Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Grøftegravere nå og da

Ikke kom her og si at alt var bedre før.

I løpet av sommersesongen i fjor drenerte Joar Hoff 200 dekar dyrka mark med grøfteplogen. Da jeg besøkte arbeidslaget på Ørlandet i februar i år, fikk jeg se hvordan maskina skar gjennom jorda, som om det skulle ha vært ei pakke romtemperert smør.

Har du allerede lest artikkelen om kornprodusenten og landbruksentrepre­nøren i dette bladet (Norsk Landbruk nummer 6), vet du at det ikke var så enkelt som jeg beskriver her. For været var dårlig, underlaget sleipt, og stortraktoren med beltehjul manglet feste og måtte ha drahjelp av ei gravemaskin. Hjulvalget skal ikke Hoff lastes for. Det var en redaksjonell avgjørelse for å få «fete» bilder av traktoren.

Med moderne maskiner kan Hoff grave seg ned på én meter, koble seg på tilførselsrøret og legge ned filterrør, til en hastighet på to dekar per time. Det er langt raskere enn med gravemaskin, eller det som verre er: For hånd.

Da farfar døde i fjor, 85 år gammel, etterlot han seg et lite opplag av boka om min hjemgårds historie. Boka hadde han skrevet selv og er dokumentasjon på arbeidet som er lagt ned siden 1935, da foreldrene startet med 60 dekar utmark. Min farfar var sønn av bureisere.

Ei setning i boka som jeg ofte tenker på, handler nettopp om grøfting. «Jeg var vel 27 år da jeg grøftet det siste nylandsfeltet med spaden. Da hadde jeg gravd ca. 5 800 meter hjemme, men også en god del hos andre. Så jeg har vel noe over 7 000 meter på samvittigheten»

Sju kilometer. Med åtte meters avstand. For hånd. Over en periode på ti år. Rundt regnet, cirka seksti dekar til sammen. Nå skal det sies at mye av dette var grøfting i forbindelse med nydyrking av myr, og ikke ren drenering som på Ørlandet. Men mye er likevel det samme, samtidig så vidt forskjellig.

Annonse

Der Hoff i dag graver ned filterrør fra rull, ble det i min farfars ungdom laget rør av bord og lekter, for å spare utgifter til teglsteinsrør. Filtreringa var mose eller gras, for å hindre tilslamming. Der Hoff i dag styrer fallet i grøfta ved hjelp av GPS med korrigeringssignaler og programvare, skriver farfar følgende: «Botnet i grøfta måtte jevnes godt, så det ikke vart lommer av vatn stående i dreneringa. Dette krevde nøyaktighet da høydeforskjellen på et grøftefelt på myra ofte var bare noen få centimeter, på ett hundre meter».

Mye er det samme. Samtidig så vidt forskjellig.

Tall fra Landbruksdirektoratet viser at det ble innvilget 103 millioner kroner til drenering i 2018. Tilskuddet er på 2 000 kroner per dekar for systematisk grøfting og 30 kroner per løpemeter til usystematisk grøfting (reparasjonsgrøfting). I tillegg til midlene som kommer via jordbruks­av­talen, har enkelte kommuner som Ørlandet, en egen grøftepott. Slik har blant annet Joar Hoff fått totalt 4 000 kroner per dekar drenert jord. Når gevinsten i tillegg er økt kornavling, vil dette bli et behagelig regnestykke for produsenten.

Med moderne grøftegravere kan arbeidet gjøres på en liten brøkdel av tida. Til en hastighet på to dekar per time vil Joar Hoff tilbakelegge farfars 60 håndgrøfta dekar på fire arbeidsdager à 7,5 timer. Det setter ting i perspektiv. At man i tillegg kan få tilskudd for å drenere, er en gavepakke til norske produsenter.

Mye er det samme. Samtidig så vidt forskjellig.

Denne ytringen står på trykk i Norsk Landbruk nummer seks, med utgivelse uke 14.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Joar, Brutus og grøfteplogen