Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Generasjonene på veggen – og i våre hoder

Om bondeopprøret lykkes, vil det fortsatt være mulig å gjøre dårlige investeringer.

TIL TROSS FOR at ammeku er den husdyrproduksjonen med desidert dårligst økonomi, ble det for to år siden hele 6 000 flere ammekyr i Norge. Da jeg intervjuet bondeopprører Hans Jørgen Boye i fjor høst, fikk han spørsmålet om hvorfor det fortsatt investeres i norske gårdsbruk, som det faktisk gjør, til tross for at lønnsomheten er så dårlig og forrentingen på egenkapitalen er så lav.

DA GIKK VI INN I STUA på gården, og så opp på bilder av gården, tatt i forskjellige tiår rundt hundre år bakover i tid. På hvert av bildene var noe forandret. Driftsbygninger ble utvidet og omgjort. Hesjene forsvant, traktorer kom til. Siloer og vanningsanlegg. Jorder ble rydda og drenerte. Gården ble overlatt i bedre forfatning til neste generasjon. Men tungt veier kronen.

NÅR EN SER PÅ disse bildene, og ser rundt på tunet, tenker man: Skal jeg bli den generasjonen som ikke tilfører noe på gården? Det henger en forventning om at her skal det produseres og utvikles, selv om regnestykkene er aldri så dårlige, sa Boye.

FOR HANS DEL ER det 100 år og fire generasjoner som stirrer ham i nakken. For Jørund Kvaale Hansen, som vi hadde i Intervjuet i forrige nummer, er det 600 år og et ukjent antall generasjoner. Han sa at ammekufjøset han bygde i 2017, var et marginalt prosjekt i utgangspunktet, men at han var nødt til enten å satse eller å legge ned drifta, og bli den som avsluttet etter 600 år. Han satset – og tok ut 20 000 kroner i lønn i fjor.

GENERASJONENE SOM STIRRER deg i nakken, manifesterer seg direkte i optimistiske driftskalkyler, som framlegges banken. De manifesterer seg i en skrapa bankkonto når ytre risikofaktorer, sånn som diesel, kunstgjødsel, klima eller kraftfôrprisen, beveger seg i feil retning.

Annonse

GENERASJONENE SOM HENGER på veggen, har også manifestert seg i at mange har tatt over gårder, selv om de egentlig både burde, og ville, ha gjort noe annet. Deriblant meg selv, som tok over og drev slektsgården i fire år, før jeg skjønte at jeg ikke ville jobbe alene de neste 40 årene, i en jobb jeg gjorde fordi det føltes som en plikt, og ikke noe jeg gledet meg til.

MEN VI MÅ HUSKE at disse generasjonene som stirrer oss i nakken, bare finnes i vårt eget hode. De levde sine liv innenfor det samfunnet og de forutsetningene de hadde. Var de lykkelige? Hadde de andre ønsker, håp og ambisjoner, enn hva de klarte å realisere på jordflekken de var tildelt?

MANGE HADDE HELT ÅPENBART ikke det, og drømte hele livet om å pakke kofferten og dra til Amerika. Andre drømte som i sangen til Hans Rotmo «Kjære industri, kom å gjør mæ fri, fra all bekymring med kuskit og med fjø-øøs.» Noen dreiv gården omtrent til grunne, enten som følge av at de var uegnet som gårdbrukere, eller fordi det var vanvittige tider i verden. Mens andre ikke kunne hatt det bedre, og traff planken både med personlige egenskaper og med tidene de dreiv gård i.

POENGET ER AT INGEN av dem var endimensjonale i levende live, som de er når portrettet deres henger på veggen, og som når de stirrer oss i nakken. Jeg nekter å tro at de ville ha anbefalt å bygge det ammekufjøset, slik at deres etterkommere kunne jobbe for en tjuendedel av andre i samfunnet resten av livet.

LYKKES BONDEOPPRØRET i å gi lønn og avkasting får den verdien den fortjener, vil det fortsatt være mulig å gjøre feilinvesteringer. Det vil fortsatt være mulig å la seg overstyre av bildene på veggen. Det kan verken faglagene eller bondeopprørerne gjøre noe med. Det må endres inne i våre egne hoder.

FOR NÅR DU SELV blir et endimensjonalt fjes på den veggen, hva ønsker du for dine etterkommere?

Neste artikkel

Farvel teljedato