Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Har vi råd til lavere ytelse på kua?

Grasbasert melk er en fin tanke. Men hvem skal betale for det?

Selv om gras ikke er mangelvare her til lands, vil melkeytelsen gå ned om kua skal spise mer grovfôr. Har næringa råd til lavere effektivitet?
Selv om gras ikke er mangelvare her til lands, vil melkeytelsen gå ned om kua skal spise mer grovfôr. Har næringa råd til lavere effektivitet?

ET VIKTIG ARGUMENT i debatten om klima og husdyr, er at Norge er et land som i stor grad består av grasareal. Derfor er det både rett og viktig å ha drøvtyggere som har mulighet til å utnytte disse ressursene, som vi ellers ville hatt lite nytte av. I tillegg forvalter beitedyra kulturlandskapet, som fører med seg svært mange viktige verdier for mennesker, men også for et stort mangfold av bioligiske arter. Og som om ikke det skulle være nok, kan man trekke inn faktorer som albedoeffekt og karbonlagring i beitemark, noe som altfor ofte glemmes når landbruk og klima diskuteres.

SAMTIDIG ER DET EN KJENT SAK at drøvtyggernes diett ikke bare består av gras. I Bondebladet i januar skrev NMBU-professor Harald Volden om hvordan melkekuas diett har endret seg de siste ti årene. Ifølge Volden har grovfôrinntaket til norske melkekyr blitt redusert med seks kilo tørrstoff grovfôr per 100 kilo energikorrigert melk siden 2009. Samtidig spiser hver ku over tre kilo kraftfôr mer, for hver 100 kilo energikorrigert melk de produserer. Denne utviklinga er dårlige nyheter når et viktig argument for at vi skal spise norsk kjøtt og melk, er at kua nyttiggjør seg av ressurser som uansett ikke kan bli menneskemat.

Annonse

SÅ KUA SPISER altså en økende mengde korn, som kunne ha kommet bedre ut i klimaregnskapet dersom vi puttet det i brød. Men et viktig poeng er at store deler av de norske kornavlingene, er uegnet som menneskemat, fordi de ikke når opp til kvalitetskravene som stilles til matkorn. Dette skyldes blant annet at Norge har utfordrende klimaforhold, som gjør dyrking av matkorn til en risikabel øvelse. Da er det jo fantastisk at dette kornet kan spises av kyr og sauer, og omdannes til nydelig kjøtt og melk.

DESSVERRE viser det seg at økninga av kraftfôr, hovedsakelig består av importerte fôrvarer. Ifølge Volden har norskandelen i kraftfôret faktisk gått ned fra 86 prosent i 2009, til 82 prosent i 2017. Det er vanskelig å være uenig i at denne utviklinga går i feil retning. Volden mener at løsninga er å satse på en ekstensiv melkeproduksjon, altså lavere ytelse på kua, som i større grad er basert på grovfôr. Det tror jeg er lettere sagt enn gjort, med dagens handelspolitikk. Mellom 2009 og 2019 økte importen av landbruksprodukter med 1,7 millioner tonn. Da sier det seg selv, at det er viktig at vi er i stand til å produsere mat så effektivt og lønnsomt som mulig, for at de norske matvarene skal ha sjans til å konkurrere mot invasjonen av utenlandske produkter.

DERFOR ER DET IKKE bare bare å akseptere lavere ytelse på norske melkekyr. Selv om mitt inntrykk er at mange bønder ikke går og teller hvor mye de tjener per time i fjøset, er det fremdeles pengene som avgjør hvordan de kan produsere mat. Det hjelper lite med fine ord om høy norsk­andel og grasfôring, hvis lønnsomheten ikke henger med. Jeg tror at det er fullt mulig å endre hva melkekua spiser, hvis bøndene får insentiver til å velge fôr basert på norske ressurser. Men de pengene kommer neppe til å komme fra forbrukerne. Selv om mange svarer at de gjerne velger norske matvarer, er de fleste ikke like idealistiske når de først står i butikken. Derfor gjenstår det store spørsmålet: Hvem er det som skal betale for kalaset?

Neste artikkel

5 900 kroner meir på botnlinja