt om i firmaer og samvirkeorganisasjoner, så finnes det folk som jobber for at det skal fungere best mulig i vår bedrift. Og når vi spiller på lag sammen, som vi veldig ofte, ja faktisk stort sett, gjør, så blir det så bra!

JEG HAR MANGE GODE KOLLEGAER. Det gjør meg skikkelig stolt å se at gårdene i grenda mi tas over av neste generasjon. Vi er omgitt av et meget aktivt landbruk. Dette fører til all verdens trivelige møter ved beiteporten til kua som leier plass hos oss, ved gjødselsprederen til han som gjødsler enga vår og med naboen som er påtvunget to værer i sommersesongen. Det er fruktbart, både sosialt og faglig. Vi er sammen om fascinasjonen for dyr og vekster som vokser og gror, og vi kan dele de samme bekymringene og gledene for regn og tørke, og tilsyn og liv og død. Det skjer ikke så ofte at naboer i blokk har akkurat de samme interessene, både hva gjelder jobb og fritid, men sånn er det her. Og jeg elsker det!

«Og få nysilt melk i spannet

og en rømmeskvett på si,

Gjete kuene i skauen,

og på måsahaugen

Annonse

strør vi salt på stein til sauen,

mens vi lokker sikkesi!

Ferietrall, fjøs og stall,

høner på en pinne.

Hanefar han er kar,

vokter dem han har.

Det er gemt å bo på landet,

helst hos Jens og Anne,

Da må alle syns at landet

er det aller beste sted.»

Alf Prøysen

Neste artikkel

Risiko, rente og realitetsorientering