Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Har de et ekstra gir?

Nærmer det seg en diagnose å være ung bonde – helt frivillig? Eller må man ha en spesiell personlighet for å lykkes som ung bonde?

André Trondrud (26) tok over drifta på Søre Gvammen det året han fylte 19. Siden da har han blant annet satt opp et nytt fjøs på 1200 kvadratmeter,
André Trondrud (26) tok over drifta på Søre Gvammen det året han fylte 19. Siden da har han blant annet satt opp et nytt fjøs på 1200 kvadratmeter,

SOM JOURNALIST i Norsk Landbruk har jeg besøkt mange unge bønder, og skrevet et dusin Ung bonde-reportasjer. Når jeg etter besøket har satt meg i bilen og kjørt hjemover, har jeg som regel vært mektig imponert, og trukket paralleller til mitt eget liv. Hadde jeg egnet meg som bonde, hvis jeg var yngre?

I 1998 KJØPTE kona og jeg en landbrukseiendom i Frogn utenfor Oslo. Med 70 dekar innmark og 120 dekar skog er dette kun å regne som et lite småbruk på Østlandet, men en slik eiendom kunne fort ha gitt ett årsverk på Vestlandet.

DA VI FLYTTET INN i det lille våningshuset på 70 kvadratmeter med ett-lags vinduer og utedo, hadde familien fem barn på mellom to og tolv år. Planen vår var å bygge et nytt våningshus relativt raskt, men først måtte vi bare restaurere låven, bygge om fjøset, sette opp nye gjerder til dyra og ikke minst fikse veien inn til gården, og bygge noen nye veier inne på gården. Så hver gang mine venner spurte meg om når vi egentlig skulle sette opp det nye huset, var svaret mitt alltid: «Til neste år!».

HANDLINGSLAMMELSE er definitivt ikke en egenskap jeg har sett hos de unge bøndene jeg har besøkt så langt. En ung bonde som overtok gården for et par år siden, har gjerne allerede satt opp ny driftsbygning, restaurert våningshuset og er i full gang med å ominnrede og pusse opp det gamle båsfjøset. Selv om han – eller hun – har bidratt med mye egeninnsats i prosjektene, så har også gjelda økt kraftig.

ARBEIDSDAGEN for de fleste bønder er ikke over klokken 16. Har du husdyr, må du være forberedt på og i stand til å takle store og små kriser når det minst passer. Enten det er syke dyr, melkerobot eller kraftfôrautomat som streiker, lekkasje på et vannrør eller maskinhavari. Mens vennene dine som ikke er i landbruket, kan følge barna på fotballkamp eller spilling om ettermiddagen, så er din arbeidsdag ikke slutt før jobben er gjort. Og skulle det etter at du har lukket fjøsdøra dukke opp en krise, må denne gjerne prioriteres framfor familien.

JEG HAR MISTANKE om at en del av de unge bøndene jeg har møtt, har et snev av ADHD, samtidig som de har liten vilje til å vurdere risiko. De føler trolig et større ansvar for at drifta på gården skal fortsette i neste generasjon, enn at de selv skal ha en trygg økonomisk framtid.

DE HAR OGSÅ ofte store, praktiske ferdigheter på maskin og bygg, samtidig som de kan sin agronomi, og går fryktløst i gang med nye, digitale programmer. Programmer som er helt nødvendige for å kunne drive presisjonslandbruk eller få melkeroboten eller kraftfôrautomaten til å fungere optimalt.

JEG HÅPER INDERLIG at de unge bøndene jeg har møtt, slipper å gå opp for mange motbakker, og ikke mister motivasjonen. Med høy gjeld har flere av dem ingen mulighet til å kaste inn håndkleet uten å gå personlig konkurs. Jeg håper også at de tidsnok klarer å gire ned og ta vare på helsa si, slik at de kan ha mange gode år foran seg i landbruket. Det er dessverre ikke helt uvanlig at unge bønder forteller meg at de brått måtte overta drifta hjemme, fordi faren deres fikk et hjerteattakk og døde.

ETTER MØTENE MED alle de dyktige, unge bøndene har jeg innsett at det var bra både for landbruket og meg selv, at jeg ikke valgte å bli bonde, men journalist. Det tok forresten 23 år fra vi flyttet til småbruket vårt, til vi endelig fikk satt opp et tilbygg og fikk «innedo». Da var døtrene mine for lengst blitt voksne, og hadde flyttet hjemmefra.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Et reisebrev fra en reportasjetur